Rolf Gupta ønsker tydeliggjøring av ansvaret for programmeringen i norske orkestre.

© Arne Støvset Gjone / 2L.no

Sjefdirigent Rolf Gupta i Kristiansand Symfoniorkester (KSO) annonserte i forrige uke at han ikke søker forlengelse av åremålet etter at det går ut neste år (les Guptas avskjedsbrev til KSOs musikere her).

I 2013 markeres også 100 års jubileet for kvinners stemmerett i Norge, og i den forbindelse har KSO bestilt fire verk av fire kvinnelige komponister.

— Er det mulig å få til det på årlig basis?

— Det ville være en sensasjon om alle norske orkestre bestilte fire norske verk på årlig basis, uavhengig av kjønn. Dette er en annen debatt enn spørsmålet om likestilling blant norske komponister, sier Gupta.

Les også: Venter på norske orkestre

For lite norsk i orkestrene
Etter innspillskonferansen Balanse i musikken har norske orkestres repertoarpolitikk og den labre statistikken for fremføring av nyere verk skrevet av kvinnelige komponister – 0,55 promille mellom 2003 og 2007, ifølge Norsk komponistforenings minuttelling – blitt debattert på Ballade.

Gupta er delt i synet på debatten.

— Jeg tilhører en generasjon som er nokså androgyn, og jeg forstår ikke helt debatten. Men jeg blir stadig vekk oppmerksom på ting som ligger i en blindsone for meg. Vi menn kan være forbausende blinde i disse spørsmålene. Men for å si at man hvert år skal bestille fire verker av fire kvinner, må man først komme dit at man bestiller fire verk, uavhengig av om det er kvinner eller menn.

Det faktum at det finnes verk for orkester skrevet av kvinnelige komponister, og det faktum at de ikke blir spilt, er etter Guptas mening ikke kun et likestillingspoeng.

— Flotte norske orkesterverk når aldri publikum. Det er et stort problem. Det jeg mener er at norske komponister, både historiske og nålevende, blir for lite spilt i norske orkester. Punktum. At det også ligger en kvinneproblematikk inne i dette skal jeg absolutt ta innover meg, og det synes jeg vi bør, men dette henger sammen.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook

Programansvaret
Gupta mener det like mye handler om eldre tiders musikk som nyskrevet musikk, og mener at komponist Jørgen Karlstrøm sier mye klokt om forholdet mellom kunsthall og museum i kunstverden.

— Et orkester skal forvalte både kunsthallens og museets oppgave med både å vise det nye og det gamle. Det er klart at det gamle må også forevises på en sånn måte at det blir sett i stadig nye lys, og der kan samtidsmusikken komme inn og belyse det historiske. Det skjer i alt for liten grad. Det peker også nødvendigvis på hvem som er ansvarlig for programmeringen. Det spørsmålet må stilles helt til man får klare svar.

Les intervju med Karlstrøm: Finn alternativer

— Er programmeringsprosessen lite gjennomsiktig i norske orkestre?

— I mange sammenhenger er den prosessen ikke transparent. Tilbake til billedkunsten: Kunstneren eller komponisten får i beste fall kritikk i det offentlige rom, og kuratoren og festivalsjefer kan få kritikk i det offentlige rom. Det er kjempebra. Hvorfor i all verden skal ikke en kurator i orkestre eller operahus kunne stilles til ansvar for sine kunstneriske valg? Det er der skoen trykker, slik jeg ser det.

Les også: - Orkestrenes posisjon forplikter

Utvannet prosess
Gupta ønsker større tydelighet rundt hvem som er ansvarlig for orkestrenes repertoar.

— Det er helt klart at kunstneriske ledere må være ansatt på åremål. Da får man spennende og subjektive programmer, som er klare og tydelig og som publikum kan reagere på.

— Mangler man en knagg å henge det kunstneriske ansvaret på nå?

— Uoffisielt vet vi hvem de er, men de skjuler seg, eller så er programmeringsprosessene utvannet gjennom såkalte demokratiske prosesser. I mange bedrifter er det man kaller “bedriftsdemokrati” seieren til den som brøler høyest.

Kunstnere må lede
KSOs sjefdirigent mener det er altfor dårlig kommunikasjon med samfunnet orkestrene skal tjene.

— Hvordan bedre denne kommunikasjonen?

— Først og fremst må man tenke kreativt. Og de kreative menneskene er som regel kunstnerne.

Følg Ballade på Twitter

Gupta mener den kunstneriske ledelsen i kunstbedrifter må bestå av nettopp kunstnere.

— I orkestrene er det de administrativt ansatte direktørene som har øverste ansvar og siste ord. I teatrene er det annerledes – der er teatersjefene øverste leder i institusjonen, og har direktører som støttefunksjon. Kunsten kommer først i teatrene. “Dere dirigenter reiser rundt hele tiden og kan ikke ivareta denne kommunikasjonen utover de få ukene dere tilbringer i orkesteret vårt,” svares det så. Der tror jeg orkestrene kan gå inn i en nytenkning.

Gupta sier det er et relativt nytt fenomen at dirigenter reiser verden rundt slik mange gjør i dag. Han lurer på hva det gjør med relasjonene mellom dirigent og orkester som samlet enhet overfor publikum.

— En ordfører kan ikke være på reise hele året. Hun må være tilstede året rundt i byen hun tjener. Simon Rattle og hans virke i Birmingham er et lysende eksempel på en dirigent og et orkester som fikk sitt publikum fra alle samfunnslag som sine “supportere”, sier Gupta.

Publisert:

Del: