Den norske svartmetallen har gått gjennom en rivende utvikling de siste årene. Fra å være mytebefengt undergrunnsfenomen på nittitallet, har både musikken og kulturen i dag blitt godtatt og innlemmet i “finere” kretser som underholdningsavdelingen i NRK, listerådet i P3 og featureavdelingen i Dagbladet. Men med suksess følger kritikk, og enkelte mener at sjangeren har havnet på steder der den ikke hører hjemme. Spørsmålet blir dermed: Har svartmetallen tråkket på egne prinsipper og solgt seg?

Mayhem: "Deathcrush" (1987)

Da svartmetallen begynte å bre om seg i Norge tidlig på nittitallet, var det elitisme, misantropi og samfunnsfiendtlighet som lå i bunnen av kulturen. Musikken skulle være så kald og hard at den automatisk vekket avsky hos alle som ikke var en del av miljøet, og svartmetallerne fremsto som en utgruppe som ville bruke en hver anledning til å gå i strupen på populærkulturen, det norske samfunnet og dets tradisjonelle verdier. Disse holdningene resulterte som kjent ikke bare i musikk, men også i kirkebranner og mord.

Men selv med alt dette i bagasjen, har svartmetallen og dens aktører i dag klart å bli stuereine nok for både tabloider og rikskanaler. Band som Satyricon og Dimmu Borgir oppnår bred, kommersiell suksess, noe som inkluderer både hitlisteplasseringer, featureartikler og tv-opptredener, og da sier det seg selv at miljøets opprinnelige prinsipper er skjøvet til side. Men er dette nødvendigvis negativt, og betyr det at miljøet har solgt seg?

Ballade tok en ringerunde til sentrale aktører i metallmiljøet for å høre deres mening om svartmetallens utvikling her til lands.

Thomas Haugen er primus motor i plateselskapet Nocturnal art Productions og ekstremmetallbandet Zyklon. Han var også sentral i det legendariske svartmetallbandet Emperor, og ser ingen problemer med den kommersielle posisjonen svartmetallen har fått i Norge:

— Jeg har absolutt ikke noe mot at sjangeren vår baner seg frem kommersielt sett. Det er klart at svartmetallen slik den fremstår i dag fraviker mange av de originale prinsippene fra den tiden musikken og miljøet oppsto. Da skulle jo alt være så “undergrunn” og så “nekro” som mulig – ren antikommersialisme – men utviklingen vi har hatt siden den gang har åpnet opp for nye muligheter, og det mener jeg er positivt. Det er viktig at band hele tiden står på sine egne prinsipper og pusher musikk og idealer de selv synes er viktige. Kan de stå for det de sier og musikken de lager, synes jeg det er bra at de stjeler oppmerksomhet fra andre sjangere, sier Haugen.

Sanrabb er frontfigur i svartmetallbandet Gehenna, vokalist i Cobolt 60 og har vært en sentral aktør i miljøet siden tidlig på nittitallet. Han mener at dagens situasjon legger opp til at band kan dyrke de prinsippene de selv synes er viktige i stedet for å følge en kollektiv agenda.

— Jeg mener det er opp til hvert enkelt band om de ønsker å kjøre den kommersielle motorveien slik noen av de norske banda nå gjør. Dagens situasjon er uansett resultat av bedre holdninger enn de som regjerte på tidlig nittitallet, da man liksom måtte sitte og fryse i skogen med liksminke i ansiktet og et tonn spikes på armene for å kunne lage bra musikk. Kanskje en mellomting mellom tidlige nittitallsprinsipper og dagens kommersialisme hadde vært det beste? Det viktigste er vel uansett at man fokuserer på musikken og sørger for at det man gir ut holder mål. Så får kommersiell suksess heller komme som en følge av det. Slik miljøet er nå, har man uansett mulighet til å følge de prinsippene man selv mener er riktige, og det er bra.

Mayhem er et av de eldste og mest sagnomsuste bandene i norsk svartmetallhistorie. Bandet har en særdeles høy kredibilitet i både ute og hjemme, og har i sine tidligste utgivelser produsert musikk som av mange fremdeles sees på som en slags målestokk på hvordan svartmetall skal være. Bandets gitarist, Blasphemer, mener at sjangerens kommersielle utvikling stort sett er en uting:

— Svartmetallen bør definitivt holdes borte fra P3-lister, helgebilag i tabloidene og den slags. Den hører ikke hjemme der! Intet vondt om Satyricon, Dimmu Borgir og de andre banda som velger å kjøre den kommerse pakka – det er deres valg, og de åpner jo dører for de av oss som ikke “kommersialiserer” oss også – men min mening er at dersom du virkelig lever ut essensen i svartmetallkulturen, så blir du ikke tatt opp i “det gode lag” i samfunnet uansett. Du blir ikke innlemmet i mainstreamkulturen med en misantropisk livsholdning, og den er viktig for den genuine svartmetallen!

En rask besøksrunde på noen av nettets mange diskusjonsfora for svartmetall, viser at deler av sjangerens publikum er enige med Blasphemer – noen av dem er faktisk også langt mer nådeløse i sin kritikk av dagens kommersialisme. Det hagler med beskyldninger mot band som Satyricon, Dimmu Borgir og The Kovenant, og refrenget på visa er at svartmetallen ikke bør kommersialiseres fordi den som sjanger hviler på samfunnsfiendtlige prinsipper, og dermed ikke kan “fri” til samfunnet uten å gå på akkord med seg selv.

Når en marginal sjanger oppnår kommersiell suksess, vil det alltid være mennesker som misliker at det de har sett på som “sitt eget” blir plukket opp og likt av den gemene hop. Andre misliker kommersialisering fordi det fører til at sentrale deler av kulturen blir endret. I svartmetallens tilfelle er det tydelig at både aktører og publikum er delt i sitt syn på det kommersielle tilsnittet musikken og kulturen har fått. Tiden vil vise om dette får konsekvenser for den videre utviklingen av sjangeren.

Publisert:

Del: