KRONIKK: Argumentasjonen om at estetiske fag gjør elever bedre i andre skolefag har ingen reell effekt på utdanningspolitikere. Forskningen som sier dette er mildt sagt omstridt. Hvor lenge skal man stange hodet i den samme veggen, spør Øivind Varkøy.

© Eldrid Oftestad

I fire store oppslag belyste Aftenposten for noen uker siden kunstfagenes svake stilling i norsk grunnskole. Vi som arbeider innenfor det musikkpedagogiske feltet er stort sett enige om at det står dårlig til. Vi er også enige om at dette er synd. I en slik situasjon er man forståelig nok på jakt etter argumenter for en øket satsing på musikkfaget.

Artiklene i Aftenposten handlet ikke minst om dette: Hvordan begrunne satsing på kunstfagene? I sammenhengen skjedde det som ofte skjer når dette tema fokuseres. Fra forskjellig hold ble det vist til forskning som etter sigende dokumenterer musikkfagets positive effekter på kompetanseutviklingen i andre fag, ikke minst matematikk. Representanter for ulike organisasjoner i norsk musikkliv gav uttrykk for en slik tenkemåte. En tung begrunnelse for musikkfaget synes å bli hensynet til andre fag.

Vi så samme tendens i Morgenbladet i april 2013, når man der hadde som hovedoppslag ”Estetiske fag gjør elever bedre i matte”. Også her snakket representanter for musikklivets organisasjoner entusiastisk om forskning som viser musikkfagets positive effekter på prestasjoner i andre fag. En slik begrunnelse er imidlertid ikke uproblematisk.

Les også: Grunnleggende ferdigheter

Omdiskutert forskning
Mye av forskningen som man mener dokumenterer gode effekter av kunstfag i skolen er nemlig mildt sagt omstridt blant forskere. Forskerne Petter Dyndahl og Sidsel Karlsen (Høgskolen i Hedmark) samt Siw Graabræk Nielsen (Norges musikkhøgskole) har for eksempel skrevet om dette.

Det samme har den relativt nylig avdøde nestoren i nordisk musikkpedagogisk forskning og tenkning, danske Frede V. Nielsen, så vel som den tyske forskeren Jens Knigge.

De som henviser til forskning som de mener viser musikkfagets ”effekter” kjenner til og forholder seg aktivt til forskning. Det er godt. Men – de forholder seg alt for ofte ytterst selektivt til forskningsfeltet.

Hvorfor forholder man seg for eksempel ikke til de kritiske diskusjonene som også eksisterer i forskningsfeltet selv? Hvorfor denne forbløffende mangel på interesse for slike diskusjoner bl.a. i det nordiske musikkpedagogiske forskningsfeltet? Artikler av nordiske musikkpedagogiske forskere (som de ovenfor nevnte) er vel i prinsippet like lett tilgjengelig som amerikanske forskningsrapporter? Er det slik at forskere som forholder seg kritisk til ”effektforskningen” ikke er interessante? Ønsker man egentlig kun å forholde seg til forskning som bekrefter det man helst vil tro på?

Les også: Moralsk oppbyggende kunst

Tvilsomme tolkninger
Den skjevheten i utvalg av forskning som brukes i argumentasjonen fra folk i norsk organisasjonsliv og lærerutdanning er alarmerende. Det blir naturligvis ikke bedre når tolkningene av disse mer eller mindre sterkt omdiskuterte rapportene ofte er særdeles tvilsomme.

For eksempel kan det synes som at man tar for gitt at forskningen peker i retning av enkle årsak-virkning-forhold. Man overser da at ”effektene” like gjerne kan knyttes til at økende variasjon i fag og arbeidsformer kanskje bidrar til øket trivsel hos elevene, noe som i sin tur kan bidra til bedre arbeid over hele linjen. Bedre karakterer i andre fag trenger ikke med nødvendighet å bety at musikken som sådan ”virker”. Virkningen kan like gjerne være grunnet i økende allmenn trivsel – som følge av varierte aktiviteter. Dette er et banalt eksempel på en nødvendig kritisk grunnholdning til påståtte forskningsresultater – av alle slag.

Det er risikabelt å argumentere for kunstfagene ut fra ukvalifisert og ukritisk tolkning av forskning. Ut fra tolkernes (kort)slutning skulle kunstnere og kunstpedagoger være de smarteste og beste av alle mennesker. Det er vel ikke en helt rimelig tanke?

Les også: Må musikk være nyttig?

Arroganse?
Er jeg arrogant når jeg antyder behovet for en viss forskningskompetanse om man skal gi seg i kast med å tolke forskningsrapporter? For meg ligger den virkelige arrogansen i avvisningen av kritisk, forskningsbasert tenkning som enkelte i organisasjonslivet synes å tillate seg.

Enda mer problematisk er det at også folk innenfor (musikk)lærerutdanningen ved norske høyskoler og universiteter helt ukritisk synes å kaste seg om halsen på den ene ”effektrapporten” etter den andre, samtidig som man ikke forholder seg til den kritiske tenkningen og diskusjonen i forskningsfeltet. Skal ikke lærerutdanningen være forskningsbasert? Man er slett ikke forskningsbasert om man tror at man kan velge ut noe forskning som man vil ”tro” på, og ellers dokumenterer en motvilje overfor kritisk tenkning og diskusjon som grenser til åpen teorifiendtlighet, og som ikke på noen måte hører hjemme i høyere utdanning.

Situasjonen utgjør en stor utfordring for oss som arbeider med utdanning av musikere og musikkpedagoger. Vi må spørre oss om vi i tilstrekkelig grad legger til rette for å utvikle en refleksjonskompetanse hos våre studenter. Tilbyr vi dem kunnskap om tenkning omkring kunst og musikk på fagfeltets egne premisser? Eller overlater vi våre studenter til den snevre nyttetenkningen som råder i næringsliv og utdanningspolitikk?

Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail

Forskning vil si noe om hva vi “vet”
Forskning handler ikke om ”tro”. Den forsøker å si noe om hva vi ”vet”. Grundige, nyanserike diskusjoner og kritiske drøftinger er grunnleggende i all forskning. Forskere i feltet får dessverre ofte en opplevelse av ”å skite i eget reir” om man skulle driste seg til å påpeke metodiske svakheter i forskningsrapporter, og ellers forsøke å bidra til en nyansert diskusjon omkring slike meget komplekse saksfelt.

Som kritisk tenkende forsker ødelegger man idyllen. Man blir festbrems i den selvbekreftende kretsen av ”(over)troende entusiaster”. Men – når de som ønsker å bruke forskning som bakgrunn for sin egen argumentasjon ignorerer de kritiske diskusjonene i forskningsfeltet, havner de lett i en form for ”frynsete” argumentasjon. Selv ikke mer og bedre musikkfag i skolen er et så hellig mål at alle midler er tillatt.

Tvilsomme tolkninger av omstridt forskning, kombinert med uvilje mot å forholde seg til den kritiske tenkningen i forskningsfeltet, er ikke noe trygt fundament for musikkfagets fremtid. Det første møte med én kritisk forsker – som ikke er like opptatt av å bedre musikkfagets stilling i skolen som vi er – vil lett kunne ende med forferdelse. De tilløp til uredelig argumentasjon som preger en del bidrag fra organisasjonsliv og lærerutdanning burde derfor bekymre alle som er opptatt av musikkfagets fremtid.

Les også: Et blindspor


Øivind Varkøy, Foto: NMH

God strategi?
La oss tenke oss at all forskning som hevdet å dokumentere positive effekter på læring ved mer og bedre musikkundervisning, var hevet over enhver kritikk. La oss videre anta at alle tolkninger av denne forskningen var kvalifiserte. Uansett ville jeg mene at det å argumentere for et fags eksistens ved å henvise til dette fagets nytte for andre fag, er en lite klok strategi.

Om man knytter sin argumentasjon til PISA-målingene, er dette et ukritisk knefall for målehysteriet som herjer den norske utdanningspolitiske debatten. Dette har Svein Sjøberg (professor i naturfagenes didaktikk ved Universitetet i Oslo) skrevet innsiktsfullt om i mange år (se for eksempel Klassekampens oppslag).

Tar man Sjøbergs kritikk på alvor, kan man ikke bruke Norges PISA-resultater som argument for at kunstfagene kan styrke landets stilling på PISA-rankingen. På bakgrunn av all den PISA-kritikk som finnes burde man i musikkfeltet utvise en langt større skepsis mht. å knytte sin argumentasjon til PISA-målingene og de verdier denne tenkemåten representerer.

Om man primært argumenterer for musikkfaget på dette viset, så står man i fare for å redusere det fra et fag til en metode. Hva skal vi egentlig med et musikkfag som først og fremst argumenteres frem på bakgrunn av sin nytte for ”de viktige fagene”? Da kan vi jo like gjerne redusere musikk til en arbeidsmetode i matematikk, slik dans og drama allerede finnes som metoder i andre skolefag – uten synlig håp om å kunne etablere seg som selvstendige fag i skolen.

Les også: Det som ikke kan måles

Mikrofonstativ
Når Aftenposten i sine fire oppslag konsekvent unngår norske forskere på feltet, og det dessuten ikke finnes ett eneste debattinnlegg i avisen i etterkant, så fremstår avisen i denne sammenhengen som mikrofonstativ for omdiskutert forskning presentert og tolket av personer uten kompetanse på forskningsfeltet. Det er altså ikke bare representanter for musikklivets organisasjoner og lærere i høyere utdanningsinstitusjoner som tillater seg å leve i sine egne fordommers lune varme. Også norske journalister og medier glemmer i denne sammenhengen åpenbart sin kritiske samfunnsoppgave. I en slik situasjon lyder ropet på forskning og forskningsformidling både fra organisasjoner og media, relativt hult.

Fra Platon (i Staten) til Jon-Roar Bjørkvold (i Det musiske menneske) har man forsøkt å argumentere for betydningen av det musiske i oppdragelse og undervisning bl.a. ut fra hensynet til generelle pedagogiske og politiske målsettinger samt bedre resultater i andre skolefag. Argumentasjonen har aldri noensinne hatt reell effekt på utdanningspolitikere. I hvilken grad er da det fornuftig å satse på samme strategi enda en gang? Hvor lenge skal man stange hodet i den samme veggen?

Les også: Skole, kultur eller kulturinstitusjon?

Det finnes alternative strategier som strekker seg ut over den herskende ”tekniske rasjonaliteten” – hvor man ser alt i et nytte-perspektiv. Det finnes tenkemåter som overskrider den ”rituelle rasjonaliteten” – hvor ”troen” på kunstens helende krefter mer minner om overtro enn om viten (se for eksempel Sigrid Røyseng og undertegnedes artikkel om dette).

Én slik strategi kan handle om at programerklæringene om kunstens og kunstfagenes egenverdi bringes ut over festtalenivået blant musikkpedagoger og i musikklivet ellers. Vi må, kort sagt, bli like gode til å fylle tanken om egenverdi med aktuelt innhold som til å omfavne PISA-logikken. For – som sosiologen Dag Østerberg formulerer det: ”Som bivirkninger kan nok kulturlivet både styrke folkehelsen, fremme økonomisk vekst og på andre måter være en god ting […] Men kulturens hovedanliggende er noe annet” (fra essayet ”Nyttens begrensninger” i boken Om nytte og unytte, Abstrakt forlag 2012).

Dette gjelder selvsagt også for grunnskolens musikkfag. En slik tenkemåte – som åpner for primært å knytte musikkfagets verdi til musikkopplevelsen som kunsterfaring – kan bremse den politiske og pedagogiske banaliseringen av kunstfagene som tilsynelatende er i ferd med å ta overhånd i musikklivets organisasjoner og norsk lærerutdanning. Musikkfaget må tas på alvor som kunstfag. Musikk må tas på alvor som kunst. Dette skjer bl.a. ved at man forholder seg til kunstfaglig og musikkpedagogisk forskning og tenkning – på bred basis.

Øivind Varkøy er professor i musikkpedagogikk og forskningsleder ved Norges musikkhøgskole & professor II i musikkvitenskap ved Örebro universitet.

Publisert:

Del: