Poesien, pågangsmotet og protesten i Maya Angelous verk blåses liv i av sterke skuespillerprestasjoner i “Black Woman Rising” på Nordic Black Theatre.

Maya Angelou var nær venn av både James Baldwin og Malcolm X, snakket 6 språk, vant utallige priser, og var mentor for mange kunstnere, blant dem Oprah Winfrey, © Unn Kristin Dietz Syverud

Forfatter, sanger og filantrop. Få kvinner, især afroamerikanske kvinner, har preget poesi og litteratur som Maya Angelou (1928-2014). Gjennom sitt omfattende virke satte hun ord på undertrykkelsen og styrken den fostrer i datidens segregerte USA.

I Black Woman Rising får vi tre ulike tolkninger av Maya. Ved første scene brytes blackouten ved at danser Enya Maria Oshaug Weibell danser manende bevegelser og fleksede positurer, midt på scenen i intens spotlight. De to i bresjen som leder forestillingen er Duduzile Mathonsi og Rim Ghebremariam, som sammen speiler Mayas mange livserfaringer.

Siste forestilling av “Maya Angelou” på Nordic Black Theatre i Oslo er lørdag 26. oktober, © Unn Kristin Dietz Syverud

Barndommen hennes var mildt sagt traumatisk, fylt med såre minner – fra segregering til overgrep. Som syvåring ble hun utsatt for seksuelle overgrep av morens kjæreste. Hun betrodde seg til moren sin, og ordet spredte seg. Morens kjæreste ble banket til døde. Maya Angelou var stum i fem år etter at han ble drept. I thought my voice had killed him. På tross av sin stumhet ble hun oppfordret til å lese, og det bredt, av den “sassy” lærerinnen Miss Flowers, tolket slående av Samantha Gurah. Den unge Maya fikk stort utbytte av lesingen, fra alt fra Langston Hughes til Shakespeare. “When I finally spoke, I had a lot to say”. Og det ble sagt.

Kulturarv i etterforskning
Med headwraps og vestafrikanske tøykjoler byttes afroamerikansk jazz for afrikansk musikk på scenen. Angelou var en iherdig student av afrikansk kulturarv. Med mor fra Trinidad og Tobago, opptrådte Angelou stadig med sanger fra sjangeren calypso, som nå er sterkt forbundet med karibisk kultur og karneval. Den har røtter fra sjangeren kaiso, som de karibiske slavebundne utviklet basert på vestafrikansk polyrytmisk tradisjon, fra dagens Nigeria. Sjangeren bar preg av samfunnskommentar, blant annet skjult latterliggjøring av slaveherrene.

Blant de seks språkene hun behersket, var hun flytende i fanti, et språk fra sørlige Ghana. På scenen får vi være vitne til hennes besøk til landet i 1962 sammen med Malcolm X. Både Rim Ghebremariam og Duduzile Mathonsi beskriver velkomsten som rørende, som å endelig komme hjem, begge med glimt i øyet. Ghana erklærte 2019 for “The Year of Return”, da det markerer 400 år siden det første slaveskipet i den transatlantiske slavehandelen forlot den angolske kysten.

Malcolm X, spilt overbevisende av Jason N. Harden, leverer treffende refleksjoner gjennomgående i forestillingen. På hans oppfordring velger Angelou å returnere hjem for å fortsette den svarte frigjøringskampen. Beklageligvis blir Malcolm X drept før hun rakk å pakke opp livet hun hadde skapt i Ghana. Hyllesten til X er rørende, men oppleves som om den sporer forestillingen litt av Angelou.

Maya Angelou og Malcolm X, © Unn Kristin Dietz Syverud

Den hellige treenigheten
En monolog om partnervold, som brått avbrytes av et trommeslag som iverksetter en dansesekvens på scenen. I mange afrikanske estetikker og filosofiske tilnærminger til musikk, dans og teater sees ikke disse tre sjangrene på som separate enheter, men snarere sammenvevde elementer i det som anses som en helhet.

Denne tilnærmingen ser på de ulike uttrykkene som vibrasjonelle uttrykk produsert av kroppen, det være seg gjennom bevegelse, stemme eller instrument. De tilhører hver sin vibrasjonelle sfære, og kunsten ligger i hvordan disse møtes.

I Black Woman Rising er disse elementene sammenvevd på en organisk måte som gir en samlet sterk effekt. Dette merkes ved flere anledninger, blant annet i Duduzile Mathonsis fremførelse av “”T’Aint Nobody’s Business”. Med et engasjert kroppspråk, en overbevisende sørstatsaksent og dyp stemmebruk, personifiserte hun “the empress of blues”, sanger Bessie Smith, som framførte den for første gang i 1923.

Også i Trina Colemans versjon av “I Love You Porgy” er tilstedeværelsen sterk. Sangen er fra den folkekjære operaen Porgy and Bess, som Angelou selv turnerte med på 50-tallet. Den første som noensinne tolket rollen til Bess, var den afroamerikanske sopranen Anne Brown, som senere ble norsk statsborger da hun giftet seg med skihopper Thorleif Schjelderup.

Blood on the Leaves
Harlem-renessansen betegner oppblomstringen av afroamerikaneres kulturelle, intellektuelle og politiske virke i USA, en bevegelse Angelou selv var en del av. De fortsatte tradisjonen de slavebundne hadde til å sammenflette kunst og protest, til å omhandle datidens rasevold og segregering. Få sanger kapsler inn denne ånden og sørstatstraumene så vakkert og sårt som “Strange Fruit”, blant annet sunget av stjerner som Billie Holiday og Nina Simone.

Maya Angelou – forfatter, lærer, danser, journalist, manusforfatter, sanger, skuespiller, poet og aktivist, © Unn Kristin Dietz Syverud

Mellom 1886 og 1964 er det dokumentert at 3446 afroamerikanere ble lynsjet. Når sangen fremføres av Trina Coleman, som besitter en godt trent klassisk stemme, er den strukket ut både melodisk og metaforisk, fra historiens slavehold til nåtidens politibrutalitet. Det akkompagneres med stykkets mest intrikate blikkfang av en koreografi, utøvd av den tredje Maya, Enya Maria Oshaug Well.

Vakker dansing til tross: den sterke strofen “Black bodies hanging in the Southern breeze” kolliderer med det faktum at danseren er hvit, i en sang som sentrer afroamerikanske traumer. Om sørstatslynsjing av svarte mennesker skal kroppsliggjøres av en hvit etnisk norsk danser, krever det en koreografi som er svært raffinert og med en høy grad av ydmykhet. Her opplever jeg at produsenten har gapet over for mye, og at danseren har blitt satt i en utsatt posisjon som hun burde blitt fritatt fra.

Glamorøs
Glitter og glamour. Alle på scenen er kledd i finstasen. Det kan ikke være annet enn et av Angelous mest berømte dikt, seierssangen ”Still I Rise”, fremført til two-step (standardsteget i mange svarte festlige sammenhenger), resitering og champagne. Diktet betegner hvordan Angelou klarte å være suksessfull på tross av rasesegregering og seksuelle overgrep.

Fra “Maya Angelou: Black Woman Rising”, © Unn Kristin Dietz Syverud

Den doble dosen med diskriminering svarte kvinner møter på, i form av rasisme og sexisme, er ingen lett byrde å bære, selv ikke i dagens såkalte “post-racial world”. Det er sterkt å se fire svarte kvinnelige skuespillere ta sin rettmessige plass på scenen. På hver sin måte gjør de det Angelou formulerte så godt:

Bringing the gifts that my ancestors gave,
I am the dream and hope of the slave

I Rise
I Rise
I Rise
(fra diktet “Still I Rise”)

I nesten tredve år har Nordic Black Theatre vært en viktig plattform for kunstnere og lovende talenter med global bakgrunn. Black Woman Rising fortsetter dette bidraget.

Publisert:

Del: