Gode konsertopptak redder nytt nett-tv-prosjekt fra å bare være nok en promokanal, mener Aslaug Olette Klausen.

Det er drøye to år siden NRKs musikkprogram Lydverket gikk over i historien. Asmund Torgersbåten, Mats Willand, Tom Richard Tønnesen, Jens Sjöberg, Tommy Strømmen, og Petter Milde kaller seg en gjeng musikkentusiaster som ifølge eget presseskriv har bestemt seg for å forsøksvis ta opp arven etter Lydverket på nett.

Nett-TV-serien Oslo Sessions ble lansert 7. februar i år. Denne anmeldelsen baserer seg på nett-tv-konseptets første tre program: En episode om Comet Kid og to ganger Onkl P & De fjerne slektningene.

Jovial lansering
Først ut er Comet Kid. En tekstplakat over et foto av Parkteateret forteller at «Oslo Sessions Presents: Comet Kid». Tre av bandmedlemmene sitter ved et vindusbord og introduserer låta «Sweet Love». Så klippes det til stedets scene der de gjør studiokonsert, og den nevnte låta spilles.

Sendingen er nesten 17 minutter lang. Rytmen i programmet er gjentakende slik at bandet snakker litt jovialt og gir en låtintroduksjon før vi faktisk får høre musikken. Sistnevnte er det jeg opplever som mest interessant.

Her snakker vi lanseringsjournalistikk, svært nær promotering. Noe av kunsten når plateaktuelle artister skal presenteres er å gjøre slike intervjuer til noe mer enn til det elementet av reklame det med nødvendighet har ved seg.

Et grep kan være å gjøre seeren bedre kjent med bandet, dets historie og hvor de vil. Et annet kan være å kontekstualisere musikken med så vel konkrete referanser som sted- og tidsansvisning og inspirasjonskilder. Her glimrer det meste av dette med sitt fravær.

Sjarmerende hipsterpop
I tilfellet Comet Kid er det nærmeste en kommer bandet fortellingen om hvordan vokalisten møtte gitaristen og at deres oppvarmingsjobb for utmerkede, men relativt ukjente Anton Ruud i Terapi, ga dem bookingbyråkontrakt. Det nye plateselskapet navnedroppes også. Konserten som startet alt ble holdt i Bø, hvordan de havnet der vites ikke.

Videre forklares alle låtene i ordelag som oppsummert vil si de handler om kjærlighet, i en eller annen form. Ikke veldig originalt for den vennlig, trippende og sjarmerende hipsterpopen som presenteres. Popkategori også visualisert gjennom sjangertypisk skjeggvekst. Hvorfor dette så er deres valgte tema kommer det ikke noe svar på.

Det hele ender med at en får vite navnet plata, når den slippes og hvor stort mål det har vært å komme på dette store selskapet. I tillegg til slippfestens tid og sted. Dette er selvsagt nyttig info om en skal ha tak i albumet, men det låter knapt som god reklame, all den tid det mangler en salgslinje.

Bedre som bare konsert
Nå er det sannsynligvis tenkt slik at musikken skal tale selgende for seg. Men stykker man først opp sendingen slik, skapes en forventning om innsikt. Den forventningen innfris ikke.

Filmteknisk er det også konsertdelen som er best. Mens intervjuene har en merkelig brå klippefrekvens, følger kameraet bedre den lette takten til låtene. Comet Kid på Parkteateret presenteres i et godt lys, med ennå bedre lyd. Det er så en nesten kunne ønske det hele var en ren live-sending enn den etterlikningen av musikkjournalistikk det øvrige fremstår som.

Mulighet til å ha det gøy
Onkl P & De fjerne slektninger er viet to episoder. Begge med opptak fra bandets utsolgte opptreden på Rockefeller i januar. Bandet som ga ut to kritikerroste skiver i fjor, og som etter singelen «Styggen på ryggen» ble allemannseie, har ikke samme behov for platesalg. Det skinner også gjennom i presentasjonen.

Formen er den samme som i førsteepisoden, men nå er konsertsekvensene lengre og filmet så godt at en (nesten) forstår hva en gikk glipp av om en ikke var på festkvelden deres. Slik sett kunne de trolig ikke fått bedre promo for neste turné.

Men intervjudelene gir heller ikke her noen nevneverdig merverdi til programmene. Det er tatt opp backstage over en eller flere øl. Gutta er rett nok småmorsomme, men en blir ikke stort bedre kjent med dem: Annet enn at vi får vite at de har bra tider, oppfører seg som brødre og er klare til å skape mer. Og at de ser på sideprosjektet som muligheten til å ha det gøy.

Det oppleves som om noe er skuslet bort, særlig med tanke på at bandet har blitt to episoder til del. Sistnevnte også tv-seriens så langt lengste. Eksempelvis er de par setningene om hvordan halve Oslo Ess begynte samarbeide med Onkl P lite forklarende for det uttrykket de gjør sammen her.

Konsertfest
Dobbeltepisoden rettferdiggjøres imidlertid med konsertopptakene. Det er morsomt å se et band gjøre det så godt fra scenen, både som spilleglade seg selv og med gjesteartister. Av sistnevnte er Stein Torleif Bjella mest bemerkelsesverdig der han låner den rappende skarocken litt mørk visekred, gjennom noe som også virker som en spøk.

Det er ikke egentlig lystig det som serveres, selv om det er allsangfest. Men musikken er til å bli blid av. Fusjonen av hiphop og rock drar på det folkeligste fra begge sjangre, med referansene stødig plassert i den rocken som kom fra Oslo på 80-tallet. Og da selvsagt særlig den som leflet med skapønken.

Nyskapende er det ikke. Men det er heller ikke hva hverken Rockefeller eller nett-TV-seeren forventer. Det som forventes er noe moro, og det er gøy å se noen virkelig nyte så tydelig å stå på scenen. Samtidig som de er samspilte nok til å trykke på alle de riktige underholdningsknappene, både når det kommer til timet tale, settliste og rytmisk bevegelse.

Og det gjør det lettere å bære over med at regien og retningen i det øvrige i hovedsak handler om å hylle bandet, uten at det forklares hvorfor de fortjener hele to episoder. Det å selge ut Rockefeller tre ganger på kort tid er i seg stort, men igjen virker det som om musikken blir overlatt til å forklare seg selv.

Så bra som musikken
Det er planlagt 16 episoder av Oslo Sessions denne våren. I sin nåværende form er det mer en nettbasert og dermed delevennlig gavepakke til dem som vil synes som live-band, enn noen arvtager til hverken Lydverket eller andre som har gjort mer enn å ukritisk vise frem musikk.

Den enkle formen er ifølge forhåndsinformasjonen valgt for å ikke havne i utenomsnakk. Men selv innenfor så knappe rammer finnes det muligheter for å gi innholdet kontekst og ikke minst; historie. Noe som blant annet var en av grunnene til at deres NRK-forbilde fortsatt er savnet. Det kontekstuelle er her helt fraværende.

Slik Oslo Sessions fremstår etter de tre første episodene vil nett-programserien ikke kunne bli bedre enn den musikken de til enhver tid presenterer.

Oslo Sessions er reklamefinansiert med oppstartskapital fra initiativtakerne selv.

Publisert:

Del: