Det er mulig for norske komponister å få til ting i USA, hvis man bare kommer i kontakt med de rette folkene, skriver Bjørn Bolstad Skjelbred.

Bjørn Bolstad Skjelbred, © Frank Evensen

En morgen i april lander jeg jetlagged og sliten på Gardermoen etter min tredje turné i USA som komponist, invitert av amerikanske musikere.

Jeg er trøtt etter reisen, men inspirert av amerikansk vitalitet og gjennomføringsvilje. De amerikanske musikerne jeg har skrevet musikk til har begrensede midler og nesten ingen støtteordninger, men setter likevel opp konserter, øver inn nye verk og reiser rundt med et program de må promotere og markedsføre selv helt uten økonomisk støtte. Spillestedene er mange, men de tilbyr sjelden honorarer. Spille for døra, eventuelt refundering av reiseutgifter er normen. Komponistene får sjelden bestillingshonorar, og må jobbe aktivt med å få musikken sin spilt. Etter å ha vært med på tre turnéer, er inntrykket jeg har av USA en ganske annerledes og mer kompetitiv kunstnervirkelighet enn den norske, men på tross av manglende økonomiske støtteordninger er det stor vilje til å få ting gjort. Dette er inspirerende. USA er stort, og fordelen de har er at det er så mange steder de kan sette opp konserter. Det som er vanskelig er at de må ta en høyere økonomisk risiko enn det vi må i Norge.

Bakgrunn
For rundt 10 år siden førte tilfeldighetene til at en amerikansk akkordeonist, Rocco A. Jerry, fant mitt verk « 3 Pieces for 4 Accordions » på nettet (hos NB Noter). Han sendte meg en epost der han ba om å få tilsendt noen utsnitt av partituret, og så var det i gang.

I USA er ikke instrumentet vi kaller akkordeon så vanlig (amerikanerne bruker det russiske navnet bayan). Det vanligste instrumentet er pianotrekkspill (Stradella), hvor du kan trykke på en tangent og få en hel akkord. Jerry måtte derfor lete etter repertoar selv, for å bygge opp et program han kunne turnere med.

På den tiden reiste han rundt med sitt eget « akkordeonorkester », det vil si han gjorde opptak av tre stemmer i en kvartett og spilte den siste live selv på konsertene. På den måten fikk han flere jobber hvor han kunne fremføre moderne verk for akkordeonensemble.

Etter kort tid kom Jerry med forespørsel om vi ikke kunne få til et samarbeid — så langt har det resultert i fire nye verk med akkordeon, og nærmere 30 fremførelser av mine verk i USA siden 2014. Noen verk er skrevet med bestillingsstøtte eller arbeidsstipend fra Norge, andre ikke. ”The Thin Line” skrev jeg uten honorar fordi jeg var garantert flere fremførelser, det var grunn nok, synes jeg.

NYC / NY State
Jerry holder til i Burnt Hills, som ligger upstate New York, rundt 4 timers kjøring fra New York City. Upstate NY er på ingen måte New York City. Amerikanerne sier New York City er et unntak i USA, resten av landet er noe annet. Ved den første turnéen i 2014 organiserte Jerry 11 konserter i til sammen fire stater,over fire dager. Vi kjørte rundt i NY State, Vermont, Massachusetts og New Jersey, og holdt konserter på biblioteker, akkordeonfestivaler, colleges og i kirker. Jeg fungerte som konsertguide ved konsertene, holdt foredrag om norsk musikkliv og kulturelle støtteordninger i Norge, holdt komponistforedrag og deltok i paneldebatter.

Flere steder ble det organisert mottagelser etter konsertene. Amerikanerne er interessert i Norge, og mange kom på konsertene kun for å prate med komponisten. Med oss på den første turnéen trengte vi cello (hovedverket var for akkordeon og cello), og i løpet av turnéen hadde vi fire ulike cellister. En av dem, Michael G. Ronstadt (fra Cincinatti) « klikket » med Jerry og gitarist Eric Despard (som bare hev seg med på turnéen), og nå utgjør de tre « The Progression Ensemble ». Michael kjørte bil over 20 timer fra Cincinatti til Vermont for å bli med på to av de 11 konsertene.

Denne turnéen skal ende litt annerledes enn de forrige, siden vi skal avslutte med en konsert i Brooklyn, New York City, som del av en festival/konsertserie som heter ”Art of Sound Festival”.

Arrangøren var Composers Concordance, en non profit organisasjon bestående av et nettverk av komponister som har arbeidet med å organisere konserter med ny musikk i NYC i over 30 år. Konserten fikk navnet The Art of the Trio, og vi delte den med The Bassless Ensemble fra Connecticut, bestående av sopran, saksofon og cello.. På tidligere turnéer har Rocco programmert en del norske verk (Magnar Åm, Torstein Aagaard-Nilsen) og noen amerikanske, denne gangen var det diverse amerikanske komponister (Pritsker, Cooper, Cook, Despard) ved siden av undertegnedes nye trio ”The Thin Line”.

Community Service
I løpet av de to første dagene spilte ”The Progression Ensemble” fire konserter. Først ved Time & Space Limited i Hudson, NY, som viste seg å være et fantastisk kult sted drevet av to eldre damer med teaterbakgrunn.

Der kombinerer de konserter, filmvisninger, teaterforestillinger og en tanke om community service. Stedet er et gammelt, ombygd industribygg. Multimannen David Rothenberg tok turen fra Cold Springs (et lite sted langs Hudson River) for å introdusere verkene og å holde en Q&A med komponistene etter konserten. Han er en utrolig kombinasjon av musiker, komponist, forfatter og vitenskapsmann, med stort fokus på improvisasjon og hvordan natur, evolusjon og musikk henger sammen. I boka ”Bug Music” skriver han for eksempel om hvordan insektene musiserer.

Tilfeldighetene ville at det var han som skrev liner notes til CD-utgivelsen av ”The Bee Madrigals” etter henvendelse fra Bjarne Kvinnsland, men jeg hadde ikke møtt ham ansikt til ansikt før i Hudson. Dagen etter spilte ”Progression Ensemble” tre konserter på henholdsvis to biblioteker og en kirke, før vi reiste inn til New York City søndag formiddag.

Les også: En friere musikk

Brooklyn: slitent område som kan bli det neste hippe, siden Greenwich Village nå har blitt ganske pricy for mange newyorkere. Alternativet er å flytte til f.eks New Jersey (som mange gjør), eller oppover langs Hudson River. Eller kanskje til Albany. I Brooklyn ligger ”Spectrum”, en gammel garasje omgjort til konsertsted drevet av en ny musikk-ildsjel som måtte flytte stedet sitt fra Greenwich Village på grunn av husleieøkning. Composers Concordance har flere av sine konserter her, selv om det er vrient å skaffe publikum (låter det kjent?).

Dessverre kommer det lite folk, men stemningen er god, det er interessante verk og nye bekjentskaper. De to co-directorene av Composers Concordance Gene Pritsker og Dan Cooper introduserer konsertene, og ensemblene låter fint i dette noe rufsete mursteinsrommet, som er ok utstyrt rent teknisk. Folk sitter henslengt i gamle skinnsofaer, skinnstoler og stablestoler, og man får kjøpt øl (på boks) til 3$.

I år var videokunstner Shawn Lawson med på turneen vår, hvor han produserte improviserte live video graphics under konsertene med Progression. Han programmerer i C++, og har laget et eget program som tillater ham å drive med livekoding fra et forhåndsbestemt materiale som for eksempel grønne linjer, blå sirkler eller annet grafisk materiale. Han påvirker mengde, bredde, farger, tempo og størrelse live, noe jeg syns fungerte ganske ok til musikken. For noen er det forstyrrende, for andre er det et løft å ha en visuell dimensjon lagt til konsertopplevelsen. Og, som Eric i 2014, bare ble han med på prosjektet.

Så hvordan klare seg som komponist i New York?
Gene Pritsker (1971-) er en av to co-directors i Composers Concordance. Han er komponist, arrangør, musiker, dirigent, DJ og rapper… og har over 600 (!) titler på verklisten sin.

Han beskriver seg selv og store deler av NYC´s komponister som ekstremt eklektiske, en beskrivelse jeg kan være enig i etter å ha hørt 15-20 verk fra komponister tilknyttet CC. De bruker materiale og referanser fra omtrent hva som helst i verkene sine: poplåter, folkemusikk, blues, jazz, klassisk repertoar og you name it. Og nye arrangementer av eldre stykker for nye instrumentkombinasjoner.

Gene Pritskers mantra er ”Do It Yourself”. Uansett.

”Vil en musiker ha et verk av deg skriver du det. Vil musikeren spille det flere ganger skriver du det garantert. Med eller uten honorar. Hva er viktigst: å få fremførelser eller å ikke få fremførelser? ”

Tono-systemet fungerer for amerikanske komponister, enten det er Ascap eller BMI. CC produserer nå ca. 25 konserter årlig rundt om i NYC, og Pritsker gjør jobben for CC hvis han får med egne verk på de fleste konsertene. CC betaler årlig en liten avgift til Ascap/BMI som konsertarrangør, som sikrer at komponistene får vederlag for fremførelser på CC´s konserter.

Det er det som driver ham, og da gjør han jobben selv om den ikke er betalt. Bestillingshonorarer er mangelvare i USA, det er kun de store orkestrene og operahusene som kan tilby honorarer som monner. Noen ganger kan en utøver eller et ensemble komme med et ok honorar for et bestillingsverk, og da er det gjerne finansiert privat eller via en festival eller en utdanningsinstitusjon. Men uansett er beløpene langt under den norske standarden, og under den europeiske standarden generelt.

Men holder du på lenge nok vil vederlag-systemet bli en viktig inntektskilde over tid, forutsatt at du får til et høyt antall fremførelser per år.

Man snakker mye om manglende synlighet for den smale musikken i Norge. Kanskje vi har noe å lære av newyorkernes påståelighet og aktivitetsnivå?

Man snakker mye om manglende synlighet for den smale musikken i Norge. Kanskje vi har noe å lære av newyorkernes påståelighet og aktivitetsnivå?

CC produserer CD-er med distribusjon fra Naxos, men både det og forlagsvirksomhet er ”gamle kanaler som ikke fungerer lenger” for Pritsker. Noen komponister har forlagsavtaler, uten at de ser nevneverdige resultater av det. CD-ene lages hovedsaklig for å være dokumentasjon og visittkort, den økonomiske gevinsten er liten. – som hos oss.

Tilbake i Norge
Jeg kommer hjem fra New York med mange opplevelser, og mange tanker om komponisttilværelsen. Det er en god ting å få muligheten til å møte og jobbe med folk andre steder enn hjemme, folk med både parallelle og ulike oppfatninger om virkeligheten.

Det er utrolig inspirerende å treffe musikere og komponister som deltar på prosjekter nesten basert på virkelyst og indre drive, med lite håp om økonomisk vinning. Det ordner de på annet vis. Det viktigste er å få verkene spilt! Og er du villig til å samarbeide med dem, kommer de tilbake med nye prosjektidéer så samarbeidet kan utvikles videre. Det viser at det er mulig for norske komponister å få til ting i USA, hvis man bare kommer i kontakt med de rette folkene.

Neste steg for meg blir å få til et samarbeid med Composers Concordance, så vi kan utveksle verk på tvers av Atlanteren. Det er stor stilmessig forskjell på dagens NYC-komponisters verk og verk av nordiske og europeiske komponister, og det er nyttig å ha et bredt bilde på hva som skjer rundt omkring. Her i Norden er vi ganske oppdatert på det vestlige Europa, mens USA er mer perifert.

Vi skal være takknemlige for at vi har et samfunn som har gode tilskuddsordninger for kultur. I USA er slike ordninger få, og det er enorm konkurranse for å få tilgang til de få stipendene som er tilgjengelige. Uten støtte fra Music Norway og Norsk Komponistforening måtte jeg ha betalt av egne midler for å reise over til NY. Støtten fra hver av organisasjonene er ikke nok alene, men kombinasjonen urframførelse og et godt opplegg rundt konsertene har gjort at støtten til sammen har vært nok til å kunne dra over på alle tre turnéene så langt. Satser på at det blir flere. Kanskje det åpner seg noen dører for andre norske komponister og?

Bjørn Bolstad Skjelbred er musiker og komponist

Publisert:

Del: