Søndag 5. mars arrangerte Den Norske Opera seminar for interesserte tilhørere. I oppløpet mot innvielsen av nytt operahus, har dette treårige seminaret satt sykelys på enkelte av operaens sentrale kunstfaglige områder. I år var det operasangeren som sto i fokus, og ulike sider ved deres fagfelt ble belyst og gjennomgått. Ballade presenterer her intervjuer av to av bidragsyterne. Den første, Karan Armstrong er kjent som ”prima donna of modern music”, på grunn av sin innsats for moderne musikk, såvel som fornying av uttrykket i det tradisjonelle repertoaret. Hennes bidrag handlet om hvordan man kan lykkes som operasanger, og Armstrong hadde med seg en rekke gode råd til unge, norske sangere, fortalt med utgangspunkt i hennes egen karriere.

Karan Armstrong, www.dennorskeopera.no

Av Ida Habbestad

— Vi trenger opera. Vi trenger å kjempe mot kutt og lave budsjetter for å holde teatrene åpne. Opera vil stå igjen som et samarbeid mellom, eller en kulminasjon av alle kunstuttrykk, for det gir alle – ikke bare sangerne, regissørene og komponistene – men også publikum en mulighet til å utforske og vokse.

Karan Armstrong har avsluttet sitt foredrag med et manifest for operaen. Opera er utdanning, mener Armstrong. En arena for utforsking av egne grenser – og også av publikums. Armstrongs bidrag under seminaret har handlet om operasangerens utfordringer, med utgangspunkt i hennes egen karriere. Hvordan lykkes man som sanger?

— Det hele koker ned til en ting, mener Armstrong, – å kjenne seg selv. Å innse hva man er god for, erkjenne hva det koster og om man er villig til det.

Selv har Armstrong hatt en fantastisk karierre – som i følge henne utelukkende bunner i hardt arbeid. Overskriften for årets seminar er ”Himmelsk sang eller helvetes hyl?”. En operasangers karriere er litt av begge deler, mener Armstrong:

— ”Himmelsk sang eller helvetes hyl” er en veldig betegnende tittel for et seminar om operasangere, sier hun. – Å bli betalt for det du elsker å gjøre, – det du har et behov for å gjøre uansett – deter det største du kan oppnå, det er virkelig himmelsk sang. På den annen side; det å skulle kjenne seg selv, sine begrensninger og forventninger, å skulle utfordre sine emosjonelle grenser – å overleve avslag, kritikk, å holde ut med dette i over førti år, kan defineres som ’helvetes hyl.’

Den viktige forberedelsen
Fra hun debuterte i Town Hall, New York i 1976, har Armstrong arbeidet på en rekke operaer både i Amerika, Europa og Asia. Er det noen forskjell på å jobbe på de ulike kontinentene?

— Da jeg begynte var det store forskjeller. I Amerika hadde vi det vi kaller ”instant opera” – med en ukes øving, og forestilling på slutten av uken. Store deler av forberedelsene måtte gjøres på egen hånd, og jeg var alltid svært godt forberedt, for man hadde ingen tid til å jobbe med musikalske ting på scenen. Derfor opplevdes det ganske sjokkerende da jeg kom til Europa, og fant at enkelte av sangerne under sceneprøvene fremdeles bar på notene! Samtidig var dette bra for karrieren min, for ordet spredte seg i Europa, om at jeg tok ting raskt.

— Å være forberedt er et av de viktigste rådene jeg gir studentene mine. Å studere hele historien: se på hvilken tidsepoke handlingen er lagt til, og bli kjent med karakterene, hvilken rolle de spiller i forhold til dem. Og å hele tiden stille spørsmål. Hvorfor bruker komponisten de elementene han gjør? Hvorfor går orkesteret i en retning og stemmen i en annen? Hvorfor har jeg pause der? Det er som en duett, du må se, lytte, høre. Alt dette lærte jeg på grunn av ”instant opera”.

Det er ifølge Armstrong dette som gjør at hun omtales som ”prima donna of modern music”. Harde vilkår har for henne vært medvirkende til gode resultater, og gjort det tydelig for henne hvor sterkt hun har ønsket å være sanger. Det har også gjort henne i stand til å kunne innstudere moderne musikk forholdsvis raskt. Dette har vært kjærkomment for det moderne musikkmiljøet, og Armstrong har etterhvert gjort en rekke urfremføringer av moderne opera. Den første var ”Jesu Hochzeit” av Gottfried van Einem, som hadde premiere i 1980. Her krevdes ikke bare teknikk, men også sterke nerver.

— Da vi hadde premiere på ”Jesu Hochzeit”, var vi beskyttet av politiet. Operaen handlet om kristendommen i en ganske ekstrem form – jeg hadde for eksempel rollen som Jesu’ elsker i form av Døden. Det var mennesker som brente krusifikser foran hotellet vårt, folk kastet stinkbomber på scenen. Vi ble saksøkt, den katolske kirken prøvde å sette en stopper for forestillingen. Det var stor skandale i Wien. Men det var likevel en viktig rolle for meg. Det er på en måte derfor vi er der; for å ta mulighetene og utfordringene, så lenge man vet hva man gjør.

Ekstreme toner
Hvilke utfordringer møter operasangere når de skal fremføre moderne musikk?

— Jeg tror mange kvier seg for å gjøre denne typen musikk fordi de er redde for å ødelegge stemmene sine. Men, det er et spørsmål om å ha god teknikk. Man må lære seg å kunne misbruke stemmen. I de mest moderne stykker har komponisten gjerne en tendens til å ønske seg ekstreme toner, toner som ikke er vakre. Sangere har som regel ikke lyst til å gjøre det. Men når Salome (i operaen av Strauss) sier hun vil ha hodet til Johannes, synes jeg ikke man kan synge det vakkert, selv om de fleste gjør akkurat det. Man må skrike: ”Jeg vil ha hodet til Johannes!”. Dette tror jeg er en vesentlig del av det å lykkes, å gi tolkningene noe ekstra, å gå dypt inn i karakterens vilje.

Armstrong oppleves altså nyskapende også innenfor det mer tradisjonelle repertoaret. Nok en gang forklarer hun det med at hun med seks ukers prøvetid plutselig fikk tid til å gå langt dypere inn i materien – å utvikle intensiteten i karakterens emosjoner. Mye av denne inspirasjonen til å utfordre har kommet i samarbeid med ektemannen, Götz Friedrich.

— Götz kom fra Felsenstein-skolen. Der hadde de luksuriøse forhold: de kunne jobbe seks til åtte måneder med en oppsetning. Og om man fremdeles ikke følte at den var klar, kunne man avlyse eller utsette den et år. De hadde muligheten til å virkelig bruke sangere, bruke stemmen. Jeg var vant til det motsatte, å arbeide raskt. Likevel fant vi hverandre i et ønske om å eksperimentere. Jeg ville strekke meg så langt jeg kunne for å se hvor mye jeg var i stand til å gjøre og fremdeles klare å synge, sier Armstrong, og legger til:

— Min mann var en levende intellektuell. Jeg var ikke det, jeg ante nærmest ikke hva en arie var før jeg hadde min første rolle på Metropolitan, men jeg jobbet, studerte, og stilte spørsmål. Og Götz elsket dette. Hvis han sa: -la oss gjøre dette, ville jeg spørre -hvorfor det?. Så ville han bli nødt til å gi sin begrunnelse, og jeg ville si: ”
— ok, om det er derfor, gjør vi det slik. – Men kan jeg da også gå litt lenger og gjøre det slik? Slik eksperimenterte vi sammen, og det gjorde oss til gode partnere.

Videre utfordringer for operasangere – og Armstrongs manifest
Hva mener du er utfordringene dagens operasangere vil møte?

— Konkurransen kommer til å bli ekstrem. Sangerne kommer til å måtte slite med lavere budsjetter enn før, samtidig som det utdannes mange flere, svært gode sangere. De kommer til å måtte gjøre mye mer enn de trodde for å kunne bli der de er, om de i det hele tatt kommer så langt. Det kommer til å bli veldig vanskelig. Det eneste jeg kan si er at mennesker som går inn i en operakarriere – om det er det de virkelig vil – må elske det mer enn noe annet i verden, sier Armstrong, som avslutter sitt manifest for operaen med følgende ord:

— Opera er utdanning i sannhet. Vi trenger å være sjeldne lærere som er i stand til å sette til side våre egne måter å se ting på, for å prøve å forstå og møte studentenes og andre artisters visjoner, spesielt når disse er ulike ens egne. Det som er tenkt tidligere, er ikke lenger normen. Derfor er det som teller, ikke den absolutte sannheten, men søken etter sannhet.

Publisert:

Del: