– Popen var den sjangeren norske artiser ikke fikset. Jazz, elektronika og black metal var i verdensklasse, men pop var det verre med. Inntil 2004, da den vanskeligste Alarm-prisen å vinne er pop-prisen, hevder styremedlem i Alarm, Håkon Moslet, i denne kommentaren omkring statusen for den norske popmusikken. – Når den norske popmusikken endelig smaker godt, har det bakgrunn i den erkenorske, protestantiske erkjennelsen om at vi er best som smale og ærlige, mener han.

Julian Berntzen (Foto: Camilla Søyland)

Av Håkon Moslet, styremedlem i Alarmstiftelsen

En høyt profilert platedirektør (da står det vel mellom to mann) fortalte meg nylig at han hadde gitt opp å signere popartister. Idol og dets konsepteier BMG var enerådene i den gata nå, mente han. Ser man på medieåret 2003, på VGs singelliste og delvis også på albumsalg, er direktørens konklusjon forståelig. Men hvis man hører litt ordentlig etter på hva som har kommet ut av norske popskiver det siste året, snakker vi om en ren feilkobling.

Som Alarm-nominasjonen i popkategoriein viser, var 2003 et lysende norsk popår, kanskje det sterkeste noensinne. Samtlige fem nominerte – Julian Berntzens “Waffy Town”, Magnets “On Your Side”, Ephemeras “Air”, Thomas Dybdahls “Stray Dogs og Karen Jo Fields’ “Chase The Blue” – fortjener prisen. Alle har de valgt å følge sin egen vei, med dypt personlige uttrykk, karaktersterke låter og markante stemmer. I tillegg har de det tidstypiske ved seg at de har bygd opp karrierene sine gjennom små selskaper (Magnet er nå på den Warner-distribuerte Ultimate Dllemma, men debuterte på Rec ’90 i Bergen).

Det sier litt om nivået på det norske popåret når verken Karin Park eller Bertine Zetlitz blir nominert – og det i et år der førstnevnte var komet og radiogledesspreder, og sistnevnte fikk sitt store kommersielle og – etter manges mening – kunstneriske gjennombrudd. I tillegg kunne både Pleasure (elektronika) og Sgt. Petter (rock) utmerket godt vært nominert i pop-klassen med sine oppløftende debut-album.

Det er oppsiktsvekkende det, med nærmere 10 bra norske popalbum i løpet av et år. Det har trolig aldri skjedd før. Fordi Norge er et rock n’roll-land. Pop har vært Sverige. Pop har vært Mette Hartmann og Grace. Pop har vært skuldertrekk og stemoderlig behandlig. Pop har vært et fjernt minne om a-ha og “Scoundrel Days” og et kjært ett om Briskeby – før det franske slottet. Og en håndfull rørende Lene Marlin-sanger.

Ole Evenrud sa en gang til meg, klok av skade, at han trodde eksport av norsk popmusikk var en sjanseløs greie. Han mente studioene og produsentene i Stockholm, London og New York alltid – til evig tid – ville overgå oss. Vårt potensial lå i nisjene. Mari Boine. Dimmu Borgir. Jan Garbarek. Biosphere. Sjangerartister som kunne skvise sin forpinte norske sjel og rendyrke et særpreg – uten tanke på salgspotensialet. Han hadde langt på vei helt rett. Det var den samme tankegangen som gjorde både Röyksopp og Turboneger til meget tydelige internasjonale merkenavn i sine respektive sjangere. De ble store på å dyrke seg og sitt.

Og når den norske popmusikken endelig smaker godt, har det også bakgrunn i dennne erkenorske, protestantiske erkjennelsen om at vi er best som smale og ærlige, og at det er bare gjennom å være smale og ærlige at vi en dag kan høste gull. Det må nok være slik.

Det finnes masse unge nordmenn som har en sterk drivkraft i retning av å bli kjent, men det blir veldig sjelden god musikk av det. I USA, ja, men ikke i Norge. Skjønt, Espen Lind hadde det. Og man kunne ønske seg en ung, tynn utgave av øyeblikkslåtskrivergeniet Espen i hans glamorøse glansdager, i Alarm-klassen for de beste popplatene gitt ut i 2003. Men han finnes ikke.

Magnet, Ephemera, Julian Berntzen, Thomas Dybdahl og Karen Jo Fields finnes. Til allmen nytelse og beundring. Og til eksport – gjerne støttet av Music Export Norway. Enn så lenge fortsetter Minor Majority trenden inn i 2004; de melodiøse, velproduserte pop-melankolikerne ruver i landskapet på høyde med bjørk og furu.

Artikkelen står også å lese på Alarms hjemmesider: http://www.alarmweb.org.

Publisert:

Del: