DEBATT: – Dagens jazzstøtte gis etter et nødhjelpsprinsipp. Det har skapt ”verdens beste” jazzmusikere uten publikum. Bransjen må profesjonaliseres. Det er budskapet i denne artikkelen skrevet av Petter Wettre for tidsskriftet Minerva. – Hvem var det i utgangspunktet som klarte å overbevise oss om at cd-en hadde et marked? Konsekvensen er rett og slett overproduksjon av cd-er uten et reelt marked. Samtidig som kvantiteten øker, svekkes kvaliteten, fortsetter Wettre i artikkelen som Ballade her viderebringer fra Minerva.

Petter Wettre (live)

Av Petter Wettre – musiker, komponist, bandleder

La meg innledningsvis slå fast følgende: Dette er ikke et klagebrev. Jeg har ingen grunn til å være bitter. Jeg har fått realisert så godt som alle mine prosjekter. Mottatt arbeidsstipend, ensemblestøtte og prosjekttilskudd. Jeg har turnért i Norge og utlandet med egne band. Spilt inn og utgitt 13 cd-er i eget navn. Holdt masterklasser og gitt ut bok. Vunnet Spellemannpris og Kongsberg Jazzfestivals pris (Klart Svar-prisen, som det het den gang). Jeg er omtalt i gode ordelag i Penguins guide to Jazz og votert som en av Europas viktigste jazzmusikere av bladet JazzReview. Med andre ord: Jeg er en privilegert, respektert og anerkjent musiker.

Støtten jeg har mottatt er jeg er både glad, ydmyk og stolt over å ha blitt tildelt. Den føles også berettiget. Men mitt navn er ikke på alles lepper. Er man som jazzmusiker forvist til en tilværelse hvor anerkjennelse av kollegaer er det høyeste man kommer? Anerkjennelse setter jo som kjent ikke smør på bordet, den er snarere bare til salt i såret.

Viktige problemer reiser seg i forbindelse med jazzstøtten: I hvilken grad har disse pengene vært med på å posisjonere meg som utøver? Er en ny cd eller en turné, som pengene gir meg mulighet til å lage, den beste måten å skape seg et marked på? Vil jeg noen gang klare å gjøre meg uavhengig av støtte? Er kommersiell tenking forenelig med kunstneriske ambisjoner? Kort sagt, har støtten skapt en bredere interesse for meg som utøver og jazz som musikkgenre? Jeg sitter med en gnagende følelse av at en kritisk artikkel har livets rett. Spørsmålet som må stilles er: Bidrar støtten til å møte jazzmiljøets utfordringer?

Kulturmidler som bedøvelse

Først vil jeg benytte anledningen til å avlive en myte, fordi det vil synliggjøre noe viktig om jazzstøttens effekt. Myten er at jo flere penger som brukes til kultur – jo flere mennesker kan leve av det. Dette er muligens sant for de som formidler pengene, men for utøverne er det definitivt ikke tilfellet.

Det har aldri vært så mye penger i omløp i norsk jazzliv som i dag, men flukten av jazzmusikere over i ”streite” yrker har aldri vært mer påfallende. Bussjåfør, kaffebar, vinmonopol, barnehage og pilot (!) er yrker som vurderes. Samtidig har norske jazzmusikere aldri blitt skrytt så høyt opp i skyene som nå (kanskje er det derfor noen velger å bli pilot), men likevel er det mismot og mangel på arbeid som står på agendaen når jazzmusikere møtes.

De som ikke velger seg en bi-inntekt, sitter enten på teater eller returnerer til skolebenken. At flere av mine kolleger oppsøker utdanningsinstitusjoner etter endt uttdannelse, og etter å ha vært virksomme på den profesjonelle arena en del år, noterer jeg med en viss skepsis. Under påskudd av å ta en ”master” overlater man ansvaret med igangsetting av prosjekter som involverer gjestemusikere og turnévirksomhet til skolene, aktiviteter som i ”gamle dager” var overlatt til musikerne selv etter endt ”utdanning”.

Flere elever medfører mer penger til utdanningsinstitusjonene, som igjen skaper et kunstig behov for flere elever. Dette syr i en viss grad puter under armene på studentene, som senere ikke mestrer ”overlevelsesteknikkene” påkrevd for å livnære seg som musiker, og deretter kanskje vender tilbake til skolebenken.

Jeg er smertelig klar over at jeg med disse holdningene fratar alle mine bidragsytere deres integritet som forståsegpåere og kultursamaritanere. Jeg risikerer å hisse dem på meg, hvilket kan resultere i at jeg aldri mer kommer til å få se en eneste støttekrone igjen. Den tid, den sorg. Avkreftelsen av myten hinter mot at støttepengene ikke er med på å skape nok interesse for jazzen. Men la oss se nærmere på konsekvensene av støtten.

Kvantitet heller enn kvalitet

Støttepengene gir oss mulighet til å lage musikk. Det kommer ut over 100 norske jazzutgivelser i året. Vanlig opplag er 1000 eksemparer, og de selger, ifølge Odd Gjelsnes ved Musikklosen, i gjennomsnitt 200-300 eksemplarer, selv om salget kan variere fra 20-30 opp mot 8-10.000. Nettsalg og salg fra scene etter konsert er utelatt i dette regnestykket. De aller fleste av oss sitter med andre ord igjen med en haug av cd-er som ingen vil ha. Unntaket er muligens innkjøpsordningen, som kommer som en reddende engel, kjøper 585 eksemplarer, og dermed sikrer rettighetshaver noe i nærheten av 65.000 kroner. Men samtidig er innkjøpsordningen underlagt Norsk Kulturråd, som igjen styrer for eksempel Fond for utøvende kunstnere. Sagt på en annen måte: De som finansierte cd-en, kjøper den.

Jeg kan bare snakke på vegne av meg selv når jeg sier at det derfor er med en viss reservert entusiasme jeg mottar salgspenger fra de samme instanser som finansierte produktet i utgangspunktet. Hvorfor i det hele tatt ta seg bryderiet med å lage cd-en?

Den politiske agendaen er edel nok: Preservering for kommende generasjoner på biblioteker og ved diverse norske utenlandsstasjoner. Men når gikk du sist og lånte en cd på det norske konsulatet i Brussel? Dette er forsåvidt ”beside the point”. Spørsmålet er heller: Hvem var det i utgangspunktet som klarte å overbevise oss om at cd-en hadde et marked? Konsekvensen er rett og slett overproduksjon av cd-er uten et reelt marked.

Samtidig som kvantiteten øker, svekkes kvaliteten. Etter cirka 1.500 spillejobber og et par hundre søknadsskjemaer, har jeg gått fra å være en veldig idealistisk til en veldig realistisk jazzmusiker. I løpet av årene har jeg merket en markert trend som bygger opp om image snarere enn musikalsk kompetanse. Media og bekjentskaper har blitt viktige støttespillere og er med på å vanne ut uttrykket hos den enkelte utøver. Terskelen har blitt lavere for å tilegne seg status som ”musiker”, og følgene av dette er et mylder av utøvere som alle kappes om publikums oppmerksomhet. Kan du i tillegg stile en søknad, er håpet lysegrønt.

Dette gir, på samme måte som med cd-ene, et kunstig stort tilbud i forhold til etterspørsel, og resultatet blir beslutningsvegring hos publikum. Det er rett og slett for stort utvalg. Skal en kulturell opplevelse i det hele tatt oppsøkes, gjøres det sannsynligvis på følgende måte: Man har sett det annonsert på TV, eller det koordinerer med ferieplanene. Folk får med andre ord et ubevisst forhold til kultur. Den er overalt, ingen bryr seg. Case closed.

Amatører i mange ledd

Ved fjorårets festival fant Vossajazz det for godt å ikke utbetale lønn til musikerne. Jazzfestivaler tjener ikke penger fordi publikummet ikke er stort nok, og grunnen er at alle festivalene skaper et kunstig marked. Gå på jazzklubb en vanlig hverdag i hvilken som helst by, gjerne Oslo, så ser en hvor lav interessen er.

Er det slik at vi kulturarbeidere forsatt lever med ”handikapet” som er gitt ved forestillingen om at ”å spille musikk er da ingen ordentlig jobb”? En kollega av meg spissformulerte det for en tid tilbake: ”Det er ingen menneskerett å spille jazzmusikk”. Point taken. Og vi taper på alle felt. Men ikke fordi vi gjør en dårlig jobb. Ei heller fordi jobben vi gjør ikke settes pris på. Hvem har vel ikke hørt den forslitte frasen: ”Kultur kan vi ikke klare oss foruten”? Nei, det er igjen et bevis på at maskineriet som omgir oss ikke er velsmurt.

Problemet foresterkes av at mange av posisjonene i jazzfeltet besittes av amatører. Hvordan kan det ha seg at jazzbransjen er den eneste bransjen hvor det godtas at man overlater til amatører å engasjere profesjonelle? Det finnes riktignok noen hederlige unntak i de største byene, men stort sett ligger jazzmusikeres skjebne i hendene på personer hvis jazzinteresse ble unnfanget på russetur til København i 1963, akkompagnert av Stan Getz på Montmartre. For majoriteten av disse menneskene spiller Stan Getz, som døde i 1992, fortsatt på Montmartre!

Disse menneskene som føler seg ”rause nok” til, på sin egen fritid, og dette presiseres til det kjedsommelige, å arrangere jazzklubb. Som svarer på henvendelser når det passer dem. Som undres over fraværet av publikum når de verken har hengt opp plakater, varslet pressen eller underrettet spillestedet om at det skal arrangeres konsert. Kanskje man kunne bruke noen kulturkroner til å skolere dem? Opprette noen stillinger med profesjonelle arrangører som forplikter seg til å være orientert i hva som rører seg i jazz-Norge, etter modell av for eksempel Rikskonsertene? Ikke bare booke Brazz Brozz, eller arrangere julejammer uten jazzmusikk, for å sikre klubbens økonomi. Ikke rart folk blir forvirret når det den ene dagen arrangeres ”salsa-jam” levert på 100 decibel akkopagnert av 1.200 ungdommer i julebordmodus, og det den neste dagen serveres en lavmælt pianotrio.

Hvis man slår opp ”bjørnetjeneste” i leksikon, finner man bilde av disse jazzklubbstyrene. Det er like forvirrende som at tannlegen skulle selge sjokolade for å finansiere nytt bor.

Mangelen på profesjonalitet finnes overalt: Da vår eminente pianist Håvard Wiik i sin tid mottok Statoils ”Have no Fear-pris” ble han hvisket i øret under overrerekkelsen at man desverre hadde glemt å putte sjekken i konvolutten…! Dette resulterte i en sykkeltur påfølgende arbeidsdag i øsende regnvær til Statoils hovedkontor i Bygdøy Allè der ingen hadde hørt om verken jazzpris eller Håvard Wiik.

”Have no Fear,” du liksom. Have a lot of Fear!

Resultatet av alt dette er at det skapes en masse produkter som gjennomføres amatørmessig eller ikke markedsføres. Det skorter på forståelse for vår kunstform som et direkte resultat av at vi ikke evner å formidle den kompetansen vi sitter på. Å kanalisere penger til formidlingsleddet er avgjørende for opprettholdelse av vår ”status” som kunstnere.

Media ignorerer jazzen

Så lenge formidlingsleddet svikter består følgende paradoks. Parallelt med overmetningen av markedet er norske jazzmusikere verdens beste. I hvert fall hvis vi skal tro jazztidsskrifter som blant andre de internasjonale topptidsskriftene DownBeat og Jazzwise. Superlativene hagler også fra verdensnavn som Pat Metheny – ”Paal Nilsen Love for President…” og Chick Corea – ”Playing with Trondheim JazzOrchestra and Erlend Skomsvoll was truly a great experience…”. Hadde Michael Brecker, en av verdens mest betydningsfulle saksofonister etter John Coltrane, som døde 57 år gammel i januar i år, fortsatt vært blant oss, hadde han sagt det samme om Farmers Market.

Gro Harlem Brundtland hadde med andre ord rett: ”Det er typisk norsk å være god!” Men hvordan behandler norske medier ”verdensnavnene”? Spellemannprisen forhandlet seg i 2001 frem til å kutte ut jazzkategorien når det gjelder visning på TV. Jazz på fjernsyn er henvist til NRK2. Enten som kuriøse pauseinnslag eller nytt av året: ”Jazzsvisj”. Med sendeflate etter midnatt, natt til mandag, er det vel bare ansatte på 7-eleven og drosjesjåfører som får det med seg. ”Lirekassen” med Lodin Aukland er vel det eneste programmet som i sin tid kunne vise til en mer ubekvem sendeflate, 04.00-06.00 på NRK P1, mandag morgen.

I Norge er det Jazznytt som formidler status quo. Et magasin det er like mange oppfatninger om som det er lesere: cirka 5.000. Ellers deler Dagbladet, Dagsavisen og Aftenposten ut superlativer. Oftest i form av plateanmeldelser fordelt på noen skarve linjer. Selvfølgelig er avisene prisgitt sine redaktører som igjen fordeler spalteplass. Vi skjønner jo alle at en truseløs Britney på by´n fortjener alles hengivne oppmerksomhet.

Jazzens hjemland USA, som faktisk er kjent for å undertrykke sin eneste genuine kunstform, maktet i hvert fall å plassere Louis Armstrong på forsiden av Time Magazine. Miles Davis var den første fargede kunstneren intervjuet i Playboy, noe som resulterte i nærmest stjernestatus over natta i miljøene utenfor musikerkretser.

I Norge er dette annerledes. Husker du Rema 1000-reklamen ”Det enkleste er ofte det beste”? En dust som prøver å sjekke opp en dame på fest ved å ”leve seg inn” i en jazzlåt. Det ender selvfølgelig med at hockeysveisen på festen drar dama når han synger ”Vil du værra med meg hjem i natt”. Folks gjengse oppfatning av en jazzmusiker her hjemme er fortsatt en piperøkende, beskjegget og bedugget godt voksen herre uten fast bopel. Som på kort varsel hopper på enhver anledning til å bidra med sang og spill mot et par øl som betaling.

Støtteapparat rundt utøverne

Dermed sliter jazzen med å markedsføre sine talenter og vekke interesse for sjangeren. Er fordelingen av kulturstøttepengene tilpasset disse utfordringene? På ingen måte. I dag fordeles pengene etter ”nødhjelpsprinsippet”. Det legges ikke opp til et resultat, og oppfølging og etterbruk nedprioriteres til fordel for et kortsiktig resultat. Der nøden (ifølge søknadene) er størst er støttepengene nærmest.

Men i stedet for å øse millionene ut til oss, hva med en startpakke for kunstnere, finansiert av de samme pengene som nå brukes til støtte? Jeg vil gladelig bytte alle mine støttepenger mot en manager, en turnéleder og en regnskapsfører. Personer som kjenner markedet, har kompetansen til å mestre utfordringene, og som best kan plassere pengene slik at kunsten blir spredt og solgt. For det er vel det som er meningen? Tenk bare på hvor mye tid man ville spart på aldri å fylle ut et søknadskjema igjen. Aldri overstipulere et budsjett, sette sammen et fiktivt prosjekt, eller viktigst av alt: aldri mer gruble over forskjellen på et budsjett og en finansieringsplan!

Målet vil rett og slett være et støtteapparatet rundt ”utøverne”. Du skal lete lenge etter en fotballspiller eller en skiløper uten en manager, pressetalsmann eller utstyrsleverandør. Personlige coachere, både mentale og fysiske, har de også. I tillegg har de personer rundt seg hvis oppgave ene og alene er å fortelle verden hvilken unik betydning disse utøverne har.

For hvem har bestemt at det mer interessant å høre på hva Aksel Lund Svindal har å si på Skavlan enn Arild Andersen? Hvordan kan det ha seg at Jon Rønningen dukker opp på NRKs ”Klassefesten” 20+ år etter OL-medalje i bryting? Eller hva med Edel Therese Høiseths ”comeback” på Åpen Post? Noen som husker hennes bidrag i sportsverdenen? Jazzmusikere suger på å skaffe seg markedsandeler, og det er nettopp her støttepengene kan og bør brukes.

For mye penger i omløp

Muligens er dette tankeeksperimentet blåst ut av proposjoner. Men spørsmålet jeg ønsker å belyse er følgende: Kanskje disse pengene burde komme med en instruks eller en viss form for ansvar? Litt som i gamle dager, da man mottok 50 kroner fra bestemor med formaningen om at ikke alt skulle brukes på godteri. Noe som selvfølgelig ikke ble etterfulgt, men det var allikevel med et snev av dårlig samvittighet vi disponerte pengene på tvers av vår gamle bestemors vilje. Etterhvert som vi vokste opp og fikk ansvar, tenkte vi oss kanskje om både én og to ganger før vi brukte pengene.

Men hvem skal ta dette ansvaret nå? Personlig har jeg store problemer med det. Hvem synes vel ikke det er gøy å få tildelt en haug med penger man kan lage plate for, turnere med, eller reise til New York for å ”studere” for? Er det egentlig forsvarlig å la jazzmusikere disponere millioner av skattekroner når deres kompetanse består av akkordskjemaer og svingte 1/8-deler? I think not!

Jeg prøvde å skaffe meg et støtteapparat for noen år siden da jeg hadde vært så heldig å få bevilget 100.000 kroner av Kulturrådet i ensemblestøtte. Selv med iherdig jobbing har jeg alltid følt at jeg ikke klarte å få nok avkastning på disse pengene. Derfor henvendte jeg meg til Kjell Kalleklev i Kalleklev Management i Bergen, som blant annet har artister som Nils Petter Molvær og Sissel Kyrkjebø i stallen. Jeg forteller om min agenda og tilbyr ham 75.000 kroner mot at han booker 20-30 jobber for mitt band påfølgende år. I tillegg kunne han selvfølgelig kreve prosenter på toppen av honorarene han klarte å forhandle frem.

”Takk, men nei takk,” sa han. Han ville ikke ha 75.000 kroner! Det var ikke forenlig med deres politikk å jobbe på den måten…! Vis meg den mann/kvinne, i offentlig eller privat sektor, som ikke har lyst til å tjene 75.000 kroner på ærlig arbeid.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være for mye penger i omløp når man ikke orker å tjene 75 lapper.

Hvor er generalene?

Forklaringen på manglende medieomtale og profesjonalitet er enkel. Folk flest liker ikke jazzmusikk. Greit. Intet publikum, ingen omsetning. Ingen omsetning, ingen ressurspersoner. Ingen ressurspersoner, ingen medieomtale. Ingen medieomtale, intet publikum. Ringen er sluttet.

Til og med tran er mer populært enn jazz. Alle husker Møllers; ”tok du for mye Møllers tran” – kampanje. I følge Bård Skjørtorp ved MøllerCollett AS resulterte blant annet denne kampanjen til at 2006 leverte tidenes salgstall for tranprodukter. I rest my case!

Og jeg skjønner at folk flest ikke hører forskjell på eller setter pris på Elvin Jones og Roy Haynes stikke-teknikk. Jeg skjønner også at Anthony Braxtons altsaksofontone kan oppfattes noe provoserende. Men at det er populært å hate jazz – den kjøper jeg ikke. Jazz er ikke for alle sier du? Fair enough. Men at det er mulig å selge mer enn 30 skiver i et land med nesten 5 millioner innbyggere burde være innlysende. For ikke å snakke om utlandet.

Et band på turné er i mange tilfeller de beste fotsoldatene jazzmusikken kan ha. Men man kan ikke vinne en krig uten generaler. Som kan styre troppene, eller være strategene. Jazzstøtten må endres. Finn disse menneskene og betal dem. Jeg stiller herved mine støttepenger til disposisjon.

Artikkelen er pubblisert på Ballade med artikkelforfatteren og Minervas velvillige tillatelse. Minerva er ute med nytt nummer nå.

Publisert:

Del: