Tirsdag ble Helge Gaarder minnet i Paulus Kirke på Grünerløkka i Oslo, med en gripende seremoni som samlet store deler av musikklivet i hovedstaden. På slutten av sitt liv var Helge Gaarder en energisk pådriver for det påtenkte Instituttet for Norsk Populærmusikk. En av de som har bidratt sin ekspertise i planleggingen av dette instituttet, er skribenten og rockhistorikeren Willy B. Her presenterer Ballade hans personlige minneord, som han introduserer slik: – Helge Gaarder var i sentrum av den andedammen som kalles norsk musikkliv gjennom mer enn et kvart århundre.

Plakat for Kjøtt og Hærværk

Helge Gaarder – minneord og diskografi ved Willy B

Sist jeg så Helge Gaarder var i mai 2002, på Rockefeller, etter et møte om planer for et eventuelt norsk rockinstitutt- og museum, basert på norsk rock og rock i Norge. Han var da i full sving med et mytt møte, nå med de som skulle følge opp en innstillingsrapport, og det skulle vise seg å bli siste gangen jeg så ham.

Helge Gaarder var en stor personlighet. Han var i sentrum av den andedammen som kalles norsk musikkliv gjennom mer enn et kvart århundre. Første gang jeg noterte meg navnet var i Gateavisa på slutten av 70-tallet, da han kom med en del betraktninger om og over platebransje generelt, og plateselskapet Mai spesielt (hvis mine minner ikke skulle svikte meg helt). Mai var drevet av AKP (ml) (ikke umulig at de vil nekte for det i dag!), mens Gaarder var anarkist. Tror jeg! Og resultatet så ikke helt pent ut for Mai, enda jeg allerede den gangen så et par svakeree sider i artikkelen.

Senere ble Gaarder vokalist i Kjøtt. Da hadde han allerede vært med på å lage en av Norges første indie-singler, med bandet Geitost. Uansett, Kjøtt er et av mine norske favorittband gjennom tidene, og i mine ører et av svært få band som virkelig har klart det med å synge genuin rock på norsk, uten at det har virket teit. Jeg så Kjøtt på scenen flere ganger, bl.a. på Expressen og på Kroa (sammen med Bridges), og Helge Gaarder var en ekte vokalist, han kunne dette med å stå på en scene. Litt autoritær, litt tøff, litt skarp – av en eller annen grunn tenker jeg på Ray Davies fra The Kinks (som jeg akkurat hadde sett).

Platene til Kjøtt var stort sett bra, og sjøl om albumet “Op.” hadde et par downers, så var det likevel et interessant album. Alle platene til Kjøtt – inkludert “Se & Hør” og flexi-versjonen av “Nei Nei Nei” – er viktige deler av norsk musikkhistorie.

Egentlig er bandet Kjøtt som fenomen verd en studie i utvikling og avvikling av opprinnelige ideer, sett fra begynnelse til slutt. Da de ble oppløst etter indre stridigheter, og lansertte sine nye prosjekter, så forsto man hvorfor – Helge Gaarder var på jakt etter nye musikalske veier, mens hans rival i Kjøtt, Michael Krohn, foretrakk mye av det eldre og mer sikre. Begge var interessert i energi, tror jeg, men på helt forskjellig vis.

Da albumet “Presence” kom, ga jeg opp Gaarder og hans musikalske veier, og fulgte ikke så nøye med, verken på Cirkus Modern eller hans eneste solalbum. Det prosjektrettede Spastisk Ekstase var heller ikke noe for meg.

I 1980 var han med på å starte plateselskapet Zado, som sjøl om det pakka inn etter fem utgivelser, fremdeles blir husket på grunn av at så godt som alle artistene (Norske Gutter, Babij Jar, De Sjenerte, Johnny Yen Bang! og Dobbel V/Hiss) har fått legendestatus. Et par av platene sirkulerer til høye priser på bruktmarkedet.

Senere ble det mer stille rundt hans person, i hvert fall for en stund, før det tok av igjen. Han begynte å skrive i musikkavisen Puls, før arrangementet Rock On The Dock og plata “Sammen For Livet” brakte ham fram i rampelyset igjen. Men etter et tredje album med Cirkus Modern, var det slutt på den musikalske karrieren. Senere ble det jobb for Rikskonsertene.

Vi hopper fram til årtusenskiftet. Det hviskes i krokene om at det bør lages et rock-museum her i landet. Et innledende møte finner sted i Bergen, og Helge Gaarder får eller tar ansvaret for å få laget en innstilling om emnet, en innstilling som skal sendes til Kulturdepartementet. Og på dette tidspunkt var det undertegnede kom inn i bildet, i kraft av at det hadde samlet seg opp en drøss papirvarer i form av flyers, plakater o.l. hos meg i årenes løp, som helst burde tas vare på bedre enn hva jeg sjøl er i stand til.

I løpet av et års tid var jeg tilstede på rundt et dusin møter med Gaarder og de andsre i utvalget. Gaarder var leder for prosjektet, og jeg må jo si at han ledet møtene med fast hånd, det var sjelden at det skled ut i vesentlig grad. Riktignok tok hele prosjektet minst dobbelt så lang tid som opprinnelig planlagt, men det var ikke Gaarders skyld. Han var et arbeidsjern av de sjeldne, og at oppgaven var større enn noen kunne ha drømt om, var ikke hans skyld.

Og så fikk man hørte at han var syk, og for noen få dager siden kom beskjeden om hans bortgang. Mye er sagt, og mye vil sikkert også bli sagt om ham i kommende tider. Ikke alle har alltid vært enig med ham, men ingen kan benekte at han var en aktivist, med standpunkter og meninger. Og han gjorde noe, han var ikke den typen som bare satt på gjerdet og kritiserte. Bare se på haqns musikalske produksjon. Seks album, pluss en bunke singler og EPer, få klarer såpass i løpet av et liv.

Skulle det bli noe av et institutt for populærmusikk i min levetid, og jeg har noe med det å gjøre, så skal jeg skaffe fram en egen hylle til Helge Gaarder og produktene han har vært med på, til minne om den som kanskje var den største drivkraften i begynnelsen.

Willy Bs diskografi med kommentarer finner du her.

Publisert:

Del: