Kort tid etter at daværende kulturbyråd Torger Ødegård hadde fortalt Ballades lesere om hvordan han ønsket å utvikle kulturlivet i byen, fikk hovedstaden et nytt ansikt inn i stillingen. FrPs Anette Wiig Bryn vakte sinne ved å kutte tilskudd til blant andre AKKS, Østnorsk Jazzsenter, Det Åpne Teater, Black Box, Ultima, Oslo Sinfonietta og Oslo Kirkemusikkfestival. Samtidig bevilget hun 150 000 til Jazzklubben Herr Nilsen, og var siden utilgjengelig for kommentarer. Inntil nå. I dette intervjuet forteller Oslos nye kulturbyråd hvordan hun ser på kultur-Oslo, og hvilke planer hun har for Tigerstaden. – Man kan ikke basere seg på støtte, for da tror jeg vi får et veldig fattig kulturliv, sier hun blant annet.

Anette Wiig Bryn (Foto: Oslo Fremskrittsparti)

Av Knut Steen

Anette Wiig Bryn kommer fra stillingen som markedskonsulent i Oslo Bolig og Sparelag (OBOS), og representerer Fremskrittspartiet i bystyret/helse- og sosialkomiteen. Hun har tidligere arbeidet for The Body Shop Norge, Oslobanken, Ted Bates reklamebyrå og Borregaard Engineering AS, og har vært selvstendig næringsdrivende. Hun har hatt flere verv i Fremskrittspartiet, menighetsrådet i Vestre Aker menighet, og tidligere i Oslo Unge Høyre.

Nå sitter hun med Oslos kulturliv i sine hender. Og hvordan oppleves det å være kulturbyråd for et parti som ikke har ordet “kultur” nevnt et eneste sted i prinsipp-programmet?

— Det er helt uproblematisk. Jeg styrer på byrådserklæringen som er laget av høyre, venstre og KrF, og en tilleggsprotokoll som også FrP har vært med på. Vi styrer etter disse dokumentene, og ikke etter partiprogrammet. Vi er i mindretall og må kjøre en politikk som vi kan få flertall for i bystyret, så det er ganske greit, sier Wiig Bryn over et ryddig møtebord.

Men enn så lenge er det byråden selv som har full styringsrett over kommunens kulturdisponeringer. I kultursaker er derfor Anette Wiig Bryn første og siste instans, det hun bestemmer gjelder. Fordi Bryn er valg inn som FrP-politiker, må man anta at hun stiller seg bak det parti- og prinsipprogram hennes eget parti legger til grunn.

Men dette materialet gir ikke mye å gripe fatt i. I FrPs lokalpolitiske prinsipprogram nevnes museer, idrettslag og biblioteker. Musikk er ikke nevnt med ett ord, annet enn i partiprogrammet, der man nevner at teater og opera ikke oppfattes som noen statlig prioritet. Forstår kulturbyråden hvilken betydning musikk, i form av konserter, plateutgivelser og levende kultur, har for folk, lurer undertegnede?

— Ja, jeg har begynt å forstå det nå, sier Wiig Bryn med ettertanke, før hun fortsetter:

— Jeg skal innrømme at jeg har tenkt på kultur som det finkulturelle. Men i denne jobben begynner jeg å få innsikt i hva som skjer rundt omkring, og at vi også må begynne å kalle pop, rock og jazz for kultur. Det er lett å overse at denne delen av kulturen er like verdifull, men det begynner jeg nå å forstå.

Med så lite nedskrevet og konkretisert på det partipolitiske plan, skulle Wiig Bryn ha stort spillerom i å utforme en offensiv kulturpolitikk, men hva vil hun prioritere i tiden fremover?

— Det jeg kommer til å prioritere, er å lage en kulturstrategi, som har vært lovet en stund. Nå har vi for alvor begynt å ta kontakt med alle kulturmiljøene i Oslo, inkludert alle typer musikk. Strategien må bli til i samarbeid med alle miljøene, og bli et instrument man kan bli enige om. Jeg håper å få denne ferdig før jul, sier Bryn, uten helt å ha tilfredsstilt undertegnedes nysgjerrighet.

For kulturbyråden må jo ha noen tanker om hva hun vil gjøre? Det er kanskje like greit å spørre rett ut:

Hvilke vyer har kulturbyråden for hvordan hun vil forme hovedstadens kulturliv?

— Hovedsaken er at Oslo skal være landets kulturelle sentrum, og vi er allerede på god vei til å bli det. Det som kanskje mangler, er en slags overordnet plan, jeg ser blant annet at det er en del festivaler som krasjer tidsmessig. Dette og mye mer tror jeg kulturstrategien kan hjelpe til med. Vi vil også at Oslo kommune skal kunne gi bevilgninger etter de prioriteringene miljøene selv har, forteller Bryn.

Kulturfeltet i Oslo kommune er stort, og ikke alltid like oversiktlig. Skal man råde over kulturmidlene, er det viktig å vite mye. Til det trenger man gode øyne og ører, som forstår hva som skjer. Men hvordan er Bryns kontakt med kulturlivet? Hvem er hennes agenter i felten?

— Jeg har folk i avdelingen som jobber med kultur, Oslo kommune har sine egne kulturinstitusjoner, og jeg har stadige møter med ulike aktører i kulturlivet, forteller Bryn, som gir klart uttrykk for at det har vært, og fremdeles er mye å sette seg inn i.

— Jeg har lovet å bli flinkere til å møte folk i musikkbransjen også – det har jeg ikke vært flink nok til hittil. Jeg var nylig på en paneldebatt om Oslo som kulturby; der jeg traff mange av disse personene, som jeg gjerne vil pleie kontakt med i tiden som kommer, lover Bryn.

I Fremskrittspartiet er man opptatte av å hegne om den norske kulturarven. I partiprogrammet står det å lese:

“Kultur er et vidt begrep som omfatter alt som kjennetegner nasjonen og folket. Den er resultatet av de valg og verdier en har samlet seg om, åndelige og materielle. Fremskrittspartiet ser det som en viktig oppgave å verne om vår norske kulturarv.”

Men hva hører egentlig den norske kulturarven til, og hva gjør det ikke? lurer Ballade.

— Det er veldig vanskelig å definere hva som er kultur, og hva som er norsk kulturarv, for det som er kultur for noen, er det ikke for andre. Når jeg tenker på den norske kulturarven, ser jeg for meg det som har vært bygget opp igjennom mange år i landet, som sjøfarten, bymuseet…

Men hvis vi skal snakke om musikk?

— Vanskelig å si, for det blir opp til den enkelte. For meg så er det litt sånn Grieg og Halvorsen, men for andre kan det være noe helt annet.

Dine partikolleger Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth har uttalt at det ikke vil gå “mange år før våre egne tradisjoner er utvisket, og den norske kulturelle tradisjon blir fremstilt som en sammenrøre av ulike kulturelle innslag”. Er dette en bekymring du deler?

— Jeg har ikke lyst til å kommentere det Knudsen og Woldseth har sagt, og forholder meg til kommunepolitikk, og ikke partipolitikk, fordi vi styrer på en byrådserklæring som er laget av flere partier. Knudsen og Woldseth får stå for det de selv har sagt, men dette er altså ikke mine ord, presiserer Bryn.

I forsøk på å forstå FrPs kultursyn lette Ballade høyt og lavt. For hva vil egentlig dette partiet med kulturlivet? På nettsidene til Fremskrittspartiets Ungdom fikk vi 38 treff på ordet “kultur”, noe i forhold til at offentlige bevilgninger til feltet bør reduseres, og aller helst i formuleringen “norsk kultur” – som gjerne fremstilles som truet av hijab-bruk og kriminalitet blant innvandrere. Den eneste positive kulturytringen var glede over at NRK viste en erigert penis i filmen “Sansenes Rike”.

Er dette litt spesielle kultursynet gjengs i FrP, slik kulturbyråden oppfatter det?

— Jeg har ingenting med FpU å gjøre i det hele tatt, hva de velger å skrive om på sine nettsider legger jeg meg ikke opp i, svarer Bryn kort.

Har dine kutt i en del tilltak med multikulturelt tilsnitt noe med partiets ovenfor uttalte politikk å gjøre?

— Det eneste jeg kan huske å ha sagt nei til i denne sammenheng er MELA (pakistansk kulturfestival, red. anm.), som heller ikke har fått støtte før. Forrige gang de arrangerte festival her, ble blomsterbedene ved rådhuset rasert, og MELA har i ettertid nektet å betale for seg. En av grunnene til at vi avslo søknaden fra MELA er at vi ikke oppfatter det de gjør som veldig inkluderende. Vi har ikke penger til alt og alle, men i samtale med miljøene håper vi å få dette så rettferdig som mulig, forklarer Bryn.

Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet uttalte i sitt samarbeid kalt “Det store kulturløftet” at stortinget bør sette av 1% av statsbudsjettet til kultur hvert år. Hva synes du som kulturbyråd om et slikt forslag?

— Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til. Skal man tenke sånn, kan en like godt si at man bør ha så og så mange prosent til forsvar, næring, skole, sykehus og så videre. Jeg tror man må se mer på behovet enn på en fast prosentsats, men jeg er enig i at man bør bruke mer på kultur, sier Bryn.

Men samtidig har du blitt kritisert for å gjøre saftige kutt i etablerte kulturinstitusjoner. Er du gjerrigere enn andre kulturbyråd før deg?

— Nei, absolutt ikke. Da jeg tiltrådte hadde jeg et budsjett å forholde meg til. Jeg har delt ut hver krone, inkludert to-millionerspotten til strakstiltak. Vi ønsket å satse på noen nye ting, og da er det noen andre som må få mindre, så enkelt er det. Det er ikke en presidens i å få tildelt penger, som tilsier at man skal få det samme hvert år. Men neste år skal avgjørelsene om hvem som får og ikke får falle tidligere, lover Bryn:

— Alt i 2005 vil vi få delt ut pengene fortere, helst i begynnelsen av januar, i stedet for i mars, slik det ble gjort i år. Jeg håper det kan være en hjelp i planleggingen av året, sier Bryn.

I FrPs partiprogram står det at “Kommunen skal være en samarbeidspartner og støttespiller for lag og foreninger, yte økonomisk bistand ved behov og stille kommunens arealer og bygg til disposisjon når dette passer.”

Hva synes kulturbyråden om å stille flere av kommunens eiendommer til disposisjon som øvingslokaler?

— Det er vi positive til. Vi ser etter dette både i og utenfor byen, og har så langt planer for lokaler på stovner og i gamlebyen. Samtidig har vi oppfordret musikere til å bli flinkere til å bruke lokale skoler, sier Bryn.

Vel vitende om at Wiig Bryn er kommunepolitiker og ikke rikspolitiker, ønsket undertegnede allikevel å få hennes mening om innkjøpsordningen for fonogrammer. Samtidig som FrP snakker varmt om bibliotekenes betydning, og verdien av “norsk kultur”, blir innkjøpsordningen av Fremskrittpartiets representanter i Familie-, Administrasjon- og Kulturkomiteen omtalt som “kanskje det mest kontroversielle innenfor musikk”, og en ordning som bør avskaffes.

— Den beskrivelsen kjenner jeg ærlig talt ikke til. Dette er ikke noe utspill fra meg, i alle fall. Jeg visste ikke at FrP gikk inn for å fjerne innkjøpsordningen, men dette ligger uansett utenfor kommunepolitikken, er Bryns svar.

Så da får vi holde oss til kommunepolitikken.

Mange lag, foreninger og organisasjoner sier at de er avhengige av økonomisk bistand for å skape kultur, som FrP beskriver som noe som “beriker fellesskapet, gir samhold og øker trivselen i bygd og by.” Erfarne kulturarbeiodere mener at tilskudd er helt nødvendige for å holde byens kulturliv levende. Er kulturbyråden villig til å lytte til disse, eller ser hun at kulturregnestykket kan gå opp på en annen måte disse ikke har fått med seg?

— Jeg lytter gjerne til hva folk har å si, men vi må ha et kulturliv som kan operere uavhengig av kommunen. Vi har et budsjett for å støtte kulturtiltak, men man kan ikke basere seg på støtte, for da tror jeg vi får et veldig fattig kulturliv, sier Bryn med ettertrykk:

— Nå har vi opprettet en byrådsstilling for næring og kultur, nettopp for å få denne koblingen. Kulturen må kunne gå til bedrifter som har god råd, og se om de er villige til å spytte inn penger i driften. Vi skal selvfølgelig også støtte, vi ønsker jo en by full av kultur, men denne kan jo ikke være totalavhengig av Oslo kommune!

Men det man snakker om er jo ikke totalfinansiering, men en grunnstøtte som kan finansiere én, eller kanskje en halv stilling, for å få et slags ankerpunkt for virksomheten. Så tilkommer alle de frivillige kreftene, som gjør at verdiskapningen ofte blir svært mye høyere inn investeringen.

Her presenterte undertegnede det åpne brevet fra Copenhagen JazzHouses Lars Thorenborg, til Kulturbyråden. Brevet presenterer et regnestykke og en argumentasjon som tilsier at det samfunn som investerer i kultur investerer lønnsomt, fordi man får svært mye igjen for pengene, i henhold til Thorenborg.

— Det tror jeg kommer an på hvilket prosjekt det er snakk om, sier Wiig Bryn, mens hun raskt ser igjennom brevet.

— Det er ikke alt som er lønnsomt, selv om det er kultur. Det kan jo være folk som gjør noe i god vilje som slår feil. Jeg går ikke med på at alt som er kultur er bra og lønnsomt, men slik er det jo innenfor alle andre fagfelt også, konkluderer hun.

Men er du enig i at hvis man ikke investerer i kulturlivet over tid, så kommer det heller ikke noe ut, eller mener du at kulturlivet på sikt bør klare seg selv?

— Nei, jeg tror ikke det er mulig at alt kulturliv skal klare seg uten tilskudd. Jeg regner med at vi må gi tilskudd til kulturlivet også i årene som kommer, og at dette er noe Oslo by vil tjene på, i form av flere turister og mye annet, smiler Bryn.

Nå har det vært mye snakk om økonomi og bevilgninger. Men hvordan ser kulturbyråden på egenverdien i det å ha et kulturelt mangfold?

— Selvfølgelig skal vi ha mangfold, og både smal og bred kultur. Vi kan ikke ha en by som bare har Revyteateret, vi må ha alt. Kultur er ikke dårlig fordi det er smalt, eller bra fordi det er bredt – men kulturbegrepet er veldig individuelt, mener Bryn.

Om fire år skal Oslo søke om status som internasjonal kulturby i 2011 – hvilke tanker har du om hva Oslo skal kunne presentere – hvilket innhold skal søknaden ha i forhold til det musikalske mangfoldet?

— At Stavanger fikk til dette nylig styrker antakeligvis vår søknad mer enn det svekker den, tror Bryn, og legger til:

— Vi må ha et godt opplegg å vise til, og en god søknad. Det kommer til å være en viktig del av kulturstrategien. Innholdet må være en beskrivelse av de miljøene vi har innenfor de ulike kulturfeltene. I første omgang må vi samle inn mest mulig informasjon for å få ferdig strategien. Når den er ferdig vil vi vite mye mer om alle miljøene, og om hvordan man skal spisse søknaden. Men foreløpig er det vanskelig å si noe annet enn at arbeidet er i gang, sier Anette Wiig Bryn.

Etter som kulturbyråden har vært svært opptatt, og heller ikke fått med seg musikklivets mange innlegg på Ballade om den politikken hun fører, ble disse presentert i papirform under intervjuet. Den gjengse tonen i innleggene er at “man umulig kan søke om status som kulturby før politikerne tar kulturlivet alvorlig”, og at “hvis kulturbyrådet fortsetter denne kursen, vil den drepe kulturlivet i byen”.

Wiig Bryn kikker raskt igjennom papirene, og trekker på skuldrene, og virker litt oppgitt.

— Jeg synes Oslo er en kulturby nå, og det kommer ikke bare an på hva Oslo kommune spytter inn, men like mye på miljøene. De som klager er de som har mistet tilskudd selv, og latt seg hisse opp av det.

Bryn mener mange av innvendingene vitner om en manglende forståelse for hvordan det er å sitte med et budsjett.

— Det er alltid noen som blir sure, men vi har faktisk ikke ubegrenset med midler. Vi har simpelthen ikke nok penger å gi til alle, og det er en sak for bystyret og budsjettbehandlingen. Jeg skjønner veldig godt at de som ikke får, reagerer negativt, men vi får også hundrevis av tilbakemeldinger fra folk som er glade for det vi gjør, enten det gjelder oppmerksomhet eller støtte. De aller fleste er faktisk fornøyde, mener Bryn, som også ønsker å oppklare vrangforestillingen om at jazzen har fått mindre i år.

— Når det gjelder jazzen, så fikk den faktisk 50. 000 mer i år enn i fjor, vi valgte bare å gi pengene på en annen måte, nemlig mer til Herr Nilsen og mindre til Østnorsk Jazzsenter. Dette gjorde vi fordi søknaden fra Herr Nilsen var veldig interessant, og beskrev noe vi ønsket å gi støtte til, forklarer Wiig Bryn.

Er det en myte at FrP ønsker å gi mindre til kultur enn alle de andre partiene?

— Men dette har jo ikke noe med FrP å gjøre – vi styrer på en erklæring fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Den kulturpolitikken som føres, er på grunnlag av dette samarbeidet. Jeg har ikke noe ønske om å gi mindre til kulturen, men jeg har de pengene jeg har, som jeg må dele ut slik jeg synes det er mest rettferdig, og som treffer flest mulig, både innenfor smale og brede prosjekter.

Anette Wiig Bryn føler også at hun blir forhåndsdømt fordi hun kommer fra Fremskrittspartiet – uavhengig av hva hun faktisk gjør.

— Jeg tror enkelte miljøer sitter og tror at jeg bare er ute etter å ødelegge mest mulig i kulturfeltet, og at fordi jeg kommer fra FrP, så er jeg helt ubrukelig. Om jeg hadde kuttet eller økt, hadde de sannsynligvis sagt akkurat det samme, avslutter Anette Wiig Bryn.

Publisert:

Del: