I ordvekslingen mellom Tore Hansen og Glenn Erik Haugland står et innlegg Hansen skrev i 2002 sentralt. Da som nå handlet det om TONOs fordelingspolitikk og styrerepresentasjon i andre bevilgende organer i norsk musikkliv. Ballade videreformidler her Hansens innlegg som stod på trykk i VG i 2002.

Fiolin

Finkulturens klamme grep om popmusikken

Formannen i Norsk Komponistforening, Glenn Erik Haugland, skriver i et innlegg i gårsdagens VG blant annet at Norsk Artistforbund (NA) er arvtagerne etter ”gamle Gramart”. Det ville være hyggelig om NA kunne bli det! Men: For styret i ”nye Gramarts” del får vi håpe at det er de tar opp den politiske arven etter stifterne. Hva skal vi ellers med Gramart?

Det såkalte ”gamle Gramart” var den første utøverorganisasjonen som tok opp kampen mot finkulturen, institusjonsmusikernes enevelde og plateselskapene på populærartistenes egne premisser. Gramart var den første organisasjonen som forlangte styrerepresentasjon der vederlag fra musikk (les populærmusikk) ble innkassert og følgelig fordelt.

Dette til stor ergrelse for organisasjonene, blant annet Musikernes Fellesorganisasjon, som satt på pengesekkene. Det ble himlet med øynene og kulturbyråkratene i Kulturdepartementet, som nærmest har gjort sedvane av å holde populærmusikkens representanter borte fra styrerepresentasjon i viktige fora, kvesset knivene (les artikkel i Aftenposten 14.1.02 om sinte artister som overkjøres av Kulturdepartementet, mot politikernes vilje).

Det virket som om noen var lynende forbannet for at pop-artistene skulle stjele pengene sine!

At ”gamle Gramart” var en til dels rotete organisasjon administrativt, vet vi alle. Graden av dette skal norsk rett avgjøre. Glenn Erik Haugland tror også at Norsk Artistforbund skal utelukke søkere til FFUK som ikke kommer fra populærmusikk-kulturen.
Hvorfor skulle vi det?

Norsk Artistforbund er den eneste utøverorganisasjonen som kun organiserer utøvere, komponister og tekstforfattere innen populærmusikk. Våre medlemmer er blant dem som har generert mest penger til kultur-Norge.
De samme medlemmene er også blant de som har fått Tono-utbetalingene sine betydelig barberte fordi Norsk Komponistforening, der Glenn Erik Haugland for tiden er formann, historisk sett har hatt en eneveldig og nærmest arrogant, bestemmende funksjon i Tono.

Denne funksjonen, med all makt på NKF’s hender i Tono, ha nærmest fungert som tyveri av populærkomponistenes lønn, og er nå, heldigvis, svekket på grunn av kunnskapsrike og motiverte tillitsvalgte i Nopa.

I Fond For utøvende Kunstnere har det hittil ikke vært en eneste populærutøver representert i styret enda tall viser at minst tre fjerdedeler av midlene kommer fra spilling av populærmusikk.

(At avgiften som nå skal til Fondet hovedsakelig kommer fra amerikansk musikk bortforklarer ikke det faktum at det er populærmusikken som genererer pengene, og at amerikansk pop-musikk er norske utøveres hovedkonkurrent. Tenk hvilke midler som sprøytes inn i markedsføringen av amerikanske hit-låter!)

Det samme gjelder for Fond For Lyd og Bilde, vederlagsbyrået Norwaco, og flere andre steder. Ingen fra populærmusikk i styrene!!

Du burde takke populærutøvere og komponister for at vi villig har latt oss rane i alle disse årene!!

Vi vil ha forandring på dette!!

De fleste av politikerne i Stortingets Kulturkomite har skjønt hva det dreier seg om.

Trond Giske er ikke enerådig i kulturkomiteen. Han gjør derimot en god jobb med tanke på hva som burde være rettferdighet.

Hva er galt med det, Glenn Erik Haugland?

Dette innlegget ble opprinnelig trykket i VG i 2002.

Publisert:

Del: