Helge Sten mener innspillene i TONO-debatten har vært preget av ordkløveri og beskyldninger framfor å være løsningsorientert. I dette innlegget etterlyser Sten et større fokus på konstruktive innspill og ideer til en best mulig forvaltning av alle komponisters opphavsrett innenfor TONO-systemet. Han sier samtidig at debatten har endt opp med et fokus på populærmusikk kontra kunstmusikk, noe Sten mener er en avsporing. – Etter at en rekke populærkomponister samlet seg om et brev publisert på Ballade, har debatten antatt sin velkjente form; good vs. evil, skriver Helge Sten i dette innlegget.

Helge Sten/Deathprod 2

Av Helge Sten

Debatter om TONO ender ofte et helt bestemt sted; kunstmusikk mot populærmusikk. De siste ukers debatt er intet unntak. Etter at en rekke populærkomponister samlet seg om et brev publisert på Ballade, har debatten antatt sin velkjente form; good vs. evil.  Undertegnede hadde håpet og trodd at det denne gangen kunne komme noen svar, innspill og ideer til hvordan en best mulig forvaltning av komponisters opphavsrett kunne finne en felles plattform innen TONO-systemet. Det ser ikke ut til å skje.

Det kan synes som om det er viktigere med ordkløveri og beskyldninger enn en reel løsningsorientert debatt. Synne Skouens offentlige bekjennelse om et fremtidig liv som drojesjåfør og nesten ikke-eksisterende TONO-utbetalinger er trist, ubehagelig privat og irrelevant. Dette er en skjebne hun deler med komponister av alle sjangere; mange av de er såkalte populærkomponister. Denne type argumentasjon er med på å svekke debatten og bringe den vekk fra det jeg oppfatter som  hovedtrekkene. 

Det er åpenbart at de nevnte populærkomponistene har skrevet under på brevet/oppropet i kraft av nettopp å være kjendiser. Dessverre er det slik at man må rope høyt hvis man skal bli hørt i TONO. At kjente komponister ikke skal kunne tas seriøst i debatten finner jeg underlig.  Det kan minne om situasjonen når Metallica frontet saken mot Napster og ble beskyldt for kun å mele sin egen kake. Det er også underlig at hverken Synne Skouen, Glenn Erik Haugland eller Maja Ratkje går ut og uforbeholdent støtter et demokratisk TONO. 

At den administrative og daglige drift av TONO fungerer veldig bra, har ingen parter i debatten satt spørsmålstegn ved. Derimot har en rekke personer fra et bredt spekter i norsk musikkmiljø gått ut og etterlyst innsyn, informasjon og revisjon av fordelingsnøklene. Dette er ikke et spørsmål om populærmusikk kontra kunstmusikk. Det er en forvrengning av debatten og et uhederlig forsøk på å opprettholde et utdatert fiendebilde. 

Finnes det kun en sannhet om TONO? Er en fordelingsnøkkel som forfordeler en begrenset gruppe komponister det eneste redskapet vi har for å beholde nasjonale midler? De replikkene som har kommet i etterkant av populærkomponistenes opprop inneholder også klare hentydninger om at samtidsmusikken/kunstmusikken er et offer, en minoritet og utrydningstruet. Det kan man faktisk ikke hevde eksklusivitet på, og det kaster en stor ubehagelig skygge over for eksempel folkemusikkens opphavsrettslige situasjon.

TONO styres idag av NKF og NOPA. Dissse organisasjonen organiserer tilsammen ca 700 komponister. Av disse er omtrent 340 andelshavere og har stemmerett ved valg av representanter til TONOs styrende organer. Hvilken stemme har de 13000 andre medlemene av TONO?

Publisert:

Del: