Spellemannprisen 2005 er historie, og for fjerde gang ble showet overført på TV2. – Hvordan kan Spellemann godta å få for liten tid til å vise frem nominerte og vinnere i TV-sendingen? Hvis Spellemann er gullungen til den norske musikkbransjen, bør de kanskje vurdere å slutte med å selge ungen sin på billigsalg i media. Kanskje litt avstand til tabloid-TV er akkurat det som trengs for å gi Spellemannprisen verdigheten tilbake?, skriver Knut Steen, fungerende redaktør i Ballade, i denne Spellemann-kommentaren.

Knut Steen 2005

Av Knut Steen, fung. redaktør for Ballade

Spellemannprisen – hele Norges musikkpris. Jommen sa jeg smør.

Sendeplanen til Spellemannprisen var i år så trang at man måtte kaste 12 priser ut i en ekstrasending – hver vinner fikk et halvsekund på skjermen, men ingen fikk vite hvem de nominerte var.

Kategoriene som ble kastet ut var Jazz, Klassisk, Danseband, HipHop/R’n B, Country, Elektronika, Åpen Klasse, Blues, Samtidsmusikk, Metall og Barneplater. Så mye var bredden i Spellemann-utdelingen verdt.

Vamp har solgt veldig mange plater og skulle dessuten opptre i studio, derfor fikk de Vise-prisen på skikkelig måte, vel fortjent. Folkemusikk/Gammaldans fikk være med denne gangen, kanskje fordi miljøene har laget sin egen pris og halvveis truet med Spellemann-boikott? Resten av showet gikk i populærmusikkens navn. Mer var det dessverre ikke tid til, hadde vi fått vite på forhånd.

Men ”God kveld Spellemann” – det har vi tid til? Trenger vi intervjuer på baby-språk? Selve sendingen fikk mye kortere tid, mens Norges antageligvis dårligste TV-intervjuer reklamerte i vei for TV2s melkeku Idol. Ethvert mediefjes som ville la seg bruke, fikk pludre om hvordan Idol-deltakerne også har gjort sine innhugg i Spellemann-nominasjonene. Og det hadde vel også vært en del uenighet i årets Idol-jury, hadde det ikke?

Når mesteparten av Spellemann-nachspiel-sendingen brukes på tomprat rundt sex, kropp og fjes-retusjering i videoer, blir det nesten befriende å høre Kristian Valen snakke om backstage-mat, mens en eller annen linselus i bakgrunnen blunker til kameraet for 28. gang.

Jeg misunner ikke Mira Craig, som måtte lide seg igjennom en uhorvelig flau seanse med Skappel, Valen og Tone Damli Aaberge (hva gjorde de to siste der?)

Det gjør vondt å tenke på at all denne sendetiden kunne vært brukt på å hedre nominerte og vinnere av det som skal være Norges Grammy-pris. At Spellemann-komiteen lar TV2 sette Spellemann-navnet på så tarvelige produkter, viser at de er i ferd med å miste alle skrupler, så lenge de får være på TV.

Det minner litt om en annen ”TV-begivenhet” denne helgen, nemlig åpningen av den fjerde sesongen med Big Brother. Men der var deltakerne i alle fall ærlige på at de ville gjøre hva som helst for å være på TV.

Publisitet låner tyngde, ingen tvil om det. Skal en musikkpris være engasjerende, viktig og tydelig, bør den være direkteoverført på TV. Sånn som Grammy. Og Oscar. Og MTV Music Awards. Derfor har også Spellemann-general Sæmund Fiskvik alltid insistert på at Spellemann skal være på TV, og den skal være direkteoverført. Så får man heller ”tilpasse seg dagens TV-virkelighet”, og lage ”et kort, tight og poengtert show”, som Spellemannkomité-leder Knut Værnes fraserer det.

Spellemann-prisen var i utgangspunktet et fjellstøtt merkenavn. Alle over 25 har i alle fall et langt forhold til prisen, som i svært mange år var Norges eneste musikkpris av noen betydning. Det var her jeg så Åge Aleksandersen vinne Spellemannprisen for Levva Livet i 1984. Da var jeg ti, men jeg husker det godt. 12 år tidligere fikk Erik Bye prisen for ”beste mannlige artist”. Spellemannprisen har en historie som for eksempel Alarm-prisen aldri vil kunne røre.

Det kommer til å ta tid å rive ned Spellemann-prisens renommé, men Spellemannkomiteen har i alle fall gjort en solid innsats i årene som har gått. Bit for bit har blitt trimmet av for å presse prisen inn i smalere og raskere soundbits, mens mindre VG-vennlig avskjær har blitt dyttet inn der det måtte være plass. Etter en stund blir det tydelig problematisk å være både bred, rask, samlende, ungdommelig, grundig, stor, kort, verdig, tabloid og inkluderende på en gang.

Spellemann-ledelsen har i en årrekke solgt unna biter av prisens kredibilitet og verdi – for å holde seg lekre nok for tabloid-TV. Det vet de. Ingen legger skjul på at ”det var bedre i gamle dager”, men det blånektes fremdeles heftig fra IFPI-hold hver gang noen hevder at prisen har tapt tyngde av all slankingen. Det blir litt som de tre apene: Hvis man nekter å lytte til kritikken eller virkelig se på det man har laget, trenger man heller ikke å innrømme at prisen er i ferd med å gå lukt til helvete.

Jeg sier ikke med dette at Spellemannprisen er verdiløs. For det er den ikke – enda. Klumpene i halsen hos de som kom opp på Chateu Neuf-podiet i helgen var nok veldig ekte. Prisen har også god verdi i markedsføringen av en artist.

Men det er ikke nok. Musikerne og ”folk flest” må også føle at prisen er verdt noe. Og når musikerne begynner å gi blaffen i prisen, vil ”folk flest” etter hvert følge dem.

En stund skapte Spellemann kontrovers blant musikerne i de mindre tabloid-vennlige sjangrene. Man protesterte høylydt mot å bli gjort til pauseinnslag under sin prisutdeling. At så godt som alle protester har stilnet, bør av Spellemannkomiteen oppfattes som veldig mye skumlere. Behandlingen av alt annet enn populærmusikk har bare blitt verre, og raseriet har gått over i resignasjon.

En musikkpris dør når artister og musikkelskere mister eiendomsforholdet til prisen. De siste års stupende seertall bekrefter at denne prosessen allerede har kommet langt. Skulle seertallene øke igjen, må det nødvendigvis være på grunn av rendyrkingen av popmusikken. For en pris som Spellemann, burde ikke det være noe å slå seg på brystet over.

Slik jeg ser det, har Spellemannprisen flere muligheter til å avverge selvdrapet. Dessverre har alle ekle bieffekter, man må rett og slett velge blant onder.

Den første muligheten er kanskje den enkleste:

Spellemannkomiteen er ærlig, og innrømmer at det er tungtselgende populærmusikk som betyr noe. Sjangeren fikk samtlige live-opptredener i år, så det kommer neppe som noen bombe. Da kan man kvitte seg med alle de andre sjangrene, og lukke kjeften på kritikerene for godt. Ulempen er selvfølgelig at man ikke lenger kan late som man er ”hele musikk-Norges viktigste pris”, med det kredibilitetstap det medfører. Men da har man i alle fall tonet rent flagg.

Den andre muligheten er å la kategoriene gå på rundgang, slik at hver pris blir delt ut annethvert år. Ulempene ved en slik ordning er åpenbare, og helt sikkert uoverkommelige.

En tredje mulighet er at IFPI, FONO og GramArt innser at Spellemannprisen kan være verdifull utover den kortsiktige profitten. Hvis Spellemann er gullungen til den norske musikkbransjen, bør de kanskje vurdere å slutte med å selge ungen sin på billigsalg i media.

Hvis det virkelig ikke finnes noen TV-kanal som er villig til å gi nok kvalitetstid til det som skal være Norges største musikkpris, er det kanskje bedre å droppe TV-overføringen. Dette vil naturligvis gjøre prisen mindre synlig på kort sikt. Men er ikke det bedre enn å gjøre den irrelevant på lang sikt?

Hvis Spellemannkomiteen viser vilje til å ta vare på Spellemann-prisen, vil det neppe ta så lang tid før TV-kanalene innser verdien av en troverdig, allsidig og inkluderende Spellemann-sending. Får man det til i hyperkommersielle USA, skal det vel være mulig å klare det her også.

En god prisutdeling utenfor TV-skjermene er uansett bedre enn årets farse, der man har så liten tro på ferske artister at man tvinger dem til både playback og singback. Det er veldig, veldig pinlig. Hvis det som skal være kremen av norske artister ikke får lov til å fremføre sin egen musikk fra scenen, hva er da vitsen?

Ravi, Sofian, Lilyjets, Mira Craig – til og med Lage Fossheim…alle fikk hjelp med stemmen underveis. Selv om vi VET at de kan synge! Hvorfor? Gadd man ikke lage en skikkelig lydproduksjon? Var det lettere å sette på plata? Overgangen fra deres sololåter til fellesfremføringen Sofian/Craig/Lilyjets var skjærende. Man kunne høre at lyden forandret seg drastisk.

Animal Alpha var blant de som viste ryggrad. De nektet blankt å mime til playback/singback, slik arrangørene gjerne ville. Til slutt fikk de lov til å spille live fordi de potensielle erstatningene deres også nektet å mime. Animal Alpha fikk ikke være med i hovedshowet. Lyden var langt fra den beste, men mye bedre enn å se folk stå og late som.

Hvordan vet jeg det?

Jeg er en av de som får inn TV2 Zebra. Der ble alle de som ikke var viktige nok til hovedsendingen skviset inn i racertempo. De som gadd og hadde mulighet kunne så nyte liksom-begynnelsen på showet, der 12 priser ble delt ut på samlebånd. Før programlederne ønsket velkommen en gang til – og årets popkavalkade begynte. Zebra-sendingen ble selvfølgelig sendt etter den ordinære sendingen…

Det er heller ikke noen billig affære å være nominert – visste du at Spellemannprisen krever 300 kroner per hode for å slippe inn artister som har blitt nominerte til en Spellemannpris? Foruten en velkomstdrink og et par canapeer, får de verken vått eller tørt som takk for at de kaster glans over prisutdelingen. Men grådigheten stopper ikke her: Skal de være med på festen etterpå, koster det 700 kroner per hode. Ikke akkurat noen verdig behandling av det som skulle være Norges fremste plateartister i 2005.

Det er også ganske fantastisk at man surrer nok til å dele ut to priser med samme navn:

Bransjeprisen og Bransjeprisen. Ikke var det en glipp heller, det er nemlig slik det står beskrevet i oppsummeringen på IFPIs hjemmesider.

Den første Bransjeprisen blir avlevert, til en fyr som heter Jan Paulsen, uten at noen brydde seg om å nevne hva han drev med. Man hadde nemlig dårlig tid, og prisen ble allikevel delt ut i den nevnte Zebra-delen. Der man heller ikke sa et kvekk om at Paulsen hadde vært Fono-leder i mange år. Pytt sann.

Så ble Bransjeprisen utropt igjen, denne gangen av selveste Bjørn Eidsvåg. Etter en intruduksjon som ellers bare kommer årets Spellemann og æresprisen til gode, kaller Eidsvåg frem den tidligere FONO-lederens forhenværende IFPI-motstykke, Sæmund Fiskvik. Ingen tvil om hvilken del av bransjen som eier denne prisen, nei.

En ting er at lukten av Fiskviks aftershave trolig fremdeles henger igjen i Spellemann-lokalene, som han i mange år har styrt med jernhånd. En annen ting er at Fiskvik takker TV-bransjen for Spellemann-samarbeidet med ordene ”Vi trenger hverandre”.

Helgens Spellemannsending bærer preg av et innbilt avhengighetsforhold, som kommer til å ta livet av prisen med mindre noen tar til fornuften. Med den nylige utluftingen av IFPI-kontorene skulle alt ligge til rette for akkurat dét.

Kanskje litt avstand til tabloid-TV er akkurat det som trengs for å gi Spellemannprisen verdigheten tilbake?

Publisert:

Del: