– Vi har vært flinke til å snakke om medie- og pressefrihet, men vi må også snakke om kunstnerfrihet, sier Ole Reitov i Freemuse.

Denne uken presenterer vi en liten serie artikler om musikk og ytringsfrihet. Artikkelen er den første av tre.

For den som er engasjert i kampen for fri musikk – og ja, det er en kamp – er Arya Aramnejad et kjent navn. Den 28 år gamle sangeren gjorde seg uvenner med iranske makthavere da han spilte musikk som kritiserte myndighetenes håndtering av demonstrasjonene i forbindelse med presidentvalget i 2009.

Aramnejad hadde gitt ut to låter i forbindelse med opposisjonsbevegelsens kampanje før valget. Etter protestaksjonene som fulgte, slapp han sangen ”Ali Barkhiz”, (”Reis deg, Ali”), som kom med direkte kritikk av hvordan demonstrasjonene ble mottatt. Hundrevis av demonstranter ble arrestert og fengslet, og politiet skal ha skutt mot folkemengdene for å holde dem på plass.

Sangens bruk av navnet Ali kan tolkes på to måter. Det kan sikte til Imam Ali, en slektning av profeten Mohammed, og for shiamuslimer et symbol på rettferdighet. Det kan også være en oppfordring til myndighetenes åndelige leder Ali Khamenei til å ”våkne opp” og anerkjenne protestene. Uansett betydning ble det ikke godt mottatt.

Siden 15. februar 2010 har Aramnejad vært ut og inn av fengsel, i isolasjon, og anklaget og dømt uten advokat. Han har selv fortalt om umenneskelige forhold i fengsel, og om hvordan han ble latterliggjort og torturert. Etter press fra internasjonale aktivister og musikere, skal Aramnejad ha blitt sluppet fri i januar i år.

En av mange
– Arya er løslatt nå, sier Ole Reitov i Freemuse, en internasjonal organisasjon som jobber for å sette undertrykkelse og sensur av musikere på dagsorden, og for å hjelpe i konkrete tilfeller som Aramnejads.

– Men han er en av mange. Ytringsfriheten har forskjellige utfordringer i forskjellige land. I noen land risikerer man fortsatt forfølgelse eller arrestasjon på politisk eller religiøst fundamentalistisk grunnlag. Iran er ett eksempel, det er også Pakistan, Somalia, og Mali. Også i Tyrkia er det mange musikere med dommer over hodet for musikken de lager, sier Reitov.

Han forteller om musikere som utestenges, mobbes, og utsettes for grov hets, volds- og drapstrusler.

– Det fører videre til selvsensur. Frykten som følger når andre trues gjør at mange ikke tør å uttrykke seg som de egentlig vil. Det er et stort problem for ytringsfriheten, sier han.

173 angrep på musikere
Freemuse rapporterer om 173 angrep på musikere på verdensbasis i året som gikk. Det inkluderer 6 mord, 14 fengslinger, 2 bortføringer, 12 angrep, 5 trusler, 16 siktelser og 84 varetekter, i tillegg til 34 tilfeller av sensur. Og det er bare det som er registrert av Freemuse.

– Mange musikere er på bunnen av samfunnene de lever i, mange er analfabeter og mangler nettverket til å ta kontakt med oss eller andre som kan hjelpe. De må bare tilpasse seg situasjonen sin, sier Reitov.

– Hva er det med musikk som gjør at makthavere vil forby og sensurere?

– Det har alltid vært et problem. Musikk har evnen til å samle mennesker, og den kan gi en stemme til folks frustrasjoner, forsoninger, eller gleder. Og alle kan være med, du trenger ikke en gang å kunne lese for å synge. Musikk har alltid hatt den kraften, og religiøse og politiske makthavere har alltid villet kontrollere den. Kunstnere som fremfører musikken blir målpersoner fordi de representerer flere enn seg selv, sier Reitov.

– Samtidig er det sant som klisjeen sier: Du kan putte musikeren i fengsel, men du kan ikke stanse sangen.

Mer oppmerksomhet
Denne uken er det ett år siden tre av medlemmene i feministbandet Pussy Riot ble arrestert etter en kirkekonsert i Moskva. Tekstlinjer som «Gudeføderske, jag Putin ut!», «Patriark Gundjajev tror på Putin; bedre om den tispen trodde på Gud», og «Bæsj, bæsj, Herrens bæsj!» falt ikke i god jord, og saken fikk stor internasjonal medieoppmerksomhet i fjor sommer, da de tre ble idømt to års fengsel for hooliganisme, et arvet begrep fra sovjettiden som er beholdt i russisk straffelov, og kan slå ned på generell utilbørlig oppførsel som «uttrykker eksplisitt respektløshet mot samfunnet».

Også situasjonen i Mali satte problemet om musikalsk ytringsfrihet på kartet i høst, da ekstremistiske okkupanter forbød all musikk nord i landet. Musikk på radioen ble erstattet med bønnevers, musikere ble kjeppjaget og truet på livet, og musikken, en hjørnesten i den maliske befolkningens dagligliv, forsvant fullstendig fra offentligheten.

– Det er vanskelig å si om det har blitt mer eller mindre av kunstnerisk undertrykkelse. Det forandres over tid i ulike politiske systemer. Mali nøt for eksempel stor ytringsfrihet tidligere, men lider nå under en militant okkupasjonsmakt. Mens i det gamle Sovjet og Sør-Afrika vet vi at det har vært et større problem før. Men det er dramatisk mye mer enn vi trodde da vi begynte å jobbe med dette i 1998, sier Reitov.

Er alt lov?
– Man kan lett lage seg et bilde av frihetselskende, idealistiske musikere, og slemme, undertrykkende myndigheter. Men det er kanskje ikke bare sånn? Hvor går grensen for hva som er rettmessig sensur og hva som er undertrykkelse?

– Det finnes selvfølgelig begrensninger for hva du kan gjøre og ikke gjøre. Du får for eksempel ikke oppmuntre til hat eller krig. Vi har jobbet med flere saker der man har stoppet musikk på lovlig grunnlag, for eksempel fra nyfascistiske grupper, eller konserter med homofobiske tekster, sier han.

FNs menneskerettighetskonvensjon slår fast at musikere skal være fri til å gi ut innspillinger, spille konserter, og spille musikken sin både offentlig og privat, uavhengig av hva de uttrykker i musikken. Unntakene er oppmuntring til krig og hat, og sensur kan utøves dersom det er ærekrenkelse overfor andre mennesker, eller hvis det kan være en trussel mot nasjonal sikkerhet, offentlig helse eller moral.

– Problemet er at forskjellige samfunn tolker dette på ulike måter. Noen land kan hevde at å kritisere regjeringen for å undertrykke en kulturell minoritet er oppmaning til hat. Men man må være presis når man snakker om hatmusikk. Hva sier konvensjonene egentlig? Det er utrolig viktig å ha en klar og tydelig lovtekst, sier han.

Vil ikke svare FN
Reitov mener det handler om å skape et juridisk syn som ikke bare er veiledende retningslinjer. For tiden fungerer han som konsulent for en FN-undersøkelse om hvordan forskjellige land forholder seg til ytringsfrihet for kunstnere – en undersøkelse han håper vil bidra til å sette temaet på dagsorden.

– Det er første gang temaet er oppe i menneskerettighetsrådet. Vi vet at det er over hundre land som overtreder menneskerettighetskonvensjonene overfor kunstnere, og det er mange som ikke har villet svare på undersøkelsen. Rapporten kommer i mai, og med den kan man forhåpentligvis peke på at statene har plikt til å beskytte kunstnere, helt frem til det faktisk skjer noe ulovlig, sier han.

Han mener uansett at medieoppmerksomhet er nødvendig for å skape endring.

— Sensur er forbudt gjennom internasjonale konvensjoner. Vi har vært flinke til å snakke om medie- og pressefrihet, men vi må også snakke om kunstnerfrihet. Det er først når man får oppmerksomhet på et større internasjonalt nivå at man kan skape den politisk prioriteringen som må til for å forandre det, sier han.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter

Publisert:

Del: