av:

Publisert:

Del:

INNLEGG: Bredde i strømmingen sikrer ikke bredde i den nye musikken, skriver Erik Hillestad.

Erik Hillestad
© kkv.no

Re. anm: Dette innlegget er et svar på Arnt Maasøs innlegg Strømmetjenester, bredde og nyskapning.

Arnt Maasø er kanskje en god medieviter, men han har lite greie på praktisk forretningsdrift.

Å si at strømming viser stor bredde i musikkvalget og derfor styrker bredden for musikkproduksjon, er en logisk kortslutning. At det lyttes på gamle jazz- eller folkemusikkplater over Wimp eller Spotify gjør ikke at det er noen forretning i å lage nye innspillinger i de samme sjangrene.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook

Lang hale hjelper ikke
Det jeg etterlyser, er muligheten for bredden i nyproduksjon, ikke i lytting på gammelt og bredt repertoar som allerede er finansiert. Slik strømming-ordningen fungerer som forretningsmodell nå, gjør den produksjoner som før solgte 10 – 20.000 eksemplarer over disk ulønnsomme. Og da snakker vi om gullplatesjiktet og ikke om musikk som alltid har vært avhengig av offentlig støtte.

Ikke en gang med en ”lang hale” i inntjeningen har flertallet av norske albumutgivelser utsikter til noen sinne å tjene opp en investering på for eksempel 200 – 500.000 kroner.

Høylytt tvil
Jeg er enig i at multinasjonale selskaper med en katalog på millioner av titler har en teoretisk mulighet til å tenke som Arnt Maasø, og sprøyte inntekter på strømming av allerede inntjent repertoar inn i nyproduksjon. Spørsmålet er likevel om det er det som i praksis vil skje for annet enn album i det mest kommersielle pop-segmentet. Jeg tillater meg å tvile rimelig høylytt på det.

Og uansett er det ingen fremtidsrettet forretningsmodell. Det blir som å hevde at flyreiser skal være nesten gratis fordi SAS kan kjøpe fly og bensin og betale lønninger og markedsføring av renter av kapitalen sin.

Intervju med Hillestad: - Systemet har brutt sammen

Tredobling ikke nok
For norske plateselskap som har arbeidet målrettet med å bygge opp en bredde i mange sjangre, men like fullt er små i det internasjonale bildet, er dette også på teoriplanet uansett en helt umulig tanke. De samlede strømming-inntektene for Kirkelig Kulturverksted med sin katalog av tett oppunder 400 titler var i 2011 ca 600.000 kroner. Av dette går andeler videre til artistene.

Med det vi sitter igjen med fra dette, kan vi teoretisk administrere katalogen med en deltidsansatt i et kott med en mobiltelefon. Men det gir ikke en krone til nyproduksjoner. Selv om det er mulig å tenke seg en dobling av strømming-inntektene, vil vi kanskje kunne få finansiere én til en og en halv ny produksjon, og samtidig ha nok til en drift med 1 ansatt.

En tredobling av strømming-inntektene vil kunne sørge for at artister fra fortiden finansierer tre nye billig-produksjoner i året hos ett av de største uavhengige plateselskapene i Norge, men da redusert til et enmanns-selskap som neppe vil være veldig attraktivt for artister.

Les også: Strømming ligner mer på vanlig mediebruk

Penger igjen til bredden?
Fra dette er det et stykke igjen til 18 nyutgivelser som vi med en stab på fem ga ut så sent som i 2008. Og det interessante er da at i Maasøs tenkning skal fortidens produksjoner finansiere alt det nye. Å etablere helt nye selskap med proff drift uten en back-katalog er en umulighet i en slik verden.

Er dette en god og fremtidsrettet forretningsmodell? Sikrer det bredden for innspilt musikk i Norge?