Historien om Titanic – fortalt av bandet selv

Av Bjørn Hovde

Den norske rocklitteraturen får stadig tilvekst. I løpet av et par år har vi fått omfangsrike verker om Kaizers Orchestra, Gluecifer og Turboneger (flere titler). Det ser ut til å være høykonjunktur for denne typen litteratur, man kan nesten snakke om en ”genre”.

Å lese om rock var tidligere en smal aktivitet, en marginal interesse begrenset til de aller ivrigste blant fans av band og utøvere. Nå er også den norske rockboka blitt praktverk og selges i bokhandelen. Borte er de limfreste heftene og fanzineproduktene som pleide å utgjøre det norske rockbibliotek.

Interessen for fotografiet, som er sterkt økende, ser ut til å ha inngått en fruktbar symbiose med den nye satsningen på rocklitteratur, Flere av utgivelsene er illustrert av nye lovende navn innen norsk kunst og frifotografi. Boka om Kaizers Orchestra, «Kontroll på kontinentet» (tekst: Jan Zahl), er nærmest en coffe-table bok der tekst og bilde utgjør en et bredt panorama av dokumentasjon over et av bandets utenlandsturneer. Kunst, foto og rock smelter sammen i praktverkets form.

Ett tilbakeskuende verk

Det er i denne strømmen av bøker og norsk rock og annen nasjonal populærmusikk helt naturlig at noen vender blikket bakover og tar for seg gårsdagens storheter. Den største fortellingen om norsk rocks bravader i utlandet før a-ha er soga om Titanic, tungrockbandet som la deler av Europa for sine føtter tidlig på 1970-tallet. En god del er skrevet om Titanic før, i form av artikler i fanpresse og organer for platesamlere, men en samlende framstilling foreligger ikke før nå.

I forbindelse med lanseringen av boka er bandet omtalt som ”glemt”. Det er i og for seg riktig hvis man med dette mener at gruppa ikke har noen plass i det kollektivet minnet, slik tilfellet er med a-ha. Men hvor mange class acts innen norsk rock fra samme periode huskes i dag utover en engere krets av spesielt interesserte platesamlere? Er Titanic noe mer ”glemt” enn Oriental Sunshine Band, Hole in the Wall eller 1-2-6? Pussycats og Junipher Greenes berømmelse kaster lange skygger, og selv om Titanic gjorde det bra i utlandet, har gruppa tydeligvis havnet i det historiske støvkammer.

Dette vil nok den nye boka rette litt på. Og Titanic fortjener å bli satt pris på. Musikken deres, i hvert fall materialet på de to-tre første LP-utgivelsene, har forbausende grad motstått tidens tann. Den virker ennå frisk, fengende og – ikke minst – djerv i uttrykket. Det er særlig slagverkseksjonen (congas og trommer) som gir bandet et unikt sound. Det rytmiske drivet fra trommene som ligger under i flere av låtene gir musikken en høyst unorsk tribalistisk karakter som legger den opp mot mainstream heavyrock tidlig på 70-tallet, men skiller seg allikevel ut med et distinkt og særegent sound.

Dette er det ”Titanic’ske soundet”, lyden fra deres egen musikalske nisje som de karet ut helt for seg selv og som ingen har gjort dem etter. Legg så til at Titanics form for metal ikke var utpreget heavy, men primært melodiøs, hissig rytmisk og utpreget progressivt orientert. Soundet var deres varemerke og på sitt beste kledde de dette rundt noen lykketreff av fengende melodier. ”Sea Wolf” (1971), ”Eagle Rock” (1973) samt debutalbumet ”Titanic” (1970) er deres viktigste utgivelser, solide hjørnestener i den (den gang svært sparsomme) norske rockkatalogen.

Jo, litt glemt er de, høyst ufortjent sådan.

Veien til en hit

Titanic ble dannet i 1969 av folk fra The Beatnicks. Gruppa oppstod i Tyskland og hadde fra første stund Europa, og ikke Norge, som base. Ansettelsen av den engelske vokalisten Roy Robinson er et tidlig eksempel på strategisk tenkning i norsk rock: Bandet ville nemlig ha en sanger uten snev av norsk aksent!

Dette bedret selvsagt muligheten til å bli tatt på alvor, eliminerte et betydelig provinsielt trekk, og var helt i tråd med den kontinentale mellom-europeiske rock-ekspressiviteten gruppa utviklet i sin musikk. Bandets fortrinnsvise frontfigur Kjell Asperud (”Kjaperud”) var den opprinnelige vokalisten som trådte tilbake og i stedet ble norsk rocks største virtuos på congas.

Kontrakt med den franske avdelinga av CBS sikret vid distribusjon. Debutalbumet «Titanic» (1970) brøt på flere punkter helt med det til da tilvante uttrykket i norsk rock, som hadde vektlagt gitar, vokal, shadows-elementer og strengt komponerte låter på 3-4 minutter. Titanic debuterte med flere lange og ekspansive komposisjoner hvor den for norsk rock inntil da så viktige beat var underordnet et løsere, mer improvisasjonistisk og progressivt skjema. Alt musikalske elementer fra samtidas raskt voksende tungrock-uttrykk. Intensjonene og ambisjonsnivået var høyt, men ble musikalsk realisert gjennom komposisjoner som «Something On My Mind» og «I See No Reason»: Ærgjerrige og akkurat tilstrekkelig personlige og originale nok til at vi kan snakke om et særegent og distinkt rock-uttrykk.

Det kommersielle gjennombruddet lot imidlertid vente på seg, og er i seg selv helt og holdent knyttet til hit-singelen «Sultana», opprinnelig utgitt som en single b-side. Låtas pan-europeiske appell kan muligens tilskrives dens musikalske forankring i et midt-europeisk pop-uttrykk, med noe lett improvisatorisk og universelt over seg. Et enkelt tema på noen få akkorder ble bygd ut til en hel poplåt, suggererende og medrivende gjennom sin repeterende struktur. At det gikk lang tid før et stort publikum oppdaget «Sultana» er et illustrerende eksempel på tilfeldighetenes betydning i rockens gullalder. Titanic utfoldet seg i perioden før fokusgruppenes og testpublikummet og synergienes inntog i musikkbransjen, selv om markedsføring og segmentering i høyeste grad hadde gjort seg gjeldende.

Post-Sultana

Med tredje-LP’en ”Eagle Rock” (1973), tok Titanic skrittet helt ut mot et rendyrket heavy-uttrykk, men hørbar slagside mot Deep Purple og Uriah Heeps primalskrik-metal. Etter denne plata begynte avskallingen blant medlemmene og det musikalske uttrykket ble mer sprikende. Bandets karriere gikk også opp og ned, og selv om de høstet adskilling suksess, klarte de aldri å legge verden helt for sine føtter.

Betegnende for denne fasen i bandets karriere er konserten i Holmenkollbakken under Ragnarockfestivalen sommeren 1974. Denne ble det aldri noe av på grunn av organisatorisk surr og kluss, og er utførlig beskrevet i den nye boka. Året etter markerte gruppa et musikalsk stilskifte med LPen ”Ballad of a Rock’n Roll Loser”, inneholdende mykere og melodiøs rock med overtoner av soul og mainstream pop. Publikum var lunkent innstilt og gruppa ble oppløst senere samme år. Kjaperud ga imidlertid ikke opp og fikk med noen av medlemmene videre. Et par franskmenn ble tatt opp i besetningen og en LP, ”Return of Drakkar” kom ut i 1977. Denne platas musikalske uttrykk er en slags funky hardrock og ennå mer forankret i sentral-europeisk popmusikk enn noen av de tidligere platene.

Platesamlere kan bekrefte at denne LP’en ikke er ofte å se, men den er vel verdt å låne øret til som et interessant kapittel av ”norsk” rocks historie (tre nordmenn var fortsatt med i bandet). En siste LP ble utgitt i 1978 (uten Kjaperud) før det hele var slutt. Planer om gjenforeninger forble planer, og medlemmene gikk hver til sitt. En remix-versjon av «Sultana», utgitt av Kjaperud i 1986, gjorde seg så vidt gjeldende, og Titanic trakk sakte og sikkert bakover i folks bevissthet. Ikke glemt, men godt gjemt.

Om rock i litteraturen

Rocklitteratur er så mangt, men to hovedformer dominerer: Biografien og bandhistorien. Analytiske og musikkteoretisk orienterte verker utgjør en egen gruppe, mens den rene fanlitteraturen og offisiøse souvenirlektyre fyller godt opp i hyllene i velassorterte forretninger. Mange rockbøker er litt av alt, men er ofte svake på den musikalske analysen. Mytomanien blomstrer i rocklitteraturen, noe som ikke er så rart.

Bøkene handler ofte om populærkulturelle pionerer og hvordan de kjempet mot den småborgerlige majoritet. Et virksomt element av lidelseshistorie ligger under når rockens historie skrives, en nyfortolkning av den romantiske kunstnermyten hvor misforståtte utøvere av piggtrådmusikk etter harde prøvelser til slutt erobrer parnasset og mottar massenes hyllest.

En annen side av denne romantikken har rikt å høste av i rockens annaler gjennom fortellingene om de unge døde og de misforståtte utøverne som ikke ble forstått i sin samtid. Dette er, satt på spissen, sentrale troper i den rockbiografiske og rockhistoriske konstruksjon. Rockbøkene griper, som alle andre historiske framstillinger, til forståelsesrammer og metaforikk som kumulativt sett er med å forme den kollektive forståelsen og oppfatningen av rockens egenart og sosialhistoriske betydning.

Hvordan plasserer Titanic-biografien seg i dette bildet?

En oral fortelling

Boka er utformet som en typisk fan-publikasjon, med mange bilder og en påfallende mangel på analyse av musikken, gruppas popularitet eller deres plass i samtidas populærmusikk. Men boka skiller seg fra de fleste rockbiografier som en rent oral biografi. Dette begrepet forbindes gjerne med amerikaneren Studs Terkel som nylig døde 96 år gammel, og som gjorde vanlige menneskers fortellinger om egne liv til en populær form for historieformidling.

Forfatter Tom Herman Kristensen har latt Titanic-medlemmenes egne fortellinger utgjøre hele historien, og har med stor flid sørget for at kontinuiteten og framdriften flyter fint. Dette forhindrer ikke at leseren tidvis går seg vill i alle detaljene og digresjonene, men formen er uvant, direkte og autentisk.

Svakheten er at Kristensen ikke er mer tilstede som intervjuer og kan stille nødvendige oppfølgingsspørsmål. Her er lite refleksjon over erfaringer og utviklingen av bandets musikk. Det virker rett og slett som de ikke er blitt stilt alle de interessante spørsmålene som leseren sitter igjen med.

Oppsiktsvekkende og kostlig

Særlig går det utover selve musikken. Nær sagt all omtale av Titanics musikalske produksjon er av teknisk eller repertoarmessig karakter. Bokas gjennomgående anekdotiske preg gir allikevel enn innlevende skildring av et hektisk rock’n roll-liv tidlig på 70-tallet som nok utgjør en ganske unik erfaring etter norske forhold på den tida. Medlemmene legger ikke skjul på at livet bød på mer enn hard øving og evig turnéring. Her er solide doser fest, fyll, dop og spetakkel. Som primærkilde til innsikt i datidas rockbransje og livsstilen i en svunnen ungdomskultur er disse erindringene verdifulle bidrag til historieskrivningen.

Historiene som fortelles er til dels oppsiktsvekkende, dels kostelige. Et helt lite kapittel er viet en bedrager som utgir seg for å være filmregissøren David Lean, og som bløffer seg ut av enorme hotellregninger og lever et liv i sus og dus blant jet set’et.

Lesningen av boka byr på en del motstand for den jevnt interesserte. Det monotone i vekslingen mellom bandmedlemmene skaper ingen rom for oppsummering og oversikt, og detaljnivået i skildringen blir etter hvert tung kost. Nær sagt hva som helst av opplysninger er funnet viktig nok til å inkluderes, og de tidligste kapitlene om New Beatnicks i Oslo-tida fordrer stor lokalkunnskap i Oslo-geografien for å holde oversikten over medlemmenes respektive bevegelser.

Fortellerne er åpenhjertige uten å bli plagsomt private, men det mytebyggende preget vokser med berømmelsen og den hektiske name droppingen er et vesentlig element i de forskjellige historiene. Ikke så rart heller. Disse kara kom borti hele eliten i underholdningsbransjen i sin tid.

Noen av dem er Jean-Paul Belmondo, Jim Morrison, Roger Vadim, Jane Fonda, Steve McQueen, Rolling Stones og Tony Curtis. Sistnevnte fikk veltet et helt lass med drinker over seg.

En klarere intervjustemme og strammere redigerende hånd hadde allikevel gjort boka godt. Her er mye løst stoff som enten burde vært tatt ut eller lagt inn i en overordnet rammetekst som fortellingen sårt savner. Boka vil nok fungere best for Titanics harde kjerne av beundrere, og vil dessuten i sin nåværende form ikke bli folkelesning. Den ”åpner” ikke opp temaet for folk uten kjennskap til Titanic.

En CD-plate kunne godt fulgt med for uinnvidde, og hvor er band-treet som kunne skapt oversikt i den etter hvert vidt forgrenede besetningen? Historien gjør dessuten bråstopp i 1977, og vi får ingen ting vite om de to siste platene og medlemmenes videre virke. Denne redaksjonelle avgjørelsen blir i likhet med de fleste andre ikke redegjort for. Billedmaterialet er derimot rikt, med promofotografier og private bilder i en fin blanding.

Diskografien burde få en hver nystartet Titanic-samler til å skjelve i buksene. Det norske rockebandet fikk for 30 – 35 år siden utgitt platene sine i land som Angola, Brasil, Iran, Libanon, Malaysia, Peru, Uruguay og Venezuela, men selvsagt også i de store markedene som USA, England, Tyskland, og (særlig) Frankrike.

Pionerånden

Platesalget skal samlet ligge på 28 millioner album, men i boka gjengis dette volumet uten å være underbygd av tall fra bransjen. De fleste andre saksopplysninger er også av muntlig art. Minnet er en flyktig fugl som til stadig spiller medlemmene et puss når de individuelle stemmene gjenforteller samme historie. Den muntlige formen gir slik sett hele fortellingen et lett skjær av legende, en rockmytologisk kjempevise fra den nære fortid, en heltesaga fra ungdomskulturens tapte arkadia. Titanic forteller og leseren tror. Slik var det, og slik skal denne historien bli stående, fri for faghistorikerens brysomme faktasjekk og kildekritikk. Dette er kanskje bokas svakhet, men samtidig dens fremste kvalitet. Den enkelte leser er med på ferden på Titanics og Kristensens absolutte premiss om å møte historien slik den var – basta kontant.

De er da også mye å hente her for lesere som liker å resonnere videre på detaljer og antydninger som teksten ikke eksplisitt utdyper. Vi merker hvordan møtet med rockmusikken har vært skjellsettende for medlemmene, nærmest en åpenbaring tidlig i tenåra. Intervjuene viser også hvor viktig shadowband-musikken var som utviklingsstadium i den norske rocken.

Det tilfeldige, de pussige sammentreffene som bevirket framgangen for The New Beatnicks og senere Titanic, spiller en stor rolle. Lite var egentlig planlagt, ting skjedde av seg selv, får vi inntrykk av. Det hersket en pionerånd i populærmusikken som døde ut når rocken ble et mulitnasjonalt kommersielt juggernaut. De mange anekdotene er sosiologiske momenter av stor interesse fra en nær fortid hvor den materielle overfloden ennå ikke var tatt helt for gitt. Instrumenter og utstyr var dyrt, øvingslokalene improviserte, en karriere som popmusiker var dårlig ansett som framtidsambisjon sett fra foreldregenerasjonens ståsted.

Janne Løseths fortelling om en reise Ålesund – Oslo sommeren 1965 illustrerer hvordan det kunne være for en pengelens tenåring med drømmer om popkarriere i Norge midt på 60-tallet. Danmarksturneen med The Beatnicks noen år senere er full av strabaser og motgang av det mest prosaiske slaget. Ikke mye showbis-glamour her, men mye humor.

Produksjonen av The New Beatnicks eneste LP gir en interessant titt bak kulissene i norsk platebransje på 60-tallet. Detaljene om andre musikere Titanic møter på sine første opptredener i utlandet gir små glimt av mange store acts som den gang lå i startgropen av karrieren. Beatnicks’ Israel-turné er bokas mest innlevende skildring av utenlandsreisene. Her er det rikelig med fyll, slåssing og rock’n roll. De norske rockerne er storøyde reisende i et land som for den jevne nordmann var et fjernt og eksotisk reisemål for 40 år siden.

Brå slutt

Gruppas kommersielle høydepunkt rundt 1973 og den gradvise avskallingen og utbyttingen av medlemmer er inngående skildret, og utgjør bokas mest personlige del hvor medlemmene deler av sine tanker og inntrykk i tillegg til alle anekdotene. Det blir vanskeligere å enes om de musikalske veivalgene, og populariteten synker.

I et eget kapittel setter pophistoriker Tom Holter Titanic inn i samtidas markedsbilde i musikkbransjen, med talende sammenstillinger av fakta som belyser bandets vekst og fall. Litt plass til folklore fra fansens betraktningspunkt er det også blitt plass til. Det kunne godt vært mer. Boka slutter som nevnt brått. En oppsummering eller et etterord om gruppas betydning i europeisk popmusikkhistorie savnes.

Livet i og rundt rocken

Boka om Titanic er interessant, men mest for allerede overbeviste fans. Problemet er den innadvendte formen som henvender til den allerede inneforståtte leser. Som kildeskrift er boka et vesentlig bidrag til den muntlige framstilling av vår nyere populærkulturelle historie. Som biografi fungerer den ikke etter sin hensikt med vekslingen mellom mange fortellere og fokus på detaljer som trøtter og forvirrer leseren. Jeg vil allikevel anbefale boka til alle som er interessert i norsk rocks historie og i rock generelt. Dette er først og fremst historien om livet i og rundt rocken, ikke så mye om musikken.

Det er bra at alle disse underholdende historiene er samlet i bokform, til ettertidige leseres fascinasjon. Titanic-gutta var autentiske rockere i kunstartens spektakulære ungdom. De var pionerer, på godt og vondt. Det blir opp til leserne å holde orden på det brokete stoffet, men ingen vil etter endt lesning kunne påstå at boka ikke gir et fascinerende bilde av ei tid, et fenomen og en pionerånd som er tapt for alltid.

Titanic er ført i pennen av Tom Herman Kristensen og er gitt ut på Rockarkivet av Willy B. Besøk hjemmesidene til Rockarkivet og Titanic for ytterligere informasjon.