INTERVJU: Håvard Gimse er ein av dei deltakarande utøvarane under ICMF Stavanger. I dette intervjuet fortel pianisten om sin bakgrunn som utøvar, om sine musikalske ideal og om sitt syn på framtida. – Pedagogene jeg gikk hos jobbet i veldig ulike retninger, og i etterkant har det vært morsomt å se hvor mange mulige innfallsvinker de har presentert. Til syvende og sist er det ens eget instinkt som avgjør hvilken innfallsvinkel man støtter seg til. Jo lenger jeg holder på, jo mer tro får jeg på instinktet, seier han til Ballade.

Håvard Gimse_piano (Foto: John Andresen)

Av Ida Habbestad

— Først og fremst er man er en formidler, som forsøker å være tro mot komponistenes ideer. Likevel ligger noe av det viktigste for meg som utøver i å ha en egen stemme, en egen klang. Derfor blir det mye psykologi i en formidlingssituasjon; man går inn i en forestillingsverden, seier Gimse.

Eg har spurt pianisten om kva som er det viktige for han som utøvar. Me har snakka saman ei tid – høvet er hans medverknad under Kammermusikkfestivalen i Stavanger – og Gimse har fortalt om ideal og utfordringar. Før dette har han forsøkt å teikna eit bilete av vegen fram.

— Jeg fikk mange sjanser da jeg var liten; blant annet fikk jeg spille flere ganger på radio. En dag – jeg var 11 år – hadde jeg spilt på radioen og var på vei til en spilletime da det slo meg at dette kunne bli alvorlig. Fra da av var det en slags retning på det, seier Gimse.

Nøyaktig når den store avgjersla om å bli pianist fann stad er ikkje godt å tidfesta, og dette minnet er eitt av fleire moglege. Gimse understrekar at det ikkje var noko særleg oppstyr kring han; ingen av foreldra hadde for høge forventningar, ingen pressa hardt på – utanom han sjølv.

— Da jeg var 12 år begynte jeg å reise til Oslo for å ta timer hos Jens Harald Bratlie. Han var veldig aktiv på den tiden, så til å begynne med møttes vi bare en gang i måneden. Det var bra for meg; jeg fikk lekser på lang sikt og måtte trene meg på å være selvstendig, fortel han.

Frekvensen auka etterkvart, og Gimse heldt fram med Bratlie som lærar då han som 17-åring byrja på musikkhøgskulen. Der var tempoet høgt – Gimse forlet vidaregåande skule etter endt første klasse, og gjennomførte dei to siste åra på eítt, som privatist. Det fireårige studiet ved musikkhøgskulen gjorde han unna på tre år.

— Jeg innbilte meg at jeg hadde så dårlig tid! forklarer Gimse, og berettar om korleis han så reiste vidare til Salzburg for å studera hjå professor Leygraf, som på den tida var ein av dei leiande pedagogane i Europa. Å reisa ut av landet var sunt, meiner Gimse:

— Det var en annerledes opplevelse. Nå møtte jeg virkelig mange flinke pianister, alt ble tøffere da. Samtidig er det en litt vekkende opplevelse å være utenfor Norge, å se nasjonen utenfra og oppdage at vi tross alt befinner oss i utkanten av det hele.

Ei rolegare tilværsle

I løpet av tida i Salzburg møtte Gimse Leif Ove Andsnes for første gong. Han overtydde Gimse om å busetja seg i Bergen for å studera med Jiri Hlinka. I ein overgangstid – frå 1990 til 1995 – reiste Gimse til Leygraf, som no hadde flytta til Berlin, samstundes som han gjekk hjå Hlinka i Bergen. Kanskje vart sistnemnde pedagog den viktigaste:

— Jiri betød enormt mye for meg, og det hender fremdeles jeg tar timer hos ham. Det var en tilfeldighet at han kom til Norge, han skulle eksporteres fra Tsjekkia, og alternativene var Tokyo og Norge. Det var flaks at han havnet her, for Hlinka har vært en fantastisk ressurs for musikklivet i landet, fortel Gimse.

Sjølv fann han ei meir roleg tilværsle i Bergen.

— Alle østlendinger påsto at jeg umulig kunne trives i Bergen på grunn av alt regnet. Jeg trodde derfor jeg ville bli der i maksimalt to år, men ble værende i fem-seks. På en måte fikk jeg bedre tid da. Det var ikke lenger så stort stress å bli ferdig med å studere, og jeg trivdes med at det gikk an å kombinere studiene med å leve av å spille piano.

Ved nærare ettertanke legg Gimse til at å leva av å spela er det han har gjort heile tida. Ikkje ein einaste sommarjobb har han hatt, berre veldig mange spelejobbar – over heile landet, mange av dei i lag med ei rekkje musikarar.

— Jeg har vært heldig og blitt trukket med av andre musikere, som Arve Tellefsen og Truls Mørk. Jeg er glad i turnevirksomheten, og liker å dra til forskjellige steder. Ikke bare til store og prestisjefylte arenaer i Europa, men også til mindre steder. Der er konsertene ofte mindre formelle, man kan slippe seg mer løs. Kanskje handler det om at jeg kommer fra Kongsvinger og har vokst opp med å spille på relativt små steder, fortel Gimse.

Anslaget er viktig

Gimse har meir enn 30 CD-innspillinger bak seg. Mellom anna har han give ut både Sibelius og Tveitt sine samla klaververk på Naxos. Han har gjort fleire innspelingar av Griegs musikk, dessutan ein CD med Carl Nielsens fiolinsonater. Med Stig Nilsson har han gitt ut ”Music in a Nordic summer Night”.

Eg spør han om dette tilsynelatande nordiske fokuset. Men Gimse er ikkje viss på at det er rett å karakterisera verksemda hans slik.

— Det går mye i perioder for meg, fortel han. – Jeg spilte mye Tveitt på 90-tallet, da gikk jeg gjennom alle verkene med Jiri, bortsett fra sonaten. Tveitts verk var morsomme å gjøre på den tiden, for de hadde ikke vært brukt så mye. Mange av stykkene hadde ikke vært spilt siden Tveitt selv levde.

— Men repertoarvalget har vært preget av tilfeldigheter. Det kan tenkes at det innspillingsmessig har det vært mye nordisk, men hva jeg holder på med til daglig er gjerne andre ting, som wienerklassikerne i Salzburg-tiden, og østeuropeisk musikk under Jiri, seier han.

Kva er ditt ideal?

— Det er vanskelig å gi noe entydig svar på det. Konsertmessig har jeg hatt et slags trubaduraktig ideal, jeg spiller der folk ønsker at jeg skal spille. Det å ikke ha noen strategi har vært strategien.

— Men som pianist må du ha ganske mange idealer for å kunne fremstå som spennende; repertoarbunken er så enorm. Skal jeg trekke fram noe, har klangbehandling vært sterkt i fokus for meg. Jeg har ønsket å få fram sider ved klaverklangen som ikke nødvendigvis er perkussive; og har vært opptatt av nyansene fra mezzopiano og nedover. Anslag er viktig. Det kommer jo alltids en tone når du dytter ned en tangent på klaveret, men det gjelder å forme denne tonen, seier Gimse.

Korleis tenkjer du så, i utforminga av toner og fraser?

— Man må ha en slags visjon, en klanglig visjon. Og man må benytte seg av at en finger har fortrinn framfor for eksempel en blyant. Fingeren består av mange ledd og det er masse følsomhet ytterst i fingeren; man må jobbe for å få kontakt med grunnlaget.

Gulrot og pisk

Gimse er nærast inne i undervisningssituasjonen, no, og samtalen går over mot den pedagogiske verksemda hans. Så langt har han hatt ei nokså lita stilling ved Norges musikkhøgskole, frå hausten går han opp i halv stilling, delvis i samarbeid med Leif Ove Andsnes.

— Det er morsomt men også utfordrende å skulle verbalisere det man holder på med, både musikalsk og teknisk, seier Gimse.

— Det er også andre og mer menneskelige utfordringer, som å forstå hvor man skal sette inn støtet. Folk er så forskjellige! Til nå har jeg nesten bare brukt gulrot, men må medgi at litt mer pisk kanskje må til.

Pisk?

— Ja; det er jo mange som jobber veldig godt, men vi har det godt i Norge, og jeg tror nok at en del norske ungdommer kunne jobbet mer. Da jeg selv studerte følte jeg jo at jeg ikke hadde et øyeblikk å miste, seier Gimse.

Eg konfronterar han med denne uttalelsen; korleis meiner han at studentane kan arbeida for lite, dersom nivået berre vert betre?

— Jeg tror dette handler om – i alle fall på klaver – at toppene er flere enn tidligere. Blant dem som nå er i 20-25-årsalderen er det flere som er skikkelig gode enn da jeg var på den alderen. Men det generelle nivået er ikke nødvendigvis så mye bedre. Kanskje ser ikke gjennomsnittsstudenten poenget med å øke øvingsdosen fra tre til fire timer om dagen når spranget opp til de virkelig gode er så stort.

Å skapa musikkinteresse

Gimse prøver orda sine, ynskjer ikkje å støyta nokon gjennom uttalelsene sine. Og peiker attende mot si eiga studietid, og at han sjølv gjennom sine pedagogar møtte mange ulike syn og tilnærmingar til utøvinga.

— Pedagogene jeg gikk hos jobbet i veldig ulike retninger, og i etterkant har det vært morsomt å se hvor mange mulige innfallsvinker de har presentert. Til syvende og sist er det ens eget instinkt som avgjør hvilken innfallsvinkel man støtter seg til. Jo lenger jeg holder på, jo mer tro får jeg på instinktet, seier han.

I ei tid med stadig aukande konkurranse; kva er ditt beste råd til studentane dine?

— Jeg prøver å si til de som går på musikkhøgskolen at de må ikke sitte med hendene i fanget og vente på at telefonen skal ringe. Jeg tror at man i dag må være med på å skape ting selv, og være bevisste på å skape musikkinteresse omkring seg. Det er ikke lenger noen selvfølge at folk kommer på konserter av borgelige hensyn, det er færre som opplagt kommer på konsert. De som utdannes nå må være bevisste på det – og jeg tror det er viktig at utøvelsen alltid funderes i at man er glad i det man holder på med. Jeg tror man kan bli nokså skuffet dersom det eneste man ønsker å oppnå er karriere og berømmelse, seier Gimse.

Gimse medverkar under Stavanger kammermusikkfestival 6. og 7. august. Ei detaljert programoversikt finn du her.
Vidare reiser pianisten til ein pianofestival i Helsingborg, og vidare heim til Oslo for å ta del i Oslo Kammermusikkfestival.

Publisert:

Del: