Håkon Moslet innrømmer i dette innlegget at hans uttalelser om den nordnorske fortellerstemmen i Norsk Rocks Historie ikke var spesielt reflekterte. Men han mener samtidig at Nordlys bestemte seg for å konstruere en nord/sør-konflikt, og derfor hoppet bukk over alt det positive han hadde å si om serien. – “Norsk Rocks Historie” er et høykvalitetsprodukt, fremholder Moslet. Nå spørs det om Petres musikksjef ikke er i ferd med å åpne et nytt vepsebol, når han velger å omtale musikkveteraner som Rolf Graf, Atle Bakken og Ole A. Sørli som “pisslunkne, rynkete aktører” fra “den rockhistoriske periferi”. – Hvem er disse menneskene? Hvor har Nordlys funnet dem? spør Moslet her.

Håkon Moslet, 2002 (Foto: NRK)

Av Håkon Moslet, Musikksjef i P3

En nordnorsk avishistorie

Det er nesten utrolig, det er nesten så jeg ikke tror det jeg leser.

Her har en liten gjeng NRK-journalister i Tromsø hatt en ambisiøs plan om å lage en dokumentar-serie om “Norsk rocks historie” på NRK1. De får “go” fra ledelsen, bedriver research i måneder og år, og får alle norske musikere av rockhistorisk betydning i tale. Resultatet oppnår respekt blant anmeldere, og får seertall som er beint fram fantastiske.

Og så klarer Nordlys å vri det til at serien “Slaktes i Sør-Norge”.

Personlig har jeg ikke snakket med et eneste mennneske i musikkmiljøet – og jeg vasser i osloarrogansen, i en pøl av bygdeforakt – som ikke har uttrykt stor entusiasme for “Norsk rocks historie”.

Serien er grundig, den er prioritert og den er dramaturgisk bygd opp. Den inneholder så langt det meste av det som har skjedd i Norsk rocks historie. Den er så bra, at når man har sett én episode, så vil man se én til. Serien er rett og slett en suksess. S.U.K.S.E.S.S.

Men roter man seg langt nok ut i den rockhistoriske periferi, vil man alltids finne noen som sutrer. Atle Bakken, Rolf Graff, The Cool Cats – hvem er disse menneskene? Hvor har dere funnet dem, Nordlys? De har det til felles at det de en gang brant for ikke er viet en sentral nok plass i “Norsk rocks historie”. Men det blir litt som med det norske landslaget eller P3; folk som ikke får spille eller blir spilt, vil alltids bli sure. Noen ganger tar vi som velger ut feil, ofte har vi ganske rett.

Selv ble jeg oppringt av Nordlys i forrige uke. De hadde valgt meg ut som representant for osloarrogansen, og ville ha meg med på den sørnorske slakten av serien. Vinkelen var av det forhåndsbesemte slaget. Men jeg hadde ikke vært med på noe konspiratorisk møte med Atle Bakken, Rolf Graff og The Cool Cats. Min mening var en annen enn deres. Nemlig at serien speiler norsk rocks historie på en helt utmerket måte. Jeg sa videre at jeg anser det som en styrke at serien er laget av et produksjonsmiljø utenfor Oslo – ettersom rockemiljøet er så Oslo-basert som det er. Man får et bedre perspektiv på den måten. Så la jeg til det jeg er sitert på, om den nordnorske fortellerstemmen. Men understreket at dette ikke var noe jeg hadde sterke meninger om. At serien er et høykvalitetsproduktet. Så er altså Nordlys så inspirert av frekke, sørnorske tabloidaviser at de kun siterer meg på dette om dialekten.

Debatt om dialekter er vel kanskje det siste tabu – og det er om mulig et enda mer subjektivt tema enn rock. Men poenget med en fortellerstemme er jo at den skal være nettopp det. Og Per Kristian Olsens fortellerstemme er etter mitt syn såpass markant at den drar noe av oppmerksomheten vekk fra det som fortelles. Mine uttalelser om fortellerstemmen var ikke spesielt reflektert. De var vel mer av det gode, gamle, sleivete, skyte fra hofta-slaget. Men jeg tror for eksempel ikke man hadde sluppet til en forteller med tung Oslo-øst sosiolekt eller kav totning eller brei østfolding på en dokumentar-serie av denne typen. Simpelthen fordi det hadde tatt fokus vekk fra det som skal fortelles. Men kanskje tar jeg helt feil. Kanskje det bare er meg Olsens stemme ikke funker for.

For meg er det imidlertid helt sprøtt hvordan landsdelsavisa Nordlys formelig tyter over av mindreverdighetskomplekser, når den omtaler seer- og kritikkersuksessen “Norsk rocks historie”. Avisa maner fram spøkelser fra gamle dager – den gangen “hovedstadsdyret” (hjelp!) møtte nordlendinger med hånlig mine og hybelnekt. Men det er helt feil, slik Nordlys hevder, at serien “Slaktes i Sør-Norge”. VG, Dagbladet og Aftenposten (ok, alle er basert i Oslo, Oslo er ikke hele Sør-Norge, men vi snakker om Sør-Norges tre største aviser) var alle nesegruse av beundring da serien kom. Uttrykk som “historisk godbeat”, “endelig!” og “bøye seg i støvet” ble brukt i de svært rosende anmeldelsene. Seinere har Graff, Bakken, The Cool Cats og noen andre litt mer pisslunkne, rynkete aktører kommet på banen i en svært marginal og musikkbransje-intern debatt på ballade.no. Debatten har ikke akkurat engasjert de brede lag, og det er vanskelig å se at seriens renomé har blitt rokket ved. Som Olsen selv sier det: “Det er storm i et vannglass, og mye av kritikken vi har fått har gått på ting som har kommet i neste episode av serien”.

Men har man bestemt seg for hvilken vinkel man vil ha, så får man gjerne den. Man lager en nyhetssak som konstruerer en osloforakt. Og skriver så en harmdirrende kommentar. Og resultatet blir at Nordlys’ kommentator ender opp med å utbryte at han “ikke tror det han leser i egen avis”. Han kan trøste seg med en ting. Det tror ikke jeg heller.

Håkon Moslet
Musikksjef i P3

Innlegget ble opprinnelig publisert i Nordlys lørdag 27. november.

Publisert:

Del: