av:

Publisert:

Del:

Det er ti år siden Helen Eriksen debuterte med plate i eget navn, og når “Small Hall Classic” slippes nå er det seks år siden hun gav ut et album sist. Det er lang ventetid etter å ha sluppet tre album mellom 1996 og 2000. Etter en en relativt heftig start på karrieren som plateartist, med Blue Note som plateselskap i ryggen, har altså saksofonisten senket tempoet betraktelig. – Samarbeidet med Blue Note åpnet noen dører og stengte andre, sier Eriksen.

Helen Eriksen (Foto: Sonet/Universal-06)
Helen Eriksen (Foto: Sonet/Universal-06)

Av Carl Kristian Johansen

– “Small Hall Classic” ble spilt inn for to og et halvt år siden, og ble mastret og mikset i begynnelsen av 2004. Det er mange ting som har skjedd i mellomtiden. Det er en lang og veldig byråkratisk historie, som blant annet involverer at jeg har byttet plateselskap en gang. Det blir godt å få den ut, jeg har fått kick og blitt lei av den med jevne mellomrom, sier Eriksen.

Hennes nåværende selskap er New Records i Bergen. Eriksens to album på Blue Note, ”Standards” (1996) og ”Lovevirgin” (1998), er preget av produsent Tommy Tee og hans hip-hop-følsomme traktering av rytmer og spaker. ”Standards” ble belønnet med en Spellemannpris, og var i tillegg Tees første produsentjobb. Tee var ikke involvert i ”City Dust” som ble sluppet på Curling Legs i 2000, en plate som var preget av en mer bossanova-aktig basis i rytmene. Hva med Small Hall Classic?

– En av de store forskjellene er Tommy Tee. De to første platene var på en måte samarbeidsprosjekter mellom han og meg, og han var med på å lage mye av musikken. Der den forrige platen var et lite skritt videre, føler jeg at jeg er litt tilbake til uttrykket fra de to første albumene. Låtene er ganske funky og spilt inn med livetrommer. Jeg spiller alle synthene i tillegg til saksofon og vokal, og den er 100% arrangert av meg, sier Eriksen.

Hva har skjedd på produsentsiden?

– Denne gangen valgte jeg å jobbe med Kato Ådland og HP Gundersen (Gjøa Studio, Bergen). Det har ikke vært et samarbeidsprosjekt på samme måte som det var med Tommy, det har handlet mer om å rendyrke mitt uttrykk denne gangen. I forhold til musikken så betyr det egentlig popmusikk som bygger på cooljazzperioden. Formen er veldig stram så jeg må karakterisere det som popmusikk, sier Eriksen.

Live
Siden innspillingen av “Small Hall Classic” har Eriksen delvis brukt tiden som studiomusiker i Bergen, og hun stått bak blåserarrangementer for blant annet Nathalie Nordnes. Som musiker har hun også jobbet på den Nationale Scene i Bergen. Men hun har gjort svært få konserter under eget navn siden forrige album.

– Det blir litt for lite livespilling, spiller man ofte blir man vant til det. Jeg elsker å spille live å improvisere der og da. Men jeg merker at jeg blir mer og mer beskjeden med årene, da jeg var yngre var jeg litt frekkere.

– Det er et ofte et krav til kvinnelig artister at man skal oppleves visuelt når man står på scenen. Jeg mener det visuelle kan bli sterkt nok hvis man er dypt nok inne i det man gjør. Man trenger ikke å blinke eller gjøre trutmunn. Jeg er også veldig opptatt av groovedimensjonen i musikken, jeg opplever at det er det er ofte det som kommunsierer sterkest med publikum. Hvis man hadde tatt vekk rytme eller groove i låtene på dette albumet ville det jo vært de samme låtene, men de ville hørt helt annerledes ut, sier Eriksen.

Hva kommer til å skje på livefronten i kjølvannet av dette albumet?

– Det er ikke satt noen turnè enda, men jeg har lyst til å spille mye live. Det er det som drar meg mest nå for tiden, og jeg har satt sammen et veldig bra band. Det har vært litt fram og tilbake når det gjelder hvem jeg skulle ha med, men nå har jeg satt sammen en fin gjeng her i Bergen, sier Eriksen.

Blåtonen
Det vakte en viss oppsikt i Norge da Helen Eriksen gav ut sine to plater på gamle og ærverdige Blue Note Records. Selv om selskapet har vært gjennom en kraftig ansiktsløftning, blant annet som en følge av de kravene til inntjening et majorselskap setter, blir fremdeles Blue Note Records regnet som et kvalitetsstemplende selskap. Mye på bakgrunn av sin tunge katalog, men også på grunn av sine nyervervelser. Men Eriksen har et mer avslappet i forhold til perioden på selskapet.

– Jeg har hørt på jazz siden jeg var drittunge og har alltid vært klar over hva Blue Note stod for. Blue Note er jo en nisje i seg selv. Men man kan kanskje kalle det en anerkjennelse nå i ettertid, sier Eriksen.

Bud Powell, Thelonious Monk, Miles Davis, John Coltrane og Wayne Shorter preget Blue Notes første periode, og artister som St. Germain og Madlib har gjort det nye Blue Note tilgjenglige for en mer almen krets fra 90-tallet og utover. Sammen med Helen Eriksen.

Hvordan havnet du på Blue Note i sin tid?

– Jeg hadde jobbet med Tommy Tee i ett år, og signerte en kontrakt med EMI som eier Blue Note. Bruce Lundvall (daværende sjef i Blue Note) fikk høre platen. Jeg tror ikke den var ferdig mastret engang, men han bestemte seg for at han ville gi den ut.

– Samarbeidet med Blue Note åpnet noen dører og stengte noen dører. ”Standards” ble plassert i Blue Note-hyllene i platebutikkene og folk trodde automatisk at dette var tradisjonell jazz, men det var det jo ikke. På den måten ble albumet litt gjemt bort. Men det skapte mye oppmerksomhet hjemme i Norge, sier Eriksen.

Hva betydde Blue Note for deg i forhold til oppmerksomhet i andre land?

– Det var litt spesielt fordi jeg var høygravid da platen kom ut. Jeg var i Paris en gang i den perioden, men jeg fikk aldri noen anledning til å reise mer. Jeg er mer mamma enn artist, og jeg mener det ikke går an å sette artistkarrieren foran sine egne barn. Det blir helt feil for meg, fordi de trenger en tilstedeværelse som ikke lar seg kombinere med et aktivt liv som musiker, sier Eriksen.

Hva var årsaken til bruddet med Blue Note?

– Jeg trakk meg ut av det til slutt. De personene jeg forholdt meg til på plateselskapet i Norge sluttet, og de nye folkene hadde helt andre idèer om hvilken retning vi skulle ta. Samtidig hadde musikken min utviklet seg i en retning som ikke hørte hjemme på Blue Note, og etter mye om og men fikk jeg lov til å trekke meg ut, sier hun.

Eriksen forteller at hun også var gravid da hun slapp “City Dust” på Curling Legs i 2000.

– Men jeg er ikke gravid nå hvis det var det du hadde tenkt å spørre om, ler Helen Eriksen.

Small Hall Classic slippes nå på New Records. Helen Eriksens band består av Jan Reed Larsen, Tarald Tvedten, Erik Halvorsen og Ingeborg Støen. Releasekonsert er på Cafe Opera i Bergen torsdag 23. mars.