Innsamling og utgivelse av norske middelalderballader har foregått siden midten av 1800-tallet. Først nå er målet om en vitenskapelig utgave nådd.

Franciscushogenberg scholeusstikket Foto: Nasjonalbiblioteket

– Det høres kanskje fjernt og ukjent ut, men mange av sangene vi synger i dag er faktisk middelalderballader. Kråkevisa, Jeg lagde meg så silde, Tordivelen og flua, forteller Ellen Wiger.

Hun er en av redaktørene bak det enorme middelalderballade-prosjektet, som ble ferdigstilt av Nasjonalbiblioteket i høst.

Arbeidet har resultert i til sammen 12 bind: fire fysiske bøker med melodier og biografier, og åtte digitale bøker med tekster, innledninger og artikler. Denne uken blir utgivelsene feiret med konsert i Store studio, utstilling og samtale på Nasjonalbiblioteket.

Det har vært en langvarig jobb – faktisk har forskere og folkeminnesamlere prøvd å skaffe seg oversikt over den norske balladetradisjonen siden midt på 1800-tallet. Men faglig uenighet, mangel på finansiering og frafall blant pådriverne har satt kjepper i hjulene i langt over 100 år.

Ellen Wiger Foto: Nasjonalbiblioteket
Ellen Wiger Foto: Nasjonalbiblioteket

Nasjonsbygging og kulturhistorie
– Til å begynne med var det en idé om nasjonsbygging. Det har ikke vært vårt hovedfokus. Målet vårt har vært å samle det vi har. Vi har ønsket å gi det ut i en felles, vitenskapelig utgave for å legge til rette for mer forskning, og for at musikere skal kunne ha et sted å gå for å finne alt, sier hun.

Wiger, som er forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, legger ikke skjul på at hun er stolt av at forskerne og redaksjonen bak utgivelsen har greid det Sophus Bugge, Moltke Moe, Knut Liestøl, Lindeman og Landstad og Olea Crøger begynte på – å samle alle sangene og tekstene i én stor utgivelse.

– Dette er kulturhistorie med stor K. Ved siden av folkeeventyrene er balladene noe av det norskeste vi kan tenke på.

– Dette er kulturhistorie med stor K. Ved siden av folkeeventyrene er balladene noe av det norskeste vi kan tenke på. De andre nordiske landene, Danmark, Sverige, Færøyene, Island, har for lengst dokumentert sin egen arv. Det var på tide at vi også gjorde det, sier hun.

Les også intervju med melodiredaktør Astrid Nora Ressem: Ballader i bokform

Tror balladene kom til Norge først
Men hva er så egentlig en middelalderballade?

– En middelalderballade er en episk vise med opphav i middelalderen, sier forskningsbibliotekar Liv Kreken. Hun har vært koordinator for hele prosjektet fra Nasjonalbibliotekets side.

Liv Kreken Foto: Nasjonalbiblioteket
Liv Kreken Foto: Nasjonalbiblioteket

– Forskerne tror at balladene kom til hoffet i Bergen en gang på 1200-tallet, da dronning Eufemia fikk oversatt en del ridderviser fra Europa. Der etablerte formen seg, og siden spredde det seg antagelig videre utover Norge og Norden, sier Kreken.

I utgivelsen har forskerne publisert omtrent 1500 varianter av melodier og 800 varianter av tekster til 265 viser. En vise kan ha mange forskjellige melodivarianter, og enda flere tekstvarianter. Balladeforskerne snakker gjerne om ”oppskrifter”, altså en sang- og tekstvariant skrevet ned av noen.

Men ikke alle sangene i utgivelsen er nødvendigvis fra middelalderen. Det holder at de er laget i samme tradisjon.

– Tradisjonen spredte seg, etter hvert ble den brukt av meningmann – husmannsfolk, prester, ledere, vanlige folk. Sangene endret seg, og det oppstod nye varianter. Men det er teksten som definerer en middelalderballade. Det er noen krav til form og innhold, strofeoppbygging, hvordan de er satt opp i forhold til hverandre. Så følger melodien etter, sier Kreken.

Utfordrende kildearbeid
Forskerne har forholdt seg til den såkalte ”typekatalogen over skandinaviske middelalderballader”, TSB. De har også brukt originalkilder så godt det lar seg gjøre, og hentet fra blant annet Sophus Bugge, Lindeman og Landstad samt Olea Crøgers nedtegnelser av folkeviser fra 1800-tallet.

– Vi har jo ikke noe særlig skriftlige kilder fra middelalderen. Men vi vet at sjangeren oppstod da, og vi kan knytte den til en del faktiske hendelser, som Falkvor Lommannsons fortelling om bruderovet i 1288. En del norske ballader er omtalt i danske tekster, og fra 1500-tallet har vi også noen norske kilder, sier Kreken.

I nyere tid var det Norsk visearkiv som dro i gang arbeidet igjen, og med økonomisk støtte fra Fritt ord, Kulturrådet, Rådet for folkemusikk og folkedans, Bergesenstiftelsen og Lindemans legat fikk forskerne tid til å fordype seg i kildene. Men det var ikke før Visearkivet ble en del av Nasjonalbiblioteket i 2014 at arbeidet virkelig fikk fart på seg.

– Varierende litterær kvalitet
Kreken forteller at bøkene går helt frem til vår egen tid, og inkluderer varianter av gamle ballader som har fått ny drakt av våre egne musikere. Lillebjørn Nilsens versjon av Kråkevisa, for eksempel, er en del av historien nå.

– Middelalderballader høres jo litt fjernt ut for oss i dag. Hvilken rolle spiller balladene i dagens musikkverden?

– Man trenger ikke vite at en sang er en middelalderballade for å få noe ut av den. Men det er interessant å vite at noen av disse sangene har blitt sunget i over 700 år. Det er ekstremt overlevelsesdyktig musikk, og en tradisjon som fortsatt lever. Kommer de til å synges 700 år frem i tid?

– Hva vet vi om balladenes funksjon? Man brukte kanskje sanger på en annen måte i middelalderen enn vi gjør i dag?

– Det er basert på antagelser, men underholdningsfunksjonen har nok faktisk alltid vært det viktigste. Balladene ble en form for kulturutøvelse i en tid da Norge ikke var så rik på egen kultur. Det ble en norsk måte å uttrykke kultur på. Noen forteller om historiske hendelser, andre trekker frem de store spørsmålene som man kan grunne lenge over – livet på jorden, døden, det som kommer etter. På den måten er det også litteratur, sier Kreken.

Tekstredaktør Wiger legger også vekt på mangfoldet i tekstene.

– Det er litt av hvert. En del av balladene vi kjenner i dag kommer fra skjemtevisetradisjonen, og er mest spøk og moro. Men det er mange som tar opp større og dystrere ting, som drap, mord og kjærlighet. Det er mange temaer, og man må kanskje si at disse tekstene er av varierende litterær verdi, sier hun.

Knut Reiersrud Foto: Pressefoto
Knut Reiersrud Foto: Pressefoto

Tar tradisjonen videre
Onsdag denne uken spiller Kringkastingsorkesteret blant annet Liti Kjersti og Draumkvedet med fullt orkester, og musiker Knut Reiersrud har skrevet en helt ny melodi til balladen om Ivar Elison, som skal fremføres av Kim Rysstad. Den har bare overlevd som tekst, uten melodi.

– Jeg kjenner balladetradisjonen mest gjennom å ha jobbet med folkemusikere, og spesielt nystevstradisjonen fra Setesdal. Jeg forstår at den er knyttet til balladeformene i melodi- og verseoppbygging. Jeg ble litt overrasket over at jeg ble bedt om dette – jeg kommer litt fra periferien av bildet av norske tradisjoner, men det er veldig moro, og veldig hyggelig, sier Reiersrud.

– Hva tenker du om at du nå blir en helt konkret del av den norske balladetradisjonen, når du lager ny melodi til en balladetekst?

– Hehe, ja, jeg blir jo det. Men en veldig liten del. Disse balladene har jo hatt et utall forskjellige melodier. Jeg vet ikke helt hvorfor ingen husker noen melodi til akkurat denne. Men jeg blir altså en av melodiskaperne. Det er jeg litt stolt av.

Konserten vises på Hovedscenen på NRK2 11. desember. Frem til jul viser dessuten Nasjonalbiblioteket utstillingen Piri mitt mitt parian, som gir et innblikk i balladesjangeren gjennom de tre balladene Draumkvedet, Villemann og Magnhild og Tordivelen og flua. Åtte bind av utgivelsen (om tekstene) kan leses gratis på bokselskap.no. De fire bindene om melodiene gis ut på Spartacus forlag.

Publisert:

Del: