Begrepet samtidsmusikk er i mange miljøer nærmest blitt et skjellsord. Men også jeg lever i min samtid som alle kolleger før meg har levet i sin, skriver Ragnar Søderlind.

Samtidsmusikken blir for dyr for Oslo-Filharmonien innrømmer direktør for orkesteret, Ingrid Røynesdal i et intervju med Ballade. Dette er en interessant konklusjon som må innebære at musikken er for dyr å fremføre og heller ikke trekker et tilstrekkelig publikum. Men hvorfor satser Filharmonien da så mye på den upopulære samtidsmusikken når det skapes samtidsmusikk som både når et stort publikum og som attpåtil begeistres. Hvorfor er ikke denne musikken interessant for Filharmonien? For å finne svar på dette må man innom både politikk, historie med to verdenskriger og organisert virksomhet med sekteriske, for ikke å si totalitære, trekk.

Etter andre verdenskrig ble musikkutviklingen ført inn på et blindspor. De store følelsenes tid var over. Den romantiske musikken var misbrukt av Det Tredje Riket. Richard Wagner ble ansett for supernazist fordi han ble dyrket av Hitler. I stedet ble Anton Webern utropt til ny guru. Av alle land var det Tyskland som ledet an med sommerkurser i Darmstadt. Folk vendte hjem derfra med glitrende øyne. De hadde sett lyset, en ny sekt i musikken hadde oppstått.

Etterhvert behøvde man ikke reise til Darmstadt for å lære de nye triksene. De gikk raskt inn i undervisningen på de fleste konservatorier og høyskoler i Europa. Ganske snart hadde komposisjonsstudentene få alternativer. «Darmstadtestetikken» ble etterhvert så dominerende at den grenset mot det totalitære. Kunsten skulle provosere, het det. Men provoserer denne typen musikk i dag?

Allerede etter første verdenskrig hadde komponistene internasjonalt organisert seg i ISCM, International Society for Contemporary Music. I følge statuttene skulle man ikke legge vekt på estetikk, eneste kriteriet for samtidsmusikk var at de skulle være nyskrevet. Etter andre verdenskrig ble dette «selskapet» kuppet av Darmstadt-tilhengerne og utviklet seg til et maktapparat. Da jeg overvar ISCM-festivalen (etter hvert kalt Verdensmusikkdagene) i Hamburg i 1969, var all musikken stygg og grå og sterk. Heinz Holliger sto foran orkestret med den forsterkede oboen sin og spilte flattertunge opp og flattertunge ned. Det eneste som var spennende på festivalen, var Pendereckis opera «Djevlene fra Loudon», hvor man kunne merke kimen til en estetisk opposisjon.

Da den norske samtidsmusikkfestivalen Ultima ble startet, var det helt klart at man ville holde de mer populære komponistene utenfor. Greit nok, men når man ser på flere av musikkintitusjonenes programpolitikk i dag, kan man se at Ultima-klubben har nådd langt utover sin egen festival. De mer verdikonservative komponistene har måttet vike for en ganske aggressiv propaganda fra samtidsmusikkmiljøet. Til tider har også Norsk Komponistforening vært en støttespiller og opptrådt som «Norsk samtidskomponist- forening.»

På bakgrunn av denne utviklingen, har jeg selv vansker med å kalle meg samtidskomponist. Det er ikke til å stikke under stol at begrepet samtidsmusikk i mange miljøer nærmest er blitt et skjellsord. Men også jeg lever i min samtid som alle kolleger før meg har levet i sin.

For at den klassiske musikken skal overleve som musikkform, må det i tillegg til alt det gamle også skapes musikk som kan fange, begeistre og provosere et stort publikum.

Jeg tar det som en oppmuntring når pianisten Håkon Austbø i et intervju i Aftenposten 19. april, uttaler at han mener musikkens utvikling nå går i retning av det tonale, og at det fremdeles er millioner av muligheter til å lage nye melodier.

Ragnar Søderlind er komponist og professor emeritus ved Norges musikkhøgskole

Publisert:

Del: