– Musiker er et yrke som er svært forskjellig fra andre profesjoner, understreker nyvalgt rektor fra 1. august, professor i musikkpedagogikk Harald Jørgensen i denne kronikken, første gang publisert i Aftenposten mandag. Regjeringen foreslår å forkorte den høyere musikkutdannelsen i forbindelse med kvalitetsreformen. Studentene som søker kvalitet, kommer til å velge utlandet, advarer Jørgensen de norske politikerene.

Hardingfele

Av Harald Jørgensen, Professor i musikkpedagogikk

Hvor lang tid tar det å bli musiker?

Spørsmålet er aktuelt, fordi Regjeringen har foreslått å senke tiden for høyere musikkutdannelse. Vet Regjeringen hva som må til for å bli utdannet til musiker?

Forslaget om å gjøre musikkutdannelsen kortere – fra fire til tre år for grunnutdannelsen og fra seks til fem år for hele studiet – kommer fra statsråd Kristin Clemet. Med dette forunderlige grepet tar hun på seg det tvilsomme ansvar for å redusere kvaliteten i musikerutdannelsen her i landet. En kvalitet som er møysommelig bygd gjennom flere tiår, og som gir internasjonale priser, konkurransevinnere og strålende omtaler.

Hvorfor er det viktig for statsråden å senke studietiden i høyere musikkutdannelse? Det er forhåpentlig ikke fordi hun ønsker at all høyere utdannelse skal inn i samme jakkefasong, uansett hvordan den ser ut. Mot en slik tolkning teller at Regjeringen lar flere universitetsstudier fortsette med seksårige studieløp. Det gjelder bl.a. medisin, odontologi, psykologi og veterinærstudiet.

Men ikke musikk. Her får vi ikke fortsette med den fireårige grunnutdannelse og toårig påbygning.

At det tar tid å utdanne musikere, er statsråden klar over, men hun viser til at en kunstnerisk utvikling må foregå gjennom hele livet, og ikke kan fullendes i et studium. Ut fra denne selvsagte oppfatningen trekker hun øyensynlig den konklusjon at da kan man like godt slutte etter tre som etter fire år, for ferdig blir man ikke likevel. Dersom dette skal opphøyes til et bærende prinsipp i Regjeringens utdannelsespolitikk, går vi interessante tider i møte.

Nå har statsråden en løsning for dem som finner at tre år blir for kort tid: De kan gå på den toårige overbygningen, som gir mastergrad. Dette er et underlig argument, ved at man først ønsker å senke et fireårig studium til tre år, og så sier at trenger man mer, så får man heller gå i fem år enn fire.

Statsråden mener åpenbart at kortere grunnutdannelse ikke skal gå ut over kvaliteten. Er dette mulig? Argumentasjonen bør vurderes opp mot kunnskap hentet fra forskning om utdannelse av musikere.

Spørsmålet om kvalitet synes å være knyttet til to sider ved studiet: Måten lærerne følger opp studentene på, altså kontakten mellom lærere og studenter, og studentenes egen innsats.

Av institusjon og lærere venter statsråden en “tettere oppfølging av studentene”. Nå innrømmes det imidlertid at vår utdannelse allerede har en slik tett oppfølging, med vekt på individuelle timer og meget små grupper. Vår utdannelse er i den situasjonen som andre utdannelser er oppfordret til å nærme seg via kvalitetsreformen. Vi må derfor spørre hvor vi skal hente en “økt effektivitet”.

Svaret statsråden gir, er “nye metoder”. Hva er en “ny metode” i for eksempel undervisningen i trompetspill? En metode som skal få frem en kvalitet på tre år som dagens undervisning bruker fire år på? Det er mange måter å undervise på, det er riktig, men jakten på vidundermetoden har hittil ikke gitt godt resultat.

En nylig offentliggjort vurdering viste at studentene ved Norges musikkhøgskole ga karakteren 5.1 på en skala fra 1 til 6 til “faglig og pedagogisk kvalitet” ved grunnstudiet. Det bragte vårt fireårige grunnstudium til topps i denne nasjonale vurderingen. Det må vel være et klart “svar” fra studentene på departementets tiltro til at “nye metoder” og “økt effektivitet” skal føre til store kvalitetsgevinster.

Det som står igjen er spørsmålet om studentene kan effektivisere sitt eget studium.

Skal studentene bli profesjonelle musikere, må de øve. Øving gjør mester heter det, med god rett. Min egen forskning viser at rundt 40 prosent av studentene som tas opp ved Musikkhøyskolen, har lært lite eller ikke noe om øving fra sine tidligere lærere. En del av utdannelsen består derfor i å få studentene til å bli “gode øvere”, til å drive øving med kvalitet.

Utvikling av gode øvevaner tar imidlertid tid. Det er ikke mulig å si at det må ta fire år og ikke tre, men det er mulig å si at jo lengre tid de får til å utvikle øvestrategier, desto bedre må de ventes å bli i å øve.

Hva så med øvemengden, kan ikke studentene øve mer og dermed vinne inn den tapte tiden fra et fjerde studieår?

Undersøkelser som er gjort ved Musikkhøyskolen viser at studentene stort sett legger inn så mye tid til øving som studiet og instrumentet tillater. Klaverspillerne har en tradisjon for å øve mest, rundt 25-30 timer i uken, tett fulgt av fiolinister, mens blåsere øver mindre. Dette kommer av at instrumentene stiller ulike fysiske krav, fordi deres egenart setter en øvre grense for hvor mye kroppen (medregnet hodet!) makter å holde ut. De som tøyer slike grenser for langt, risikerer belastningsskader som kan sette dem ut av spill i månedsvis.

Siden en annen undersøkelse viser at våre studenter ligger på samme nivå i øvemengde som studenter i USA og Japan, kanskje noe over, har de optimal øvetid på en slags internasjonal standard. Vi kan derfor ikke vente at studenter flest kan øke øvemengden for å vinne kvalitet raskere. De fleste studentene øver også seks eller syv dager i uken, så heller ikke her er det noe å hente.

I tillegg til den tiden studenten bruker til å øve alene på sitt instrument, kommer tiden til ensembler og kammermusikk, orkesterprøver og alle fag som bidrar til deres totale musikeridentitet. Heller ikke her har vi noe å gi fra oss.

Når Regjeringen ønsker større effektivitet fra musikkstudentene, glemmer den at de er i en annen situasjon enn de fleste andre studenter. Ved å stå frem med sine prestasjoner, i timer, i klasser og på konserter stiller de seg nakne for vurdering i en helt annen grad enn studenter i andre fag. Er det noen som blir kontinuerlig vurdert, så er det musikkstudentene.

Heller ikke her har statsråden noe å hente med “nye evalueringsformer”, som skal bli mer orientert mot læringsprosessen enn mot produktet. I musikkstudiet er begge deler med.

Både fra dem som er tilhengere av grunnstudiet på fire år og fra statsråden kommer det uttalelser om at studentene i musikk har behov for faglig “modning”. Dette er et uheldig uttrykk, fordi det kan henspille på noe passivt, som skjer bare tiden går, og er langt fra sannheten om utviklingen hos en som strever med å spille eller synge. Det som ligger bak fremgang, er årelangt strev og arbeid, ikke utfoldelse av skjulte egenskaper.

Det er få (om noen) andre studier som har innebygd et sliktprestasjonspress som musikkstudiet. Og det er jakten på kvalitet, på det perfekte, som driver studentene og får dem til å tåle (stor sett) dette presset. Et krav om at de skal oppnå på tre år det tidligere studenter fikk fire år til, vil gjøre hverdagen deres enda mer press- og stressbetont.

I et forskningsfelt som kalles ekspertiseforskning, har man vist hvordan de som i voksen alder blir sett på som eksperter, i stor grad har startet tidlig med sin særinteresse, fått god undervisning fra starten, lært hvordan de skal øve seg på sitt utvalgte fagfelt, og lagt stadig mer tid inn i virksomheten, inntil de etter 15-16 år har nådd et ekspertnivå. Tiden som står til rådighet og innsatsen avgjør kvaliteten.

Hva blir konsekvensene dersom Regjeringens forslag blir vedtatt i Stortinget i vår?

For noen få studenter vil det ikke bety noe om de får studiet forkortet, fordi vi alltid har noen som viser så eksepsjonell fremgang at de er beredt til et yrkesliv med mindre enn fire års grunnutdannelse. Men for de aller fleste studentene kan jeg med min beste vilje ikke forstå at kvaliteten kan opprettholdes med en reduksjon i studietid.

Dette vil raskt gi to viktige konkurransekonsekvenser:

Først vil de beste norske studentene søke seg til utenlandske institusjoner som gir et bedre tilbud. Det overveldende antall av europeiske musikkhøyskoler har nemlig fire års grunnutdannelse og seks års totalutdannelse. Dernest vil de som blir igjen, mislykkes i konkurransen med utenlandske musikere i jobber her i landet.

Musikeryrket har alltid vært internasjonalt, men søkningen fra utenlandske musikere til norske jobber har økt sterkt de siste årene. Vi ber ikke om konkurransefortrinn, men om å få fortsette med en utdannelse som har vist seg å holde mål gjennom de siste 20-30 årene.

Kvalitet er ikke noe som ensidig kan oppnås med politiske beslutninger. Derimot kan kvalitet fjernes med en politisk beslutning.

Publisert:

Del: