I seks år på 60-tallet var Herbert Blomstedt sjefdirigent for Oslofilharmonien. Det var en blomstringstid for norsk orkestermusikk, hvor Blomstedt så det som sin selvfølgelige oppgave å ”stille seg solidarisk med sin samtid”. OFO var begynnelsen på hans eventyrlige internasjonale karriere. I den første delen av dette store Ballade-intervjuet snakker Blomstedt om sitt syn på musikken og orkesteret. – Orkesteret er et uhørt kraftsentrum. Det er som en bil med en million hestekrefter, sier 78-åringen. Torsdag og fredag denne uke dirigerer han igjen Oslofilharmonien.

Herbert Blomstedt

Av Magnus Andersson

Jeg hører ham ikke bruke ordet ’nei’, verken på orkesterprøve eller i intervjuet.

Når han vill noe, og dette fossefallet av en kar vil mye, viser han det i positive termer.

”Det skall vara så att man blir lite rädd”, sier han til strykerne, tenker etter, fyller i: ”Unheimlich”, og han begynner å vibrere, for til slutt å finne ordet ”gyselig”, og man ser skrekken lyse av hans øyne, for i neste øyeblikk å være et helt annet sted i musikken. Når han beskriver en utdøende frase, danser han den.

At Herbert Blomstedt kun har to år igjen til sin åttiårsdag, later ikke til å bekymre dette enmannsfyrverkeriet. I årene 1962-68 var han sammen med Øivin Fjeldstad sjefdirigent for Oslofilharmonien, en tid som ifølge Blomstedt selv var meget viktig for hans utvikling som dirigent.

Mine egne opplevelser av Blomstedt har vært sterke opplevelser.

Mange ganger hører man vidunderlige dirigenter, som kan holde sitt orkester i sin hule hånd, som kjenner fortolkningstradisjoner og sitt håndverk bokstavelig talt ut i fingerspissene. Men en sjelden gang er det noe mer med dirigentene. Utstrålingen tar overhånd fremfor håndverkskjennskapen, og bak det tekniske fornemmer man et lekende menneske, fullt av oppdagervilje og en trang til musikken som bare kan sies med et ord: ’Må’, uten at hva dirigenten må gjøre kan defineres mer enn at det er musikken han må.

Min opplevelse av Blomstedt har alltid vært at han har en genuin kjærlighet til musikken som er sjelden, og dette ser jeg som det mest sentrale med ham.

Litt nervøs for å begynne et intervju med et så udefinert spørsmål, om det i det hele tatt er et spørsmål, prøver jeg å beskrive mine fornemmelser av Blomstedt som dirigent.

— Det første spørsmålet kan jeg slett ikke svare på, det spørsmålet om min utstråling, altså. Det andre spørsmålet kan jeg derimot si noe om. Jeg interesserer meg veldig for hva jeg gjør. Jeg fascineres så av musikken. Selv om jeg skulle kjenne den aldri så godt, gir den meg ikke bare glede.

Blomstedt stopper så opp for å tenke, og sier ting fragmentarisk, han taler på den kortfattede måte et menneske kan gjøre når ordene trer tilbake for å la hjerte og mage komme til syne:

— Det er mer også.

— Det er en… Er det sant?!

— Det er hva man ser i partituret.

— Hva man hører for musikerne.

— Man blir aldri vant det.

Som om alt frem til da var en innledende tanke. Som om Blomstedt søkte et svar for seg selv, før han skulle begynne å avgi sitt svar, sier han:

— Det stemmer nok, og han er tilbake til mine tanker om hans interesse, kjærlighet og engasjement for musikken.

— Jeg tror det er en egenskap som de fleste mennesker ikke kjenner i dag, sier han, og tar på seg en litt arrogant stemme:

— Ingenting er nytt. Ingenting er merkverdig, sier han, og så i et knips er han tilbake i sitt eget nærvær.

— For meg er allting merkverdig. Jeg er uendelig nysgjerrig, ikke bare på musikken som sådan, men på orkesteret, som er langt mer enn en mekanisme. Jeg fascineres så av hvordan disse hundre mann kan virke sammen. De har en slik uhørt kraft, en begavelse, for ikke å si en spesialbegavelse, som ikke noen ting kan måles opp mot. Orkesteret er et uhørt kraftsentrum. Det er som en bil med en million hestekrefter. Man tør nesten ikke å sette seg i den, for man vet ikke hvor den skal føre en.

Du sa litt tidligere ”Hva du hører for musikerne”?

— Jeg har naturligvis mine forestillinger om musikken, og så er det musikernes oppgave – det er hva de er utdannet for – å kunne avlese dirigentens tanker. Jeg skjønner ikke hvordan de gjør det. Jeg skulle ikke kunne gjøre det selv. Orkestermusikerne er så utrolig sensible for musikken. Hvis dirigenten gir dem noe som ikke stemmer, kan de ikke spille.

Blomstedt setter hele tiden orkesteret, kollektivet i sentrum, og selv trer han tilbake. I ettertid tenker jeg på om han først må lære kjenne ensemblets kollektive vilje før han selv kan sette sitt preg på klangen. Han bruker for øvrig nesten uten unntak ordet ’spille’ istedenfor ordet ’dirigere’, og kanskje det også er del i hans ydmyke holdning til musikken og orkesteret – at han selv ser seg kun som likverdig del i orkesterets klangkropp, ikke som hersker og dirigent.

Han fortsetter:

— Jeg spiller nesten bare med bra orkestre. Riktig bra orkestre. Dette [sensibiliteten] er ikke lett å få til med mindre bra orkestre.

Men så tenker han seg om litt, og endrer tilsynelatende oppfatning:

— Jeg dirigerer iblant amatørorkestre, ja, til og med barn, og selv de er fantastiske på å avlese tanker.

At tankelesningen skulle kunne ha med ham selv å gjøre, at han er en rasende god dirigent, er ikke noe han sier.

— Egentlig er det et dobbelt mirakel. At musikken kan ta form gjennom en. Og at dette kan gå via en gruppe mennesker som har kapasiteter som ligger på et skrekkinngytende høyt nivå. Jeg kjenner ingen annen gruppe mennesker som kan fungere på det nivået.

Og nok en gang beveger han seg bort fra sin rolle som dirigent, og mot orkesteret, kollektivet. Han begynner så å sammenligne orkesteret med en kirurg og hans assistenter, hvor deres arbeid er så viktig at selv et lite misstag kan føre til døden.

Også i den situasjonen er det en person som har ansvaret, men de andre jo står kun for håndrekkninger. Han prøver seg også på en sammenligning med et fotballag, hvor det er lagånd og samspill, men hvor tross alt kun et fåtall er direkte involvert i spillet med ballen. De andre prøver å gjøre seg spillbare, men er ikke direkte aktive på en avgjørende måte.

— Men i orkesteret må hundre mann virke samtidig og på samme nivå. Alle må ha størst mulig konsentrasjon, ellers er musikken helt borte. De må ha total kontroll over seg selv. De må kunne sine stemmer, og spille dem korrekt, og ofte er det så kompliserte ting at det skal måneder eller år med øving til for å få det til. Samtidig skal de ha øynene på en dirigent.

Blomstedt tar et dypt åndedrett.

— Jeg er fylt av beundring og takksamhet over hvordan dette kan fungere.

I annen del av dette intervjuet forteller Blomstedt om fornyelse, utdanning og norske forhold.

Publisert:

Del: