INTERVJU: Under fjorårets spektakel gav Amund Sjølie Sveen sin alternative tolkning av framtidsvisjonene for Nordområdene i en performance. Stykket United States of Barents viste likhetstrekkene i retorikken til IKEAs Ingvar Kamprad og våre egne politikere. – Det er mange store, fine og positive ord. I begge tilfeller finnes også en annen agenda, sier Sjølie Sveen.

Amund Sjølie Sveen (Foto: Mona Møllebakken)

Av Carl Kristian Johansen

I år er musiker og performance-artist Amund Sjølie Sveen tilbake i Kirkenes. Denne gangen vil han regissere mer prosessorienterte forestillinger, blant annet basert på workshops som allerede er avholdt på barneskoler i Nikel og Kirkenes.

Men vi dveler litt ved fjorårets performance United States of Barents.

Med et observant blikk på realitetene på bakken som grunnlag leverte Sjølie Sveen en kritisk kommentar til de store ordene om den kommende blomstringen i Nordområdene.

Sjølie Sveens performance startet med IKEAs grunnlegger Ingvar Kamprad, en av verdens rikeste menn, som i 2006 grunnla en IKEA superstore i den svensk-finske grensebyen Haparanda.

I åpningstalen sa Kamprad:

“I hope that Happaranda/Tornio can become a special center of the Barents region. For the Finish, Swedish, Norwegian, Russian and Sami people: the Five-people-region. I have a dream to create a meeting point between the different countries and people.”

De ansatte på IKEA Haparanda hilser forbrukerne velkommen på fem forskjellige språk.

— Det er grunn til å være skeptisk til at alle plutselig synes det er sånn stas med nordområdene. Den politiske og den kommersielle retorikken har mange fellestrekk; det er mange store, fine og positive ord. I begge tilfeller finnes også en annen agenda: For IKEA gjelder det selvsagt å selge mer møbler, og for den norske staten gjelder det å få tak i en bit av olje- og gassrikdommene i havet, sier Sjølie Sveen.

Sjølie Sveen forteller om to opplevelser av å reise til Murmansk med femten års mellomrom.

— Første gang var det som å komme til en annen planet. Det var vanskelig å kommunisere med jevnaldrende og vi hadde helt forskjellige referanser. Det var helt anderledes da jeg dro tilbake for halvannet år siden. De snakker engelsk og vi er opptatt av de samme tingene.

— Vi har blitt mye likere, og det var den opprinnelige bakgrunnen for United States of Barents; å leke med ideen om hvorfor vi er likere. De snakker ikke norsk der og vi snakker ikke russisk i Norge. Vi snakker engelsk med hverandre, og vi må innse at vi deler en fellesvestlig amerikanisert kultur, sier Sjølie Sveen.

Hvor er du?

Men til tross for den kritiske vinklingen United States of Barents representerte i fjor, stiller Sjølie Sveen seg positiv til det statlige fokuset på kulturelt utvekslingsarbeid i Barentsregionen.

— Hele denne satsningen på olje og gass fører med seg mye penger til mellomfolkelig kontakt over grensene, og det er viktig uansett motivasjon, mener Sjølie Sveen.

— Selv om grensepasseringen kan oppleves som surrealistisk opplever jeg Kirkenes som et veldig vitalt sted. Det er mange som krysser grensen ofte og som behersker området språkmessig.

Prosjektet Hvor er du?, som Sjølie Sveen og Andy Smith står bak under Barents Spektakel, handler omå lete etter en barentsk identitet. Gjennom besøk på barenskoler i Nikel og Kirkenes har ideen vært å snakke om hvem man er i forhold til andre – gjennom overbygningen menneskelig geografi.

— Etter korte møter framstår forskjellene på 10-12 åringene som mye mindre enn jeg trodde på forhånd. De går i Barcelonatrøyer og dongeribukser de også. De er mindre russiske, eller kanskje man har omdefinert det russiske, sier Sjølie Sveen.

— Alle ønsker varme, sol og syden. Men på spørsmål om hvor de helst vil være svarte mange unger i Nikel at de ville til Kirkenes og Norge, mens ingen unger i Kirkenes svarte at de ville være i Nikel. På barneskolen i Kirkenes møtte vi fire russiske unger, mens vi ikke møtte noen norske i Nikel, sier han.

— Følelse av mening

Det bringer oss over i de økonomiske og materielle forskjellene over grensen ved Storskog.

— Mange vil gjerne flytte til Norge der arbeid gir mer penger og kanskje en bedre levestandard. For nordmenn handler det mye om eksotisme å dra til Russland. Den kontakten er skjev, sier Sjølie Sveen.

Under festivalen vil Sjølie Sveen og Smith gjennomføre en en voksenversjon av Hvor er du? som en del av konseptet Transborder Cafe i sentrum av Kirkenes.

Sjølie Sveen har også komponert musikken til en leken behandling av grenseregimet, som vil skje på utendørs på Pikevannet med utsikt til grensen. Den lydopplevelsen kombineres med dans i regi av Bente S. Andersen, og går under konseptet Border-Crossing Exercise, versjon III.

Men hvordan opplever Sjølie Sveen å gjøre slike prosjekter i dette området, med den overbygningen som Barents Spektakel legger opp til?

— Man får en følelse av mening når man kommer hit. Pikene på Broen har klart å sette den kunstneriske virksomheten inn i en sammenheng. Ikke som politisk kunst med et klart definert mål. Agendaen er heller at kunst og kultur skal være en drivkraft over grensen. Den konteksten oppfatter jeg som meningsfull, i motsetning til en del andre sammenhenger der det bare er snakk om kunst for kunstens skyld og bare presenteres for kompiser.

— Her oppleves det man gjør som viktig. Det føles viktig å møte unger og snakke om disse tingene, mener Sjølie Sveen.

Amund Sjølie Sveen er også medlem i samtidsmusikkensemblet Ning og folkemusikktrioen Slagr. Web-versjonen av United States of Barents finnes her.

Publisert:

Del: