ANMELDELSE: Sterk publikumskontakt og god kjemi på scenen gjorde åpningskvelden på Djangofestivalen til en intim konsertopplevelse, skriver Heidi Sævareid.

© Lasse Brown

I år er det 35 år siden Jon Larsen stiftet Djangofestivalen i Oslo, noe som gjør den til den lengstlevende stringjazzfestivalen i verden. Festivalen har hatt ulike tilholdssted opp igjennom, men de siste årene har den foregått på Cosmopolite Scene, og strekker seg over to dager. Den trekker til seg et publikum av svært ulik alder, men med en liten overvekt av godt voksne folk som kan ha fulgt Jon Larsen gjennom hele hans etter hvert lange karriere. Undertegnede var til stede på festivalens åpningsdag, fredag 24. januar.

Det norske bandet Jazzbanditt åpnet kvelden, en ung trio som platedebuterte i 2011 og nå har to utgivelser bak seg. De spiller på Djangofestivalen for fjerde år på rad. Med seg hadde de også fiolinist Bastien Ribot fra Frankrike.

Les også: Django Reinhardt — og stringswing i dag

Jazzbanditt er signert på plateselskapet Hot Club Records, og det lett å høre hvor de har sine røtter. Samtidig er det ikke kun Django-takter – her er også innflytelse fra amerikanske jazztradisjoner, og lytter man nøye, fanger man opp folkemusikklignende toner som bringer tankene mot både Hellas, Norge og Irland.


F.v. Bastien Ribot, Jo Fougner Skaansar, Knut Bendik Manger Breistein og Stian Vågen Nilsen. Foto: Lasse Brown

Samspilte
Bandet spilte et par av sine egenkomponerte låter, blant annet den smektende ”I Believe in Love”, men i tillegg flere standardlåter, som ”I’ll Remember April” og ”Four On 6”. De leverte også sin tolkning av Chick Coreas ”Spain” – stort sett med god temperatur, men i de raskeste partiene skortet det litt på presisjonen. Til tider forsøkte gitaristene seg på improvisatoriske krumspring som muligens lå et lite stykke utenfor deres rekkevidde. Men dette ble aldri et stort problem, for stemningen var uhøytidelig og la til rette for utprøving. Dessuten var bandet så til de grader samspilte at de hele tiden løftet hverandre. De dynamiske overgangene var både elegante og presise – nesten som om bandet skulle hatt en dirigent foran seg. Rytmisk var de også sterke.

Fiolinisten Ribot, som bandet hadde plukket opp på en jazzkneipe i Paris, svingte buen med letthet, og med en fin veksling mellom det rå og det nennsomme, men det hørtes stadig ut som om tonene lå litt lavt. Et forstyrrende element hele veien.

Les også: Ingen nostalgisk trip

Tradisjonell stringjazz
Neste opptreden var det Dorado Schmitt, The Winterstein Trio og Martin Weiss som sto for. De serverte publikum kveldens mest tradisjonelle stringjazzkonsert, og med sin versjon av ”Minor Swing” brakte de oss lukt til Django og Grappellis Paris. Blant musikerne på scenen var det en overvekt av franskmenn – ikke rart toner fra Marseillaisen snek seg inn både her og der. Det var imidlertid en tysker som fikk være i forgrunnen mesteparten av tiden, og med rette. Weiss er en virtuos på fiolin, og hans prestasjoner står igjen som kveldens ubestridte høydepunkt – skjønt bassist Xavier Nick med sin lange slåteknikk-solo er en verdig konkurrent når det gjelder hva som vakte mest spontan fryd hos publikum.


F.v Dorado Schmitt, Martin Weiss, Xavier Nick og Brady Winterstein. Foto: Lasse Brown

Sjarmoffensiv
Solist i The Winterstein Trio, Brady Winterstein, fremsto også som en virtuos. Han hadde en imponerende teknikk, men den andre sologitaristen på scenen – Dorado Schmitt, utviste en større følsomhet og utvungen lekenhet i sin tilnærming til musikken. Schmitt var den eneste på scenen som brukte en vanlig jazzgitar, og ikke en typisk stringjazzgitar, og det fungerte godt. Han var også scenens sjarmør og spøkefugl – det var han som dro i gang Marseillaisen, og selvsagt gjorde han også gitarstemming til en improvisasjonslek. Da en ivrig publikummer ropte etter hans glansnummer, ”Bossa Dorado”, lot han seg ikke be to ganger. Schmitts karisma og kontakt med publikum bidro til salens begeistring, og musikerne fikk ikke gå av scenen uten å ha blitt klappet behørig inn igjen.

Kveldens siste innslag var det mest mannsterke. På scenen sto både norske Carsten Boe Trio, Serge Krief og Richard Chiche fra Frankrike, samt kveldens konferansier og festivalens grunnlegger – Jon Larsen. Det var nok mange som hadde ventet på å få høre ham spille.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Fingergymnastikk
Først var kun Carsten Boe Trio på scenen, og de åpnet i rolig tempo – et velkomment hvileskjær etter den forrykende avslutningen på foregående innslag. Kveldens hovedperson, Django Reinhardt, ble hyllet med en versjon av ”La valse à Django”, et stykke han komponerte den gang han fortsatt hadde alle fem fingrene i behold på venstrehånden. Carsten Boe var imidlertid ikke snauere enn at han i tillegg viste publikum at han også mestrer å spille med kun to fingre på gripebrettet.


F.v. Carsten Boe trio, Richard Chiche, Serge Krief og Jon Larsen. Foto: Lasse Brown

Gitaristene Serge Krief og Richard Chiche kom på scenen og sluttet seg til trioen, og Chiche rev også av et sangnummer – ”All Of Me” av Simons & Marks. Den har Louis Armstrong i sin tid sunget, men det må nok sies at det ikke var fullt så vellykket da Chiche forsøkte seg på Armstrongs vokalteknikk. Innslaget var nok helst ment som et slags sjarminnslag.

Jamsession
Jon Larsen, som med sitt band Hot Club de Norvège har vært en inspirasjonskilde for Carsten Boe Trio, var den siste som entret scenen. Sammen gikk musikerne gjennom flere standardlåter, med ”Sweet Georgia Brown” som et av høydepunktene. ”Norsk dans” av Grieg var også å høre, og det hele ble vevd sammen av hemningsløs improvisasjon.

Der bassen lå ganske langt fremme i lydbildet i begge de to andre innslagene, fungerte den mer som støtte her. Det handlet mest om gitarlyden – gitaristene var tross alt fem i tallet. Soloene gikk på rundgang mellom tre eminente solister, Boe, Krief og Larsen, og til tider var to solister i gang samtidig, slik at det ble spennende solistduetter ut av det. Hver av solistene hadde sin egen stil – noe som sørget for at det aldri ble monotont selv om de holdt på lenge, og dette nok var det innslaget som bar mest preg av jamsession.

Kreativitet
Jam-preget var imidlertid til stede hele kvelden, slik det bør være på et arrangement som hyller Django Reinhardt. Alle musikerne lot til å være seg svært bevisste på swingjazzens tilhørighet til det intime scenerommet – kontakten med publikum var så sterk at det til tider var lett å glemme størrelsen på salen. Musikernes kjemi seg imellom bidro også til dette, og noe som preget samtlige utøvere, var en iver etter å fremheve hverandre. Det var dessuten lite ”stjernedyrking” denne kvelden, enda det utvilsomt var glitrende solister på scenen. Dette vitner om en felles forståelse av musikk som et kreativt samarbeidsprosjekt under stadig utvikling – snarere enn noe innøvd og statisk.

Totalt, iberegnet et par korte pauser, varte konserten på åpningsdagen i henimot fem timer, så selv de ivrigste stringjazzentusiastene følte vel at de fikk med seg en solid dose intens musikk – i Django Reinhardts ånd.

Konsert 24. januar på Cosmopolite.

Publisert:

Del: