INTERVJU: Ole-Henrik Moe, fjorårets vinnar av Nordheim-prisen, er dette året aktuell med fleire urframføringar under Ultima, samt lansering av ein ny CD utgiven på Rune Grammofon. På den finst to verk for solo fiolin, begge innspelte inn av kona, Kari Rønnekleiv. Me har møtte dei begge til samtale. – Uansett hvor matematiske, konstruert og distansert materialet er – uansett hvor ”Stravinskij-aktig” musikk du skriver, må du gjøre valg, personlige, estetiske. Den menneskelige berøringen er alltid der, seier Ole-Henrik Moe til ballade.

Ole-Henrik Moe, Kari Rønnekleiv

Av Ida Habbestad

Då Ole-Henrik Moe denne veka var solist med Arditti-kvartetten, i sluttsatsen av syklusen ”Vent Litt Lenger”, fekk me samstundes høyra fullbyrdinga av eit verk som har komme til over fleire år.

I 2003 møttest dei første gong, og i Ultima sin programbok kan ein lesa om korleis Moe reiv fiolinen or hendene på Arditti for å demonstrera korleis musikken skulle høyrast ut. Kva tenkte han på i det augeblikket?

— Det var ikke så dramatisk som det høres ut. Kvartetten var i villrede om hvordan de skulle framføre stykket, og jeg var ikke forberedt på det. Jeg hadde jo forklart hva jeg hadde tenkt i forordet – men kvartetten leser ikke forord, seier Moe, vel vitande om at han nok ein gong trør over grensa for kva ein helst ikkje gjer eller seier om verdskjende internasjonale ensemble.

— Det forbløffende var at de ville ha mer! Det passet godt, for jeg hadde planlagt en andre, og kanskje en tredje sats, men jeg slet med materialet, trodde ikke det var godt nok. Da Irvine ringte og sa at de ville ha meg med som solist, kom ideen om at stykket skulle ende med en støysats. Da falt bitene på plass, forklarer Moe.

Den siste satsen vart ferdigstilt i 2006, og Moe si rolle var å gå djupare inn i støyen, skapa eit bakgrunnsbilete som dei andre kunne gå inn og ut av. I år vart mellomsatsen klar, som ein kommentar til – eller refleksjon over den første.

Å orkestrera ein fiolin

Korleis oppstår eit materiale for deg?

— Materialet oppstår med bestemte ønsker, som å få ting til å låte mye større eller mye mindre enn hva de er. I åpningen av ”Vent Litt Lenger” spiller kvartetten en diffus, luftaktig støy, i kløster med seg selv – de griper et grep som er bredspektret på den ene strengen, og klangen danner en tett masse. Da får du ikke begrep om hvor mange de egentlig er.

— Jeg er tiltrukket av tanken om å orkestrere. Det er det samme med Karis fiolin – hvordan orkestrerer man så fiolinen låter som mer enn den ene fela? Jeg går inn i fiolinens anatomi, leter i fiolinkroppen etter vibrasjonsfrekvenser som man kan lage nyanserte støyspillemåter med. Og jeg ser på overgangen mellom tone og støy. Det er mye som kan skje i dette mellomrommet, før det blir vulgær eller skitten støy, seier Moe.

Underteikna er nysgjerrig på notasjonen. På den nye plata kan det høyrast ut som forløpa er improvisert fram, sidan utviklinga ofte er langsom. Men alt er notert i detalj, og under onsdagens konsert var eit omfattande notemateriale i bruk; av eit slikt format at Moe har problem med å få musikken sin utgiven.

— Jeg noterer på flere parallelle måter, seier Moe. – Det er notelinjene, hvor jeg skriver de mest allmenne frekvensene og dynamikken. Over notebildet er det en slags skjematisk, mer abstrahert oversikt over hvordan klangfargeforløpet er; overtonenes forhold til hverandre. Hvis tonen er ustabil beskriver jeg forløpet i forhold til klanger, en slags kvasimatematisk notasjon. Under notelinjene kan jeg komme med mer nyansert informasjon, som desibelvaløren og hvor raskt forløpet til dynamikken skal være.

— Jeg gir nok musikerne en del motstand. Men hvis en musiker prøver å gå inn i det kan det jo hende han blir inspirert? seier Moe spørjande.

Kontinuerleg konsentrasjon

Ballen er med det kasta over til fiolinist Kari Rønnekleiv, som speler verka på plata. Korleis tileignar ho seg musikken?

— Det er mange tall og informasjoner, smiler ho. – Det kan gå sent, man lærer en og en note, og det er viktig å la være å tenke på hvor langt det er igjen til man kan stykket. Jeg spiller for Ole-Henrik, og spør ham hva han har tenkt – men ofte vet jeg ikke hva jeg skal spørre etter før jeg har jobbet en stund. Man kommer inn i det gradvis, og oppdager hele tiden nye ting.

— Det spesielle er at det er så mange parametre å ta tak i på likt. Det er som flere spiraler på en gang; en lang crescendo, en langsom og gradvis bevegelse oppover, en spesiell klang du skal holde på – du skal hele tiden være på vei til et eller annet sted – og strekkene er veldig lange.

— Med all informasjonen blir man helt oppslukt, det krever en kontinuerlig konsentrasjon. Det skaper en følelse i en, som ikke bare er en intellektuell tolkning, men som har med denne konsentrasjonen å gjøre, og som gjør at man får et sterkt forhold til musikken.

— Dessuten opplever jeg at når jeg skal bygge opp en slik crescendo eller spille sterkt så lenge, oppstår det en sterk vilje. Jeg skal holde ut, jeg vil ikke gi meg – og denne viljen må man bruke. Særlig i de sterke partiene får jeg energi og klarer mer enn jeg tror, seier Rønnekleiv.

Maratonimprovisasjonar

Eit døme på eit langt forløp er den første av dei tre ”Persephone Perceptions”.

— Den første delen er ekstremt enkel på mange plan. Man hører tydelig at det går fra svakt til sterkt, fra dype toner til lysere, og det går gradvis fra å være langsomt til å bli fortere og fortere. Da blir det mikroplanet som er informasjonsgivende, det er på dette nivået forandringene skjer, seier Moe.

Men på makronivået kan forløpet framstå som statisk – i sær når ein betraktar utøvaren. Som me til dømes kunne sjå i den ekstreme solist-stemma i ”Lenger”?

— Ja, men energien må ut på den måten. Det er en slags energi-meditasjon som kommer på basis av et forsøk på å sette meddelelsen i høysetet. Jazzpianisten Cecil Taylor jobbet mye med det, han absorberte energi fra salen, og kunne sitte i ti timer og spille sine improvisasjoner, seier Moe.

Sjølv har dei improvisert saman i eit fire timar langt strekk under ein performanceforestilling i Tyskland. Då sto dei med klokke, og for kvar nye time gjekk dei over på ein ny speleteknikk som skulle utforskast. Dei innrømmar gjerne at å spela non-stop i fire timar er tungt, men improvisasjonsarbeidet har vore til stor hjelp for tolkingane på plata, meiner Rønnekleiv.

— Når man improviserer er det lettere å lytte seg inn i ting enn når man leser et komplekst notebilde. Sånn har jeg fått prøve ut musikalske ideer og ikke minst de lange strekkene, og kjenne etter på et publikum hvordan det fungerer.

Usynlege strukturar

Bakgrunnen for det første verket på plata, ”Ciaccona”, var ein førespurnad Moe fekk om å laga eit stykke til minne om sin lærar Xenakis.

— Jeg ville lage noe så tradisjonelt som et slags variasjonsverk, fortel Moe. – Jeg hadde vært fascinert av Bach-ciaconnaen, og så på formen som utfordring. Så var jeg, i likhet med Xenakis, fascinert av de presokratiske filosofer, og særlig et sitat fra Heraklit: ”En struktur som er usynlig er sterkere enn en som er synlig”.

— I et organisk eller biologisk system er det jo haugevis av usynlige strukturer; genene for eksempel, vi begriper dem ikke, men ser bare helheten.

— Jeg ønsket å skape en form hvor jeg gikk til de ekstreme ytterlighetene av hva jeg tror kan tillates. Stykket starter intenst, med variasjoner over fonetikken i det greske fragmentet, bearbeidet på flere måter. I starten hører du tydelig variasjonene, men så, i midtdelen, sklir det ut, blir mer monotont, tiden går langsommere – jeg har forsøkt å lage et perseptuelt fokus mot et slags dødpunkt.

— Det fører til en lytteropplevelse hvor man har følelsen av å miste grepet, at noe går tapt. Man kan kanskje si at det er en problematisering av et tap. Men jeg håper at dette tapet fører til at man får noe annet, seier Moe.

Midtpartiet i chaconnaen krinsar kring den tostrøkne C, og Heraklit-sitatet er pressa inn i ein liten, tynn støysky. Moe forklarer at det er meint som ei skildring av vakuumkjensla inne i orkan-auget.

— Faren min opplevde å være i orkanens øye, på amerikabåten en gang på femtitallet. Han forteller hvordan han sto ute på dekk, og at det var blikk stille. Alt rundt ham var sort, det var sorte vegger og lynblaff. Han hørte ingenting, hadde bare den ekstremt gufne følelsen av hva som kom til å komme.

— Stormen kommer i den siste variasjonen, hvor fonetikken er strukket ut maksimum, seier Moe.

— Når den kommer, er det ikke som noe sjokk, det er så logisk at den kommer, seier Rønnekleiv.

Universalt personleg

I eit intervju tidlegare denne veka sa du at ”Chaconne” og ”3 Persephones…” er noko av det mest krevjande du har gjort, både fysisk, teknisk, emosjonelt. Eg tykkjer dei tre adjektiva i seg sjølv er beteiknande for musikken din?

— Ja, det er der jeg vil være, og aller mest ønsker jeg å være kompromissløs i min meddelelse. Samtidig er jeg redd for at det skal bli for privat, at det blir som å lese mine kryptiske dagboksblader, seier Moe.

— Men jeg tror det personlige kommer naturlig. På en eller annen måte, jeg kan ikke forklare hvordan, har mitt følelsesmessige forhold til Xenakis som person ubevisst trigget mye i mitt arbeide med stykket. Hans generøsitet og kompromissløshet var viktig for meg, og han var en fyr som hadde reist seg ut av mange orkaner, og som jeg følte det var godt å støtte seg til.

— ”3 Persephones…” er skrevet til minne om mor som døde i 1988. Jeg prøvde å lage en musikalsk klanglig stenografi, å erindre stemmen hennes, ting hun hadde sagt, og skrive det ned som Messiaen skrev ned sine fugler. Det ble en stor katalog etterhvert, som jeg siden prøvde å tilbakeføre – finne ut hvordan stemmen egentlig hørtes ut – og se på forholdet mellom den reelle klangen og hvordan den hadde forandret seg i min erindring.

— Andre individer behøver selvfølgelig ikke oppfatte de personlige tingene. Men det vil alltid være en subjektiv kanal inn i alt du gjør. Uansett hvor matematiske, konstruert og distansert materialet er – uansett hvor ”Stravinskij-aktig” musikk du skriver, må du gjøre valg, personlige, estetiske. Den menneskelige berøringen er alltid der.

Verket 8 ½ vert urframført av asamisimasa laurdag 6. oktober kl 15.00 på NMH. CD-lanseringa finn stad 13. oktober, kl 14.00 på Henie Onstad Kunstsenter.

Publisert:

Del: