Publisert:

Del:

Fra antikkens dager har filosofer undret seg over hva musikk er. I en ny antologi fremlegger Peder Chr. Kjerschow et kildeutvalg av sentrale tekster i fra musikkfilosofiens historie. Men stoler forfatteren på filosofien, spør Henrik Holm.

Med denne utgivelsen har musikkfilosof Peder Chr. Kjerschow, som i mange år var leder for Nansenskolen, fremlagt et utvalg av sentrale kildetekster innenfor musikkfilosofiens historie. Mange av tekstene er hentet fra betydningsfulle verk ifra filosofer som for eksempel Platon, Aristoteles, Augustin, Hegel og Adorno. Andre er skrevet av komponister og musikkteoretikere, blant disse Wagner, Hanslick og Cage.

Felles for alle tekstene er ønsket om å forstå hva musikk er, og hvilken betydning musikken har i livet. Til hver av tekstene har Kjerschow skrevet innføringer. Innføringene åpner for en helhetlig forståelse av kildetekstene og gjengir mange av tankene i dem. Dermed er denne publikasjonen en invitasjon til et første møte med musikkfilosofisk tenkning.

Ved å utgi en antologi med tekster fra musikkfilosofiens historie ønsker Kjerschow en undrende refleksjon over mysteriet musikk. Han vil føre oss fremfor musikkens uutgrunnelighet. Det lykkes han i. Han er ikke redd for spekulasjon og abstraksjon. Det gjør at antologien har noe befriende ved seg. Den gir tanken vinger, istedenfor å tvinge den inn under det som kan måles, telles og veies.

Musikkopplevelsen
Kjerschow har selv forfattet en innføring og et etterord. Disse gir et klart innsyn i hva Kjerschow vil oppnå med utgivelsen. Noen vil nok være enig med forfatteren når han er skeptisk til musikkvitenskapens «hang til å foretrekke spørsmål som lar seg besvare og som eventuelt gir større vitenskapelig uttelling» (s. 10). Her retter han seg sannsynligvis mot det å gjøre musikkvitenskapen om til et rent empirisk eller kulturvitenskapelig fag.

Kjerschows utgangspunkt er hans egen opplevelse av musikk, som han mener å dele med alle som på en eller annen måte blir berørt av musikk. Musikkopplevelsen fremkaller en undring om hva musikk er. Mennesket vil forstå hvorfor musikken kan oppleves så sterk. Og her, ved denne opplevelsen av musikk, begynner altså filosofien om musikk.

I innledningen redegjør Kjerschow for «den problematiske veien fra musikalsk erfaring til reflekterende etterpåklokskap» (s. 9). Musikkfilosofi er med andre ord en refleksjon som kommer etter musikken, den går ikke forut for musikken. I en slik ramme ønsker Kjerschow at leseren skal forstå tekstsamlingen. Bokens tittel «Fra Grepethet til begrep» er med andre ord en metode. Og med det reiser det seg noen spørsmål og problemer som jeg nå vil ta opp.

Grepethet og begrep – en motsetning?
Som premiss setter Kjerschow det som en kjensgjerning at «tekstene på en eller annen måte kommer til kort» (s. 15). De fatter ikke det de vil forstå, nemlig musikkens væren. Musikkfilosofien gir ingen erkjennelse av musikken. Det kan bare musikken selv. En slik forståelse av filosofiske tekster, vekker spørsmål: På den ene siden er det selvfølgelig viktig å vite at filosofien ikke kan erstatte musikken. Musikkens tonespråk kan ikke omformes til begreper. Men på den annen side kan man spørre seg om det er riktig å forutsette at tekstene ikke greier det de egentlig vil, nemlig å danne seg begreper om hva musikk er. Kjerschow har, for å si det litt direkte, liten tiltro til filosofiens begrepsapparat. Fra tidligere bøker av forfatteren vet man at musikkens «før-språklighet» er noe han setter i sentrum. Her snakker han bl.a. om deltagelse i musikken på et, intuitivt og før-språklig plan.

Man får nesten inntrykk av at Kjerschow arbeider med en motsetning mellom grepethet og begrep. At tanken kan gi noe til lytteerfaringen, eller at filosofien kan åpne opp en forståelse for musikken, ja at den kan gå forut for musikkopplevelsen, er ideer som kommer til kort i Kjerschows innføring. Derfor kan jeg ikke unnvære å få følelsen av at Kjerschow til en viss grad undergraver sin egen intensjon med utgivelsen.

En refleksjon rundt romantikkens tankebegrep kunne ha løst opp spenningen mellom grepethet og begrep. Den tyske dikteren og filosofen Friedrich Schlegel sammenlignet for eksempel musikkens indre logikk med utviklingen av en filosofisk tanke.  Å tenke over musikken er ingen trussel mot musikkerfaringen. Filosofisk tanke må ikke nødvendigvis være ensbetydende med ønsket om å rasjonalisere musikk som mening og erfaring. Man kan spørre seg om ikke Kjerschows metodiske utgangpunkt dekker noe over musikkfilosofiens konkrete arbeid med musikkens tonemateriale. Innledningen gir i motsetning til mange av antologiens tekster et nokså svevende inntrykk av musikkfilosofien, men kildetekstene i antologien er til dels rikere og mer konkrete enn det Kjerschow gir uttrykk for i innledningen og i etterordet.

Hvilken tekster fikk ikke være med?
Utvalget er godt og tilsvarer liknende utgivelser på engelsk og tysk. Å begrense utvalget er vanskelig, men Kjerschow burde ha blitt gjort litt mer rede for hvorfor han har valgt ut de tekstene som er å finne i antologien. Jeg skulle gjerne hørt hvorfor han ikke har tatt med tekstutdrag fra Matthesons Der vollkommene Capellmeister, Schellings kunstfilosofi, Arnold Schönbergs skrifter, Max Webers musikksosiologi eller Strawinskys Poêtique musicale. Disse tekstene har hatt en stor betydning i musikkhistorien og i filosofisk tenkning om musikk. Kjerschow setter fokus på filosofer, men han trekker med rette inn tekster av komponister og andre musikkteoretikere. Det er bra, men det gjør en bare enda mer nysgjerrig på hvorfor Kjerschow har utelatt andre sentrale tekster, spesielt fra komponistene  Strawinsky og Schönberg som uten tvil hører med i en musikkfilosofisk kontekst. Kort sagt: man savner en begrunnelse for utvalget.

Oversettelsene fra greske og latinske kilder er ikke gjort fra originalspråket, men baserer seg på Kjerschows oversettelse fra engelsk og tyske oversettelser. I en vitenskapelig sammenheng er en slik sekundær oversettelse problematisk. Men det legger ingen hinder for at leseren kan danne seg et bilde av hva de forskjellige forfatterne tenker om musikk.

Kjerschows filosofiske ståsted
Hvis man skal plassere Kjerschow i det filosofiske landskap, så beveger han seg i en sirkel mellom fenomenologi og eksistensfilosofi. Han åpner for å se musikk som et fenomen som kan betraktes for seg selv. Tidsdimensjonen lar han være det avgjørende element i forståelsen av hva musikk er. Både menneskets eksistens og musikken er bundet til tiden. Ved å konsentrere seg om musikk som tidsopplevelse mener Kjerschow at vi kommer nærmere mysteriet musikk. Selv om Kjerschow på denne måten åpner for tanken, synes han nærmest å lukke for begrepene. Det hadde vært interessant om han ved en senere anledning kunne problematisere denne forforståelsen som preger hans syn på de forskjellige musikkfilosofier.

Hva er det jeg sitter og lytter til når det klingende forløpet utfolder seg og jeg erfarer inntagende mening?

Til tross for disse kritiske kommentarene er boken sterkt å anbefale. Den presenterer rikdommen i musikkfilosofien for et norsk publikum. Dermed kan den forhåpentligvis vekke diskusjon.

Romantisk impuls
Bak utgivelsen ligger det en kjærlighet til musikken som Kjerschow beskriver meget vakkert: «Hva er det jeg sitter og lytter til når det klingende forløpet utfolder seg og jeg erfarer inntagende mening?» ( s. 303). Kjerschow sier med dette at drivkraften bak å filosofere om musikk må være den deltakende kjærligheten til musikken.

Musikkforskning uten kjærlighet til musikk kan man kanskje sammenligne med en teologi uten tro. Den er grå, tørr og meningsløs. Det samme gjelder for en musikkforskning uten det klingende spill. Viktigere enn å lese om musikk, er for Kjerschow å lytte til musikk og å åpne seg for dens virkning i sjelen.

Hvis jeg skulle gjette hva som er Kjerschows yndlingstekst i antologien, må det være tekstene fra de romantiske forfatterne Wackenroder og Tieck. I disse råder det en samklang mellom musikk, musikkopplevelse og tanke om musikk. For Wackenroder/Tieck er en erkjennelse av musikkens «inntagende mening» her på jorden uoppnåelig, men i et evighetsperspektiv er den i hvert fall noe mer enn bare toner. Kjerschow oppfordrer ikke bare til tanken, men også til troen på musikken. Romantiske sjeler er dessverre sjeldne i dagens samfunn. Musikkforskningen trenger en romantisk impuls. Med Kjerschows antologi har den fått en.

Henrik Holm er stipendiat ved Norges musikkhøgskole

Peder Chr. Kjerschow (red.): Musikken. Fra Grepethet til begrep. Musikkfilosofiske tekster fra Platon til Cage, Oslo: 2014 Vidarforlaget.