5. juni åpner Norsk Lydinstitutt i Stavanger, en institusjon bygget rundt Arne Dørumsgaards private samling av lydopptak. Det eldste avspillbare opptaket vi har i Norge er fra september 1889, med den blinde sangeren Andreas Pedersen. I 1900 leste Bjørnstjerne Bjørnson inn to salmer fra altanen på Aulestad, og i Nord-Norge var det interessen for den samiske kulturen som førte til at det finnes en del eldre lydopptak på fonografruller. Men hvem har ansvaret for at lydfestinger blir tatt vare på? Hvem skal betale for oppbevaringen, og skal vi ta vare på alt? På konferansen for norske lydarkiv i Mo i Rana i 1993 ble det oppnevnt en arbeidsgruppe som skulle diskutere en verneplan for norske lydopptak. Verneplanen kom i 1997, og nevner blant annet Dørumsgaards samling som nå blir tilgjengelig for offentligheten. Ballade bringer her et utdrag. Planen kan leses i sin helhet på Nasjonalbibliotekets nettsider.

norsklydinstituttskisse

— Etter omlag 100 år med lydfestinger i Norge er vi kommet i den situasjon at behovet for en plan melder seg med stadig større tyngde, skrev redaksjonen av verneplanen som fikk tittelen ”Norge – ett lydrike?” i 1997. Redaksjonen bestod av Ivar Roger Hansen, Trond Valberg, Inger Kielland, Laila Mowinckel og Per Dahl. – Hvem har ansvaret for at lydfestinger blir tatt vare på, hvem skal betale for oppbevaringen og hvilke krav skal kunne stilles om tilgjengelighet? Skal vi ta vare på alt, og må vi ta vare på alt? Hvem skal velge ut hva som skal oppbevares?

De første norske lydfestingene
Da Edisons tinnfoliefonograf ble demonstrert i Tivoli i Kristiania sommeren 1879 var det bare gått ett og et halvt år siden Edisons oppfinnelse var blitt kjent på verdensbasis. Musikkhandler Peder Larsen Dieseth sang inn en salme under demonstrasjonen, og dette innledet en epoke med fonografopptak som varte helt til langt ut i 1920-årene. I Norge var fonografen og fonografrullene enerådende på markedet frem til 1904. Den 4.desember 1889 ble fonografen demonstrert på slottet i Stockholm. Samme år hadde skuespilleren og frisøren Adolf Østbye skaffe seg sitt eget opptaksutstyr. På fonografrullene innledet han med å annonsere de medvirkende, og at opptaket var for Østbye Records. Det var Østbye som laget opptaket av den blinde sangeren Andreas Pedersen og hans akkompagnatør Hans Karlsen. Opptaket ble gjort hjemme hos Adolf Østbye, som da bodde i Aakebergveien i Kristiania.

Fredrikstadmannen Johan Arnt Widnes (1849-1929) gjorde også en pionerinnsats i slutten av forrige århundre gjennom sine mange opptak på fonografruller av en rekke kjente personer. Som så mange andre nordmenn, reiste han til Amerika på begynnelsen av 1880-årene. Trolig var han sterkt mottagelig for de mange impulser fra underholdningslivet i Amerika på den tiden, og da Widnes kom tilbake etter knapt ti år, hadde han med seg en fonograf fra Amerika. Han startet også lysbildefremvisninger ledsaget av musikk fra fonografen. Den 11.mars i 1906 i Arbeiderforeningen i Fredrikstad viste Widnes levende bilder fra kongeinntoget i Kristiania høsten 1905, og på fonografen kunne en høre taler av delegatene til Karlstad-forhandlingene. Det vites ikke om disse opptakene med Christian Michelsen, Carl Christian Berner, Jørgen Løvland og Paul Benjamin Vogt er bevart i dag.

Den første norske grammofoninnspillingen foregikk på Grand Hotell i Kristiania torsdag 8.desember 1904. Det var fonografpioneren Adolf Østbye som fikk æren av å være den første grammofonartisten; med en parodi på “Terje Vigen”. Den første innspillings-sesjonen varte frem til lørdag 10.desember. Innspillingene var innholdsmessig konsentrert om humoristiske småhistorier, revyviser, folkeviser, operetter og annen klassisk sang. I årene som fulgte kom The Gramophone Company tilbake til Kristiania hver høst for nye opptak. Grammofonindustrien var i ferd med å få fotfeste her i landet, selv om det fremdeles var en stor luksus med grammofon i eget hjem.

Frem til 1927 var fonografen og grammofonen de eneste mediene for lydfesting og distribusjon av lydfestinger i Norge. Fra slutten av 1920-tallet kom lydfilmen og radioutsendinger, etterhvert også båndopptakeren. Til tross for konkurranse fra disse nye medier, beholdt grammofonselskapene sin posisjon som den viktigste leverandør av lydfestinger.

Norge fikk ikke egen plateproduksjon før i 1935, og var frem til da avhengig av agenturene til de store plateselskapene. Det var HMV som satte igang plateproduksjon i Norge. Det ble brukt råstoff fra England, og fabrikken hadde 4 presser, hver med en kapasitet på 500 plater om dagen. Sommeren 1938 ble de første HMV-opptakene foretatt i norsk regi (tidligere hadde en lånt både opptaksutstyr og teknikere fra England). Skuespillerne Aase Bye og Tore Foss fikk æren av å være først ute, med et potpurri fra “Den glade enke”. Nationaltheatret stilte med kor og orkester til denne innspillingen i juni 1938.

Perioden fra slutten av 20-årene til godt inn på 40-tallet var en periode med oppsving i norskprodusert underholdningsmusikk, og vi fikk de første jazzinnspillingene av norske orkestre. Grammofonindustrien gir oss 20-årenes særpregede underholdningstoner, Ernst Rolfs originalinnspillinger av mange udødelige vise- og slagertekster fra 20-tallet, en unik dokumentasjon fra en gullalder i norsk revy osv.

Den lydhistoriske dokumentasjonen som grammofonindustrien representerer har en stor kulturhistorisk verdi, som i ettertid bør tas vare på.

Bevaring av lydfestinger
Som bevaringsverdig gjenstand har lydfestingen et todelt interessefelt; innholdet og lydbæreren. I vernesammenheng vil dette til dels avstedkomme ulike vernestrategier overfor en og samme lydfesting. Valg av vernestrategi vil også kunne være avhengig av materialet som foreligger i tilknytning til den enkelte lydfesting, for eksempel platecover eller teksthefter. I et bevaringsarbeid vil man måtte vurdere spørsmål som: Hvor unik er den aktuelle lydfestingen? Hvor representativ er den? Er lydfestingen på noen måte truet? Har den noen pedagogisk verdi? Hvordan er dokumentasjonsgrunnlaget omkring denne lydfestingen? Hva slags bevaringstiltak må iverksettes for at denne lydfestingen fortsatt skal væretilgjengelig?

En lydfesting har et todelt bevaringspotensiale. Både innholdssiden og/eller selve lydmediet kan være av bevaringsverdi. En innholdsvurdering av den enkelte lydfesting vil forholde seg til aspekter av faglig og regional/nasjonal art. Mens for vurderinger av lydbæreren/mediet vil klassifikasjonen omhandle aspekter av teknisk og historisk art.

Sammenstillingen av flere lydfestinger vil vi kalle en lydsamling. En institusjon (et lydarkiv, institutt, museum, bibliotek osv.) kan ha flere typer av lydsamlinger, alt etter hva som er felles for de ulike lydfestingene. I en vernesammenheng kan verdien av slike samlinger av lydfestinger deles i tre kategorier: lydsamling med regional/nasjonal referanseverdi, lydsamling med faglig referanseverdi og lydsamling med særlige kvaliteter.

Med en regional/nasjonal samling menes en lydsamling som har et innhold som er typisk (representativt) for et område/en region; en tradisjon. Det vil si at omkringmaterialet og lydfestingene dekker de vanligste varianter av lydfestinger innenfor dette området/ tradisjonen. Eksempel på lydsamling med regional referanseverdi er de ulike lokale historielags lydfestede intervjuer med (gamle) personer i lokalmiljøet. Et eksempel på lydsamling med nasjonal referanseverdi er Universitetsbiblioteket i Oslo og Norsk lydarkiv.

Med faglig referansesamling menes en lydsamling som har et innhold av lydfestinger som er emnemessig konsistent slik at den kan fungere som referanse på et høyt faglig nivå. Det betyr også at samlingens avspillingsutstyr og annet omkringmateriale dekker de vanligst forekommende varianter innen dette emnet. Eksempel på lydsamlinger med faglig referanseverdi er Norsk Jazzarkiv, arkivet til Norsk ornitologisk forening, eller Norsk Folkemusikksamling.

Denne betegnelsen dekker et bredt spekter av områdetyper av særlig verdi for vern av lydfestinger. Herunder faller de norske lydsamlinger der det er foretatt eller pågår nasjonale registreringer og verdivurderinger med tanke på vern etter lov om kulturminner, eller åndsverkloven, selv om innholdet i samlingen ikke er avgrenset til den norske lyden. Særlige kvaliteter kan også bety innhold som er enestående, enten ut fra en vurdering av lydkilden, eller ut fra en totalvurdering av prosessen fra innspilling til avspilling. Eksempel på lydsamlinger med særlige kvaliteter er Vidar Vanbergs samling omkring de første norske utgivelsene, eller Arne Dørumsgaards samling som ble initiert for å dokumentere endringer i oppførelsespraksis i vesterlandsk kunstmusikk.

Vi kan ikke ta vare på alt som produseres av lydfestet materiale. Ettersom lydfestingsutstyr er blitt allemannseie, blir det produsert betydelige mengder lydfestet materiale som aldri kommer til det kommersielle/offentlige markedet. Det er sannsynlig at det i dette materiale vil finnes en mengde stoff som vil kunne være historisk interessant om noen år. Men selv om dette materiale i utgangspunkt ofte er unikt, vil det nok ikke kunne sikres for ettertiden på noen annen måte enn tilfelle var med personlige brev i forrige århundre.

Samtidig er det klart at lydhistorien som kulturformidler er undervurdert i Norge, både alene og i kombinasjon med andre kulturhistoriske kilder.

Du kan lese mer om vern av norske lydfestinger her: http://www.nb.no/verneplan/lyd/verneplan.pdf

Publisert:

Del: