DEBATTINNLEGG: Eirik Kydland mener at norske musikkjournalister er trette, men hans egne symptomer er tydeligvis langt fremskredende, da han skriver at ”man kjenner verken sinne, ekstase eller engasjement, bare en stadig voksende kjedsommelighet i forhold til hele musikkbransjen.” Ballades kommentator mener at hovedproblemet i norsk musikkjournalistikk ikke ligger i dagsavisenes dekning, men i fraværet av et norsk musikkmagasin.

Rock Furore (Foto: Mia Frogner)

Av Bjørn Hammershaug

Frilansjournalist Eirik Kydland retter skarpt skyts mot tilstanden til norsk musikkjournalistikk, som han mener er intet mindre enn ”rådvill og umotivert, lei og trist, og både engstelig og krampaktig entusiastisk i forhold til framtiden”.

I en kommentar publisert her på Ballade omtaler han landets anmeldere som trette og at de bedriver med ”framtvungne vurderinger av halvinteressante utgivelser”. Kydland har mye rett i det han skriver. Musikkjournalister er av natur litt trette, en tilstand som kanskje følger med det å skrive om middelmådige utgivelser på dagtid og gå på konserter med halvdøde artister på natterstid. Men Kydland svartmaler i overkant kraftig og retter kanonen feil vei.

For det er ikke nødvendigvis penneknektene som gjør en slett jobb rundt om i landets aviser. Tvert i mot. Norske aviser gir nærmest uforholdsmessig god plass til dekning av musikk ført i pennen av mer enn kompetente journalister. Det er riktig at enkelte genre avspises med smuler, at Amy Winehouse sine rusproblemer blåses opp i større grad enn Ny Musikks konsertserie på Sound of Mu, men det er nok like gjerne et utslag av redaksjonelle prioriteringer enn journalistisk tretthet.

Redaksjonelle prioriteringer

I avisredaksjonene er det slik at middelmådige utgivelser fra major-artister heller prioriteres foran nyskapende utgivelser av mer ukjente artister. To minutter med Westlife på gata i Oslo er mer verd enn et intervju med for eksempel innflytelsesrike Cluster (som ingen norske aviser nevnte med et ord da de tilbrakte flere dager i Oslo i høst). Denne linjen må være styrt av en redaksjonell tankegang om at leserne enten ikke er interessert i musikk eller at de ikke kan lese – utfallet stiller uansett store spørsmålstegn ved hvorfor avisene i det hele tatt har en musikkdekning.

De som er mer en ”gjennomsnittelig interessert i musikk” som det ofte heter, har selvsagt forstått dette for lenge siden. Men norske aviser gjør en god jobb ut fra sine forutsetninger i forhold til musikkdekningen, og tar for seg mindre artister i et omfang som lett kan måle seg med sammenlignbare aviser ute i Europa. Poenget er at aviser ikke er det naturlige stedet for dybdelesning om særpregede musikalske fenomen. De kunne sikkert blitt bedre på mye, de kunne vært langt verre. Det er ikke i seg selv et problem. Sånn vil det alltid være. Problemet er at det ikke finnes ett oppegående, kritisk, genreløst musikktidskrift som tar for seg dette her til lands, som kan sette en agenda, skape forståelse, øke interessen og kontekstualisere musikk på et nivå som en avis – uansett hvor dyktige medarbeidere den har – aldri vil ha rom for, uansett hvor mange bilag de satser på.

Det magasinløse landet

Det snakkes mye om ”oppblomstringen” av norsk musikk. by:Larm, Urørt, Alarm, for ikke snakke om mange av festivalene, bidrar alle til å rette fokus mot det som skjer på grunnplanet. Men denne satsningen står ikke i forhold til det fullstendige fraværet av et nasjonalt musikkmagasin med hovedfokus på norsk musikk i all sin bredde. Vi har altså en situasjon der hele infrastrukturen rundt en ung og lovende artist er på plass, men uten noen åpenbar arena for å presentere vedkommende ut til et lesende, musikkinteressert publikum.

Etter at de tre store (Puls, Beat, Rock Furore) gikk under på 90-tallet skyr alle forlagene ordet ”Musikkmagasin” som pesten. De frykter nye tapssluk, og kvier seg for å berøre musikkbransjen med ildtang. Det er sikkert forståelig sett fra en markedsøkonomisk tankegang, selv om situasjonen på mange måter er endret siden 1995. Resultatet er uansett at norsk musikkpresse overlates til avisenes flyktige levetid. Dette er et stort tap, ikke bare for dagens situasjon, men også for ettertiden som vil streve med å finne dokumentasjon over norsk musikk på 2000-tallet i papirform.

Alternativer på veven

Kydland skriver: ”Dagens platekjøpere – og nedlastere klarer jo utmerket godt å orientere seg i dagens plateflom og foreta tilsvarende kvalitetsvurderinger på egen hånd. Da er det derimot noe annet med dybdeintervjuer, innblikk i store og små musikalske miljø, musikkhistorie eller interessante, overraskende og grundige analyser. Men den type musikkjournalistikk finnes nærmest ikke i norsk presse.”

Jeg mener at denne musikkjournalistikken til en viss grad eksisterer, men den finnes ikke nødvendigvis i dagsavisene.

For de store forlagenes skepsis og avisenes klare begrensninger har kanskje bidratt til en positiv konsekvens. Få land har så mange gode alternativ for å lese om musikk på nettet som i Norge, med en rekke publikasjoner som forsøksvis prøver å fylle noe av dette tomrommet, riktignok med få ressurser og ofte kort levetid. Som steinkaster i dette glasshuset skal jeg ikke overdrive nettes betydning – det undervurderes for øvrig fremdeles av den etablerte pressen – men på nettsteder og blogger lyser det våkne engasjement som Kydland etterlyser i de norske avisene. Det er bare synd at skribentene forsvinner inn i dagsavisenes intet – og ikke til et oppegående musikkmagasin.

Publisert:

Del: