Risør kammermusikkfest byr på et norsk stjerneskudd og sterke følelser fra podiet, men det er de nøkterne tolkningene som virker mest forfriskende.

Lise Davidsen, © Liv Øvland

Risør kammermusikkfest åpner med sine seks dager i juni en travel kammermusikksesong over hele landet. En skikkelig fin perlerad av flotte musikere leverer- som kanskje forventet – musikalsk kvalitet på høyt nivå, til et trofast publikum. Men mye godlyd kan faktisk bli i overkant, og noen steder bikker det over i det sentimentale.

Det savnes flere sjanser i det velsmurte programmet, og et mer spisst, overordnet tema for festivalen som også musikerne på scenen viser eierskap til.

Men når musikerne går på scenen og gjør sine muntlige presentasjoner, er tema utelatt.

Det store i det lille
Det er en fenomenal opptakt å ankomme Risør kammermusikkfestival fra bølgesiden i en liten båt i ruskete vind og raske skift mellom sol og regn. Fortøye og småløpe inn i trange gater mellom hvite trehus og sjenerøse klatreroser, opp den slake bakken til lille Risør kirke og første konsert. Vennlig bli anvist plass og klemme seg ned mellom herr og fru i en fullsatt kirke. Og så skjer det. Det lille blir omfavnet av det store. Musikk brer seg over de knirkete benkeradene under det lyseblå taket med de hvite skyene. Akustikken er overraskende tørr. Rommet gir lite men avslører desto mer. Detaljene blir klarere. Nakenheten tydeligere. Det enkle og komplekse renere. Alt er lite og stort samtidig. Og vi er alle tett på.

Knitrende fuger
Kammermusikk er musikernes Tour de France, der teknikk, særheter og kvaliteter som kunstnere og samarbeidspartnere blir skånselsløst avdekket.

Mahan Esfahani Foto: Liv Øvland
Mahan Esfahani Foto: Liv Øvland

Mahan Esfahanis livsprosjekt er å spille liv i det knitrende tørre instrumentet cembalo, og formidle gammel musikk på en måte som skal føles aktuell for mennesker i dag. Han har også andre ambisjoner.

Onsdagen står hans eget arrangement av Die Kunst der Fuge av J.S. Bach, for kammerorkester og cembalo på programmet. Dessverre viser han seg som en utydelig dirigent og en svak arrangør. Musikerne virker usikre i innsatsene, og det er uklart hvem som egentlig leder ensemblet, Esfahani eller konsertmesteren. Instrumentasjonen er pregløs og elementær og han makter ikke å få linjene i fugene til å skinne i orkesteret.

Esfahani har skrevet inn rytmiske referanser til jazz og popmusikk, men det høres stivt og oppstyltet ut. Det hele bærer preg av gjennomspilling snarere enn en tolkning og er ingen minneverdig opplevelse av Kunst der Fuge. Som instrumentalist har derimot Esfahani mere godt å by på.

Ut i kulda
Den britiske pianisten Paul Lewis balanserer mellom det utadvendte og fyrrige og det nøkterne i spillet sitt. Han viser dette både i en nydelig tolkning av Mozarts pianokonsert nr. 25 i C-dur, og som akkompagnatør i Franz Schuberts Winterreise.

Robin Triscler og Paul Lewis Foto: Liv Øvland
Robin Triscler og Paul Lewis Foto: Liv Øvland

Winterreise er en romantisk sangsyklus av 24 sanger spekket med symbolikk. Naturbildene og vandreren er bilder på emosjonelle tilstander i en psykologisk reise som fører hovedpersonen ut i kulda og helt til kanten av livet.

Den unge tenoren Robin Tritschler og Lewis er våre ferdamenn. De har en tilbakeholdenhet i omgangen med dramatikken i Winterreise som umiddelbart føles friskt og befriende plassgivende for min fantasi. Dramaet i denne reisen gjennom drømmer, uro, kjærlighet og smerte skaper de ved å holde tilbake det heftige, og heller fremheve det ulmende i linjene og la små rytmiske utbrudd i konsonantene skape spenningen. Vokalen smyger sømløst mellom høyt og lavt. Det tar meg 21 sanger før jeg tenkte på pust. Sangere har det med å puste og mange bruker det også som et dramatisk virkemiddel. Men ikke Tritschler. Han har stålkontroll på fraselengdene og dette bidrar til å forsterke deres nøkterne grep som langt på vei holder meg fast.

Det tar meg 21 sanger før jeg tenkte på pust.

Et stykke ut begynner jeg likevel å savne et mer personlige avtrykk. Det er ikke ekspressive gester jeg savner, men heller avtrykket av en personlig kropp i klangen. Noe upolert eller personlig i stemmen som kan gi en større dybde til den ustabiliteten som både tekst og musikk dreier seg om. Mot slutten, men før teksten varsler en avrunding av denne ferden, brytes også det nøytrale fortolkningsgrepet som har vært så gjennomført. Tritschler avslutter denne isnende sangsyklusen på overraskende konvensjonelt vis og de siste sangene fremføres med en høyspent emosjonalitet.

Lise Davidsen Foto: Liv Øvland

Lise Davidsen Foto: Liv Øvland

En stjerne er født
Nettopp avtrykket av den personlige kroppen i stemmen til sopranen Lise Davidsen og hennes overbevisende innlevelse i karakterene, gjør at hun, sammen med orkesteret, bidrar til å skape festivalens høydepunkt og en konsert som vil bli husket i mange år: «Masken faller»-konserten på fredag.

For en stemme! Fyldig, varm, mørk klang med tydelig projisering som minner om Kirsten Flagstads. Hun gjør en parade av operaarier fra Verdis Maskeballet, Strauss’ Ariadne fra Naxos, og Wagners Tannhäuser. Davidsen går all-in og gjør imponerende stemningsskift. Gang etter gang drar hun oss ned i svimlende følelsesmessige synkehull. Som når hun går opp på de øverste tonene i Verdis Ave Maria fra operaen Othello, og samtidig lar den nedre delen av stemmeklangen lodde dypt ned i kroppen mens hun holder igjen på styrken. En uslåelig vakker effekt.

Dagen etter imponerer hun igjen med Strauss’ Fire siste sanger, og bekrefter at hun har styrke og musikalsk modenhet til å stå løpet ut i et langt og krevende verk. Den 28 år gamle Lise Davidsen er en stjerne. Det er bare å glede seg til å oppleve henne i en hel opera.

Masken faller-konserten har flere høydepunkter. Konserten innledes med pianisten Imogen Cooper som viser et musikalsk slektskap med nevnte kollega Paul Lewis. Hun er forfriskende nøysom når hun spiller Wagners Elegi i a-moll, preludiet til Tristan og Isolde, Liszts La Lugubre Gondola og Wagner/Liszts Isoldes Liebestod fra Tristan og Isolde. Stykkene spilles sammenhengende og dermed monteres de inn i et helt nytt dramaturgisk spenn som blir svært virkningsfullt.

Doric String Quartet  Foto: Liv Øvland
Doric String Quartet Foto: Liv Øvland

Den engelske kvartetten Doric String Quartet er mitt andre høydepunkt på denne konserten. De tar Coopers nøkternhet enda ett hakk videre i sin versjon av Kreutzersonaten av Leos Janácek. For mange år siden hørte jeg Hagen-kvartetten, fremføre det samme stykket på festivalen, med sans for abstrakt fargespill som jeg ble fullstendig tatt av. Der Hagen gjør stykket impresjonistisk, så gjør Doric stykket moderne. Det høres samtidsmusikalsk ut. Friskt og aktuelt.

Nøkternhet og oversvømmelse
Den samme samtidsfølelsen får jeg når Doric spiller Beethovens strykekvartett, opus 59, nr 2 i e-moll tidligere på kvelden. Det tørre rommet fremhever presisjonen i samspillet deres, og detaljene som de nennsomt har valgt ut får være viktige i flyten av linjer. De abstraherer Beethovens opprørte og nervøse omgang med harmonikk, og hans veksling mellom stillhet og jaget fremdrift. Slik får de verket tidvis til å høres ut som noe moderne, noe som kunne vært skrevet på 1950-tallet.

Festivalkomponisten Giya Kancheli (1935-), opprinnelig fra Georgia, og verket Abii Ne Viderem (Jeg snudde meg for ikke å se)(1992/1995) fremføres på samme konsert. Kunstnerisk leder Lars Anders Tomter er solist sammen med kammerorkesteret i en megetsigende dramatisk veksling mellom det stille, én tone, ett strøk, og lyttende stillhet før neste lyd bryter ut. Det blir for mye av det meste og det hele får et sentimentalt preg.

Doric, Tritschler/Lewis og Tomter representerer to motsatte typer musikkfortolkere. Den ene har en slags nøytral, abstraherende holdning til musikalske bevegelser og strukturer, og den andre typen spiller ut mere hefitghet og drama i linjene. I denne siste ekstroverte kategorien inngår Lise Davidsen, og også festivaltrioen med Henning Kraggerud, Imogen Cooper og Jan-Erik Gustafsson (cello). Imogen Cooper er et anker i det som fremstår som et spontant spill av Schuberts pianotrio i b-moll i “Lachrymae”-konserten på lørdag. Men trioen klarer ikke å samle seg om et grep der de også kan spille sammen om de små nyansene i musikken, og magien uteblir. Heftigheten blir dermed mer en kompensasjon for manglende presisjon i samspillet.

Grya Kanchelli Foto: Risør Kammerfest
Grya Kanchelli Foto: Risør Kammerfest

Slapp temahåndtering og liten risiko
Risørfestivalen lanserer hvert år et nytt overgripende tema for programmet. Konsertene får gode titler, relevante verk og artiklene er velskrevne. Men når musikerne går på scenen og gjør sine muntlige presentasjoner, er tema utelatt. Musikerne snakker ufortrødent om det som interesserer dem. Dermed virker temaet uviktig

Kanskje har det med den manglende brodden i valg av tema. “Maske” har for mange åpenbare sammenhenger og appellerer verken til diskusjon eller større forundring. Konserten med tittelen “Under overflaten” viser til hvordan komponistene Mozart og årets festivalkomponist Giya Kancheli skjuler tristessen i munter musikk. “Dulgt kjærlighet” viser til skjult kjærlighet i livet eller musikken til Britten, Schubert og Brahms, og “Masken faller” viser til drama på maskeball, osv.

Den ene har en slags nøytral, abstraherende holdning til musikalske bevegelser og strukturer, og den andre typen spiller ut mere hefitghet og drama i linjene.

Jeg sitter igjen med flere åpenbare analogier og funfacts, enn noe som oppleves som viktig i forståelsen av musikk og liv.

Risør byr på flotte konserter og et festivalkonsept som er finslipt, suksessrikt og et forbilde for mange andre festivaler. Det blir ny administrativ ledelse, og kanskje også ny makker i den kunstneriske ledelsen til neste år, når Per Erik Kise Larsen og Hennig Kraggerud nå forlater festivalen. Er det kunstnerisk tretthet over det innarbeidede Risør-konseptet, og misnøye med interne samarbeidsrutiner som ligger bak avgangene? Blir dette starten på en vital fornyelse, eller 25 nye år med samme konsept?

Publisert:

Del: