Da norsk-gambiske Haddy N’jie (26) fra Kolbotn var i tenårene gikk mange ut fra at hun sang fordi hun var svart. Da hun plukket opp gitaren og faktisk begynte å skrive låter for fem år siden, var like mange overbevist om at hun drev med hiphop eller r&b. Men debutalbumet ”White Lies” legger seg isteden et sted mellom Jeff Buckley, Ane Brun og Nina Simone. Tirsdag 4. oktober feirer hun plata med konsert på Mono.

Haddy N'jie 1 (foto: Øyvind Holen)

Av Øyvind Holen

«I should sing the blues, but I’m far too young and dumb for that,» synger Haddy Jatou N’jie i «Bats», en låtene på debutalbumet White Lies. Albumet er gitt ut på Via Music (Elias Akselsen, Dadafon, Erik Bye), og selv om N’jie iblant føler seg både for ung og dum, er det liten tvil om at mye av White Lies er reinspikka blues.

– Blues skal jo synges med tyngde, og det er ofte jeg føler at ryggsekken min – eller erfaringene mine – ikke er tung nok. På den annen side; kan ikke sorgen og erfaringen til en pubertal tenåring føles like tung som en gammel mann? Folk tror ofte jeg er dobbelt så gammel når de hører sangstemmen min, og da jeg var liten var et gammelt ektepar i 70-årene blant mine beste venner. Jeg hadde få venner på min egen alder da jeg var tenåring, og velsigner hvert år jeg blir eldre. Plata mi kan nok oppfattes som trist av mange, men sett i lys av mitt eget liv føler jeg ikke det slik. Den er mer intens, veldig Haddy.

Liker hiphop

I tenårene var hun lei av alle som trodde hun sang fordi hun var svart, og etter at hun til slutt begynte å synge for fem år siden er hun grundig lei av at alle automatisk tror hun driver med hiphop eller r&b. Fordi hun er svart.

– Jeg er veldig glad i hiphop, og har et nært forhold til artister som 2Pac, Nas, Wyclef Jean og Lauryn Hill. Men jeg elsker også Leonard Cohen, Tricky, Tracy Chapman og Nationalteatern. De er alle artister med en sterk formidlingstrang. 2Pac rapper om livet, døden og angsten, mens Nationalteatern er svært politiske, med medlemmer som nesten kjemper med hverandre om oppmerksomheten. Det er det beste å høre på når jeg drikker.

Med en oppvokst som norsk-afrikaner på ellers hvite Kolbotn er det lett å se for seg N’jie som en kvinnelig Cast eller en norsk Lauryn Hill. Men musikken er langt unna hiphop og moderne beats, for isteden framstår hun mer som en moderne singer/songwriter med sterke innslag av blues og jazz. Hun er langt nærmere Thomas Dybdahl eller Ane Brun enn Cast, men hun forteller at hun både kjenner og liker det Cast gjør.

— Jeg er veldig glad i det Cast gjør. Det er veldig intenst og flott, musikken hans har en nerve i seg og han er utvilsomt en artist med mye på hjertet – nettopp det jeg liker. Jeg husker Cast fra Kolbotn, fra den tida jeg vanka på Headon og Kristiania da jeg var 16-17 år gammel. Jeg var derimot veldig streit, og var den flinkeste klassen i klassen der Cast var et ”problembarn”. Han lånte faktisk Maxinquaye av Tricky fra meg, men den fikk jeg aldri tilbake.

Svart stolthet

Det er mye snakk om problemene nordmenn med mørk hudfarge møter, men sjelden om fordelene. For de finnes. På utesteder som Kristiania og Headon var det midt på 1990-tallet en klar fordel å være farget. I alle fall hvis du i tillegg var ung, pen og velkledd.

Der undertegnede journalist ikke var kul nok til å slippe forbi både kø og dørvakt, ble N’jie mottatt med åpne armer – selv om hun ikke var gammel nok. Svart musikk glødet hetest på trendbarometeret, og dermed ble det også kult å være svart.

– Jeg ser det samme hos lillesøstrene mine på ni og elleve år. De har vokst opp med gambisk musikk, men nå er det bare hiphop og r&b som gjelder. MTV har faktisk bidratt til å skape en stolthet over det å være svart, men samtidig er det synd at så mange svarte har lyst til å se hvitere ut. Det handler ikke bare om Michael Jackson, men om en hel skog av artister som benytter seg av hudbleking og blonde parykker.

Hun begynte verken å synge eller skrive egne låter før hun fikk en gitar av kjæresten sin da de bodde i Spania i 2000. Da ble N’jie overrasket over sin egen sangstemme.

— Det var overraskende, og jeg føler at jeg har en ganske spesiell sangstemme. Den er veldig lite klassisk, og det har tatt tid til å finne stilen min. Jeg har aldri klart å tenke over hvem jeg er inspirert av eller ligner på siden jeg har en så lite teknisk innfallsvinkel til sang. Jeg har egentlig har så mye å si om den. Annet enn at den nok er spesiell. Det at jeg ikke sammenligner meg med eller henter direkte vokalmessig inspirasjon fra andre artister, er et bevisst valg etter som jeg trengte tid til å finne min egen stemme.
 

Queendom

N’jie er aktiv på flere fronter: Hun har skrevet flere noveller og er det yngste medlemmet i den norsk-afrikanske teatergruppa Queendom, mens hun tjener til smør på maten som frilansjournalist i damebladet KK. For å trekke fram Nina Simone igjen, det er ingen tvil om at det å være «young, gifted and black» i Norge også har sine fordeler.

– Det er mange fordeler. Jeg blir lagt merke til, og kan lett slippe til hvis jeg har noe å si. Og i mitt arbeid som journalist er det en klar fordel, da jeg gjerne har en annen innfallsvinkel og erfaringsbakgrunn enn etnisk norske journalister.

PS! Haddy N’jie spiller på rockeklubben Mono i Oslo 4. oktober. 3. november er det premiere på Integrert som faen, det nye showet til Queendom, på Fabrikken i Oslo.

Publisert:

Del: