– 50 år er noe man feirer, 60 år er en erkjennelse, påstår Olav Anthon Thommessen. Derfor stakk han av på selve dagen. Men så lett slipper han ikke! Når Ultimas motto er “Musikk og erindring” er mannen selvskreven, selv om kun ett av de tre de verkene som skal spilles er blant hans komposisjoner med materiale av forgangne kolleger. På årets program står “Gjennom prisme” med Oslo-Filharmonien og Øystein Birkeland på cello, Oslo Sinfoniettas konsertante fremførelse av operaen Hermafroditten og pianisten Joachim Kjelsaas Kwetzinskys tolkning av “EingeBACHt”.

Cello

Av Hilde Holbæk-Hanssen

— Hva er dette her? sier Olav Anton Thommessen. Vi møter ham i en hotellobby i Bergen. – Jeg skal skrive om deg i Ultimas programbok og vil gjerne snakke litt med deg om saken. Jeg skal både skrive om at du har fylt 60 og om verkene dine som skal spilles på festivalen. – Så snilt!

Til 50-årsdagen hans kom det et festskrift med hans egne artikler, under tittelen “Olav Anton Thommessen : Inspirator – Tradisjonsbærer – Rabulist”. Det er allerede ti år siden!

— 50 år er noe man feirer, 60 år er en erkjennelse, påstår jubilanten. Derfor stakk han av på selve dagen.

Men så lett slipper han ikke! Når Ultimas motto er “Musikk og erindring” er mannen selvskreven, selv om kun ett av de tre de verkene som skal spilles er blant hans komposisjoner med materiale av forgangne kolleger. På årets program står “Gjennom prisme” med Oslo-Filharmonien og Øystein Birkeland på cello, Oslo Sinfoniettas konsertante fremførelse av operaen Hermafroditten og pianisten Joachim Kjelsaas Kwetzinskys tolkning av “EingeBACHt”. Sistnevnte er skrevet i anledning Bach-jubileet i 1985 og benytter stoff fra den gamle mesters Toccata i D-dur.

Å skrive om et fyrverkeri
Å skrive om Thommessen er en utfordring. Han er et fyrverkeri: Sprengfull av kunnskap og meninger. Engasjert rasende i det ene øyeblikket, et varmt medmenneske i det neste. Sånn sett er han et ønskeobjekt for en skribent. Men man kommer til kort når man skal matche hans innsikt i musikk. For ikke å si hans innlevelse i den. Og skal det først skrives, er han er svært kritisk til hva som blir skrevet når det handler om musikk.

En privilegert gruppe mennesker har “timer” med Olav Anton Thommessen. Enkeltvis. Med flere er det nemlig umulig å konversere! Timene finner sted kl.19.30, med noen måneders mellomrom. De begynner på kjøkkenet, hvor gjesten får et glass vin, samt forbud mot å delta i matlagingen. Mens verten pendler mellom kjøleskap og trykk-koker konverseres det ivrig om samfunns-, musikk- og privatliv.

Når middagen er fortært går turen opp til det berømte komponistloftet og kveldens konsertforedrag. Alle vegger er dekket med lyd og film. DVD’ene har plass langs takbjelkene. Her får man servert fantastiske opplevelser: Opera fra Bayreuth- og Salzburgfestspillene, samt filmopptak med fordums fenomener som Mengelberg og Furtwängler, vises ved hjelp av projektor og filmlerret, som på mirakuløst vis har klart å skvise seg inn der oppe.

Men for det meste lyttes det til et uutømmelig arsenal av innspillinger. Repertoaret spenner fra tidlig til ny musikk. Helst autentiske interpretasjoner av gamle mestre. Han har titusenvis av CD’er, LP’er og bånd, og mens han engasjert forteller om det neste man skal høre, slenger han liksom armen tilfeldig ut og plukker nettopp denCD’en. På spørsmål om hvordan han klarer å huske hvor alt står, blir han litt avsporet: – Kjære deg, jeg bor jo her!

Så begynner lyttingen, og det er nå en skarve skribent blir ydmyk. Hans forhold til det han hører er intenst og sanselig: Når man ser hans arm- og hodebevegelser får begrepet “musikalske gester” ny mening. Og man dras inn i denne måten å lytte på: Lyden beveger seg plastisk, kraftfullt, suggererende – fremover, oppover, utover… Man begynner å puste med den.

Men hva kan man egentlig skrive om det? For å finne ut av det har vi satt mannen stevne dagen før han skal snakke om egne og andres bearbeidelser av tidligere komponisters verk på Lysøen, under Festspillene i Bergen.

En stjålet cello
Kan du si noe om cello-orgel-konserten ”Gjennom Prisme”?

— Det var det verket jeg bare måtte skrive. Guttedrømmen om å skrive noe virkelig stort. En pubertal utladning! Å sette et stort soloinstrument opp mot et lite, på hver sin side av et stort orkester, var veldig fascinerende. Jeg tok fri fra musikkhøgskolen i halvannet år for å gjøre det. Jeg hadde ikke fått noen bestilling, så det var en sjanse å ta. Det tok da også over tyve år før det ble spilt på konsert. Det skjedde på Festspillene i fjor.

Men du fikk likevel Nordisk Råds Musikkpris for verket i 1990?

— Ja, på grunnlag av et radioopptak dirigenten Karsten Andersen gjorde med Truls Mørk, Kåre Nordstoga og Oslo-Filharmonien.

Hva var utgangspunktet for verket?

— Jeg har alltid vært opptatt av cello. Et voldsomt dramatisk instrument! Jeg begynte å spille det selv da jeg var 18 år, etter å ha stjålet en cello fra en medelev på The Hill School i New York.

Unnskyld?

— Jeg stjal den. Den var i elendig forfatning og jeg satte den i stand. Brukte mange penger på å reparere den. Etter det betraktet jeg den som min! Jeg vant rettssaken.

Rettssaken?

— Ja, den andre guttens foreldre ville ha den tilbake.

Ikke så rart, kanskje?

— Vel, mine foreldre hjalp meg med rettsaken, så vi vant. Det var rettferdig.

Hvordan det?

– Mine foreldre hadde gitt min søster en bil til 21-årsdagen, så det var bare rett og rimelig at de betalte rettsaken for meg!

Hermafroditten
Etter denne dosen med Thommessensk logikk beveger vi oss over til operaen Hermafroditten. Den ble påbegynt i 1970, avsluttet i 1982 og urfremført med stor suksess tre år senere av Kungliga Svenska Operan, som også tok den til Festspillene samme år. Siden har ingen sett den. Nå får vi i det minste høre den.

— Operaen handler om seksualitet. Hver scene har forskjellig holdning til emnet, og tar for seg begjær, kjærlighet og seksualitet. Siste scene er veldig grotesk. Derfor vil ingen ha den, fremholder Thommessen.

— Jeg har vurdert å gjøre som det tsjekkiske teaterensemblet Laterna Magica på Verdensutstillingen i Montreal i 1967: Å komponere en alternativ sluttscene, og la publikum stemme over om de ønsker grotesk eller happy ending. Men det spørs om det ville hjelpe. Jeg har foreslått det for Den Norske Opera, men de var ikke interessert. Da tenkte jeg at når de ikke ville ha en opera om det temaet som de fleste operaer handler om, nemlig kjærlighet, så fikk jeg prøve det andre store operaemnet; mord. Og det gjorde jeg til gangs: I Hertuginnen dør skjer det fire mord på 45 minutter. De vil ikke ha den heller.

Så langt kom vi. Noen inngående beskrivelse av Thommessens musikk ble det ikke. Det samme kan det være. Den må oppleves uansett.

Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok 2006, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ultima. Redaktør for årets programbok har vært Hild Borchgrevink.
Ytterligere programdetaljer finner du på www.ultima.no.

Publisert:

Del: