Hvem har ansvaret?

Av Carl Kristian Johansen

Ansatte er permittert, mindre lokale leverandørbedrifter står i fare for å havne i økonomisk uføre og artister får ikke utbetalt honorar. Det er blant ringvirkningene av det foreløpige underskuddet på 6.8 millioner kroner som Olavsfestdagene i Trondheim har pådratt seg.

En måned etter at festivalen er ferdig har det utrolig nok enda ikke blitt brakt på rene hva som er årsaken til underskuddet. Ansvaret ser ut til å være pulverisert i organisasjonen.

Om Olavsfestdagene går konkurs vil også knutepunktoppdraget fra staten følge med i dragsuget. I oppdraget fra staten er kontinuitet, kunstnerisk kvalitet, og lokal og regional forankring og kompetanseutvikling viktig.

Da underskuddet ble kjent var Olavsfestdagenes styre raskt ute med å understreke hvor stor den publikumsmessige og kunstneriske suksessen årets festival var. Men en av nøkkelforutsetningene for at departementet oppnevner styremedlemmer er også at pengene skal forvaltes på en ansvarlig måte

Per Kvistad Uddu hadde vært direktør siden 1998 da han gikk av i desember 2007. Det skjedde etter at Uddu fikk beskjed om at han var uaktuell for et nytt åremål med start i august. Etter Uddus avgang fant styret at et delt lederskap mellom Erling Johansen og Eirik Lien, henholdsvis som kunstnerisk leder og administrativ leder, var det mest fornuftige i overgangsperioden.

I den forbindelse uttalte styreleder Trude Marian Nøst at styret følte et ekstra ansvar og ville holde et ekstra øye med staben fram til ny direktør ble ansatt. Den 10. juni la Olavsfestdagenes administrasjon fram et budsjett som viste et overskudd på 327.000 kroner. Underskuddet på 6.8 millioner kroner lagt fram to måneder etter er hele 500.000 kroner mer enn det beløpet Kulturdepartementet bevilget til årets festival. Det er mye penger i kulturlivet, og det utgjør i nærheten av en fjerdedel av Olavsfestdagenes budsjetterte inntekter.

Det viser at styret har i praksis ikke hatt noen som helst kontroll, og det til tross for varselet om tettere oppfølging av administrasjonen enn normalt. Når nå Olavsfestdagene risikerer å måtte gå til skifteretten er det altså med en departementsoppnevnt styreleder ved roret. At departementet selv oppnevner styreleder er altså ingen garanti for sterkere grad av økonomisk kontroll.

Dette viser at et statlig kulturpolitisk engasjement for sterke og stabile regionalt forankrede festivaler ikke nødvendigvis veier opp for konjunktursvingninger og personavhengig kompetanse i festivalsektoren.

Men er Olavsfestdagenes fiasko nok til at man kan stille spørsmålstegn ved hele knutepunktordningen?

Det er i det populærmusikalske feltet man har opplevd de største svingningene i antall etableringer og konkurser. Der har kritikere av knutepunktordningene tatt til orde for at knutepunktstøtten er konkurransevridende, og det offentlige bør fordele penger jevnere over flere festivaler framfor for å prioritere én stor. Det er ikke sikkert at det er en dårligere løsning å støtte flere mindre festivaler framfor å dyrke ett stort regionalt lokomotiv.

Blant kirkemusikkfestivaler og festspill er konkurransen og festivalfloraen mindre, men Olavsfestdagene har demonstrert at ekstra gode forutsetninger ikke er en garanti for videre eksistens heller i denne sektoren.

Det er verdt å stille spørsmålstegn ved om overføringen fra staten i dette tilfellet heller har virket som sovepute. Kulturminister Trond Giske har på sin side sagt nei til å drive nødhjelp, og kaller situasjonen skjebnesvanger for Olavsfestdagene. Det er langt fra sikkert at departementet bidrar med over seks millioner kroner også neste år, for der i gården kommer man forhåpentligvis til å gå gjennom en grundig evalueringsprosess.

En Facebook-kampanje, satt i gang av NRK-medarbeider Arne Kristian Gansmo, har på kort tid greid å samle massiv støtte. Nærmere 1500 mennesker har lovt å bidra med 100 kroner hvis Olavsfestdagene kan legge fram en fullstendig oversikt over den økonomiske situasjonen. Samtidig holder ordfører i Trondheim, Rita Ottervik, døren åpen for å hjelpe festivalen på de samme premissene, og minst en stor lokal kreditor holder døra på gløtt.

Det viser at den tradisjonsrike festivalen er sterkt forankret på lokalt plan. Det kan bety at festivalen allikevel har en sjanse til å overleve, om ikke annet som en nedskalert Olavsfestdag 2009.