Gamle disputter blir som nye, i det TONO-debatten når stadig høyere temperatur. Tore Hansen publiserte i går på Ballade en kronikk fra VG i 2002, som danner noe av bakgrunnen for uenighetene mellom ham og tidligere formann i Norsk komponistforening, Glenn Erik Haugland. Ballade bringer her videre Hauglands svar fra samme periode, der han mente at Hansens kultursyn var “håpløst utdatert”.

Paul McCartney (portrett)

Av Glenn Erik Haugland

Leder i Norsk Artistforbund, Tore Hansen prøver i Vg 17. januar alt han kan å dreie debatten om Arbeiderpartiets kulturpolitikk inn på et sidespor som handler om ”finkulturens klamme hånd”. Det er tragisk og patetisk at Tore Hansen ikke har klart å følge bedre med i de åpenbare forandringene som har funnet sted innen norsk musikkliv. Det er lenge siden den rufsete popmusikeren var folkets mann med høy gatetroverdighet, mens den skoleflinke samtidsmusikkkomponisten var en oversubsidiert venneløs skurk. Grensene mellom musikkgenrene er nå så utvisket, at nyskrevet musikk for strykekvartett like gjerne fremføres på rockescener, som at Dj’er beveger seg inn på den elektroakustiske musikkens enemerker. Det er nettopp norske musikeres evne til å sprenge grensene mellom genrene som nå høster internasjonal anerkjennelse. I dette perspektivet er Hansens kultursyn håpløst utdatert.

Mitt hovedanliggende er nettopp de små talentfulle men fattiges kamp mot institusjonene. I musikklivet er det uten tvil den verdensomspennende popindustrien som i dag utgjør institusjonen. Det er denne som bestemmer hvilken musikk du som lytter skal få tilgang til gjennom radio, tv eller CD-markedet. Om du av ren nysgjerrighet ønsker å kjøpe en CD med musikk av undertegnede, kan du velge mellom hele 4 butikker i Norges land. Lykke til. Mener virkelig Norsk Artistforbund at samtidsmusikken med en markedsandel på under 1% utgjør en reell maktfaktor? En bevilgningspolitikk som stimulerer det beste innen samtidsmusikken, jazz og rock m.m. er helt nødvendig for å bevare mangfoldet i norsk kulturliv.

Finkulturbegrepet hadde muligens sin berettigelse inntil 70-tallet, men definitivt ikke i dag. Når Norge eksempelvis skal feire Nobels fredspris med en gallakonsert, er det Aha, Paul McCarthney og Anastacia som står på scenen. Ikke BIT 20, Jon Øyvind Ness eller The Source. Det er popmusikken som i dag har makten og æren og som best fyller begrepet finkultur med sin prestisje, penger og altoverskyggende tilstedeværelse i markedet. Tore Hansens beskrivelser av maktforholdene og pengestrømmen i norsk musikkliv er hinsides enhver virkelighet.

Hansen avslutter sitt svært så upresise innlegg med å spørre meg om jeg er i mot rettferdighet. (Finnes det noen som er det??) I min formannsperiode i Norsk Komponistforening har jeg arbeidet for å gi popkomponistene styrerepresentasjon i Kopinor, Kassettavgiftsfondet (nå Fond for lyd og bilde) og styrelederposisjonen i Tono på bekostning av Norsk Komponistforening. I Biblioteksvederlags forhandlingene spilte jeg en avgjørende rolle for å øke inntektene til Tekstforfatterfondet. På toppen av det hele hadde jeg en mildt sagt sentral rolle i arbeidet med å få til historiske endringer i Tono slik at pop og rock komponistene fra og med 2002 vil tjene mere, mens mine medlemer vil tjene mindre. Igjen har Hansen åpenbart sovet i timene og bråvåknet for så å skyte på feil person.

Det er ved å stimulere en motkultur at offentlige bevilgninger til kulturlivet har sin berettigelse. Ingen kan i fullt alvor forsvare at den norske stat skal bruke sine styringsmuligheter innen kulturpolitikken til å gjøre en av verdens rikeste menn, Paul McCartney enda rikere. Det er i hvertfall ikke å utøve rettferdighet, Tore Hansen!

Glenn Erik Haugland
Formann
Norsk Komponistforening

Publisert:

Del: