Lørdag 19. februar blir det hiphop-fest på Rockefeller. 1st Round Knockout samler de fire hiphop-elementene og byr på konserter, battles, breaking og graffiti. Arrangør André “Tech-Rock” Eriksen i Warlocks er på ingen måte bekymret for at breaking og graffiti ikke ser ut til å følge med på hiphop-eksplosjonen på klubbene om dagen. – Det er ikke et krav for meg at en kar som digger rapmusikk skal like graff eller breaking, bare at de har respekt for det. Break og graff har ikke de samme kommersielle verdiene som musikk har. Selv om det er jævla underholdende å se på, kan du ikke kjøpe deg en breaker på Platekompaniet – og ta han med deg hjem, sier han til Ballade.

Warlocks 1 2005 (Foto: Stian Andersen)

Av Øyvind Holen

Hiphop og r&b er blitt soundtracket til store deler av utelivet i Norge, og det går ikke en uke uten at forskjellige hiphop-klubber står i kø for å tilby DJ-er og rappere til sitt publikum. Paradoksalt nok blir det sjeldent arrangert hiphop-fester og jams av den gamle skolen, der også breaking og graffiti står i fokus. Knockout Productions vil gjøre noe med dette, og lørdag 19. februar arrangerer de 1st Round Knockout på Rockefeller i Oslo.

Det blir konserter med Tungtvann, Warlocks, Equicez, Kleen Cut, Son of Light, Simon D-vine, Smalltown Emcees og Cam n’A-Lee – årets publikumsvinner på Urørt. Det blir rap-battles mellom Nils m/Skils og Oral Bee, samt Dark Marc og Navis, og breake-battles og visning av graffitifilmen “Grovt skadeverk”. Arrangør André Eriksen, alias Tech-Rock i Warlocks, er både rapper, breaker og graffitimaler, og han har vært vitne til at en ny generasjon hiphopere ikke er like interessert i alle elementene ved kulturen – men ser ikke på det som noe stort problem.

— Flere og flere som ikke har vært involvert i hiphop-miljøet fra gammelt av, arrangerer nå klubbkvelder med hiphop og r&b. De ser ikke sammenhengen mellom musikken og dansinga og graffiti. Jeg syns det er helt naturlig. Hiphop-musikken er blitt allemannseie over hele verden, mens resten av hiphop-kulturen fortsatt er en veldig sær greie, forklarer Eriksen til Ballade.

Årsakene er flere. Det europeiske hiphop-miljøet har tradisjonelt alltid vært opptatt av at ting skal være “ekte” eller “underground”, og har ofte kommet ut som sære gamle grinebitere og hiphop-nerder som ikke er særlig interessante å ha på klubb, mener Eriksen.

— I hovedsak er breaking en jævla vanskelig solodans det tar årevis å få til å se bra ut, mens graffiti hører hjemme på tog. Da er det bare musikken igjen, og der har DJ-er og rappere flytta inn på klubbene.

Warlocks slapp sitt første album i 1995, og hadde gitt ut tre album da artister som Klovner i Kamp og Tungtvann debuterte – artister som i dag blir sett på som veteraner av en tredje generasjon norske hiphopere. Eriksen synes miljøet i dag er 10-20 ganger større enn da han startet hjemme på Vestli i Oslo for rundt 15 år siden.

— Da var hiphop noe ingen andre holdt på med, og folk så rart på oss når vi gikk i hettegenserne våre og hadde “buksa neppå knæra”. I dag går de som så rart på oss i samme klær, og er like opptatt av hiphop som jeg. “Hiphopere” eksisterer på en måte ikke lenger. Det er merkelig at nå som rap-musikk er blitt mer voldsromantiserende, dopromantiserende og kjønnsdiskriminerende enn noensinne, er det blitt “stuerent”. Hiphop handlet om noe helt annet da jeg begynte med det her i Norge, Det var litt opprørsk og sært. Vi hadde en egen kultur spekket med ting som ingen andre drev med. Ellers er grunnprinsippene mye de samme, og når jeg reiser rundt i Europa er det de samme fjesene jeg ser nå som i 1993.

Eriksen ser ikke noe problem i at breaking og graffiti fortsatt er et marginalt fenomen, men han er mindre fornøyd med at stadig flere norske rappere og musikere adopterer gangsta-idealene fra USA.

— Rap-musikk er blitt mer og mer ekstremt etter som tiden har gått, og det har sin enkle forklaring. Battle-holdningen som har eksistert i miljøet har stått for selvskrytinga og ekstreme voldsmetaforer. Når én sier noe sykt, må man si noe sykere – og så videre. Denne greia har skapt mange morsomme tekster, og jeg syns den er sunn for musikken. Den nye norske gangsta-greia virker derimot mer som en total misforståelse, og jeg håper den utviklinga stopper snart – for jeg blir kvalm av noe av de nye tinga jeg ser og hører om dagen.

Eriksen mener den “gamle” norske hiphop-kulturen med graffiti, breaking og antirus i fokus fortsatt lever i beste velgående, men at den er i ferd med å overskygges av mer klubb- og mainstream-orientert musikk.

— Den gamle kulturen blir passet på av den yngre garden, og grunnen til at hiphop-musikken har tatt over klubbene må være at hiphop-generasjonen er de som går på klubb nå. For noen år siden var det “bare drittunger” som hørte på “ræpp”. Jeg tror at den gamle kulturen er like ute som den var før, men vi har fått en ny “voksen” hiphop-kultur der det er lettere for folk over 20 år føle seg hjemme. Problemet for norske artister som prøver seg innen denne sjangeren er at nordmenn ikke har noen skrytekultur, så når noen bare rapper bare om hvor pen, kul, deilig og populær han er, og hvor stygge alle andre er, så blir artisten selvfølgelig mislikt – samme hvor gode promofolka hans er.

Eriksen ser mest likheter mellom Warlocks og dagens yngste artister, og er sikker på at vi vil oppleve mange talenter i årene som kommer.

— De yngre artistene er sultne og jobber hardt. De har startet ett par hakk lenger opp på stigen enn vi gjorde da vi begynte, så de er dyktigere enn vi var da vi var på deres alder. Jeg er brennsikker på at neste generasjon norske rappere kommer til å være veldig dyktige, og det kan bli vanskelig for en gammel mann å henge med i utviklinga!

Han tror også at breaking og graffiti alltid vil forbli i bakgrunnen, uansett hvor utviklingen bærer, hvor populær musikken blir og hvor mange fester à la 1st Round Knockout som arrangeres.

— Breaking og graff har alltid vært i bakgrunnen, og jeg har aldri opplevd at det har kommet sterkt verken fram eller tilbake. Det er ikke et krav for meg at en kar som digger rapmusikk skal like graff eller breaking, bare at de har respekt for det. Break og graff har ikke de samme kommersielle verdiene som musikk har. Selv om det er jævla underholdende å se på, kan du ikke kjøpe deg en breaker på Platekompaniet – og ta han med deg hjem. Hiphop ble skapt som en subkultur, og det er vel bare flaks at rap er blitt så mainstream som det er blitt. Man kan ikke regne med at noe av det samme skal skje med resten av kulturen.

Publisert:

Del: