Som fjortenåring brukte Sarah-Chanderia lommepengene sine på Elton John-skiver, og delte dem ut til radiostasjoner og DJer. Fordi hun likte artisten, og mente at alle burde høre ham. I dag driver hun musikkforleggerselskapet Hacate Entertainment Group, med hovedkvarter i Oslo og kontor i New York. Chanderia er av de få i bransjen som ikke forlanger eksklusive og evige avtaler med artister. – Jeg er selv musiker, og har lovet meg selv å aldri presentere en kontrakt jeg ikke ville ha signert selv. I den første delen av dette portrettintervjuet forteller Chanderia om hvordan internasjonale plateselskaper og forleggere utnytter amerikansk kontraktrett til å ribbe artister, og hvilke spørsmål en musiker bør stille før man signerer den ofte etterlengtede kontrakten.

Sarah-Chanderia 2003

Av Knut Steen

— Musikkforleggerne er ryggraden i musikkindustrien. I USA blir de sett på som banker – den som forvalter rettighetene til musikken, vil kunne tjene penger på den i lang tid fremover. Mange artister skriver under på hva som helst, og sier i iveren fra seg rettighetene til å tjene penger på musikken sin for all fremtid.

— I Bern-konvensjonen står det at artisten har en “moralsk rett” til sitt eget materiale, men den amerikanske platebransjen tror ikke på moralske rettigheter, sier Chanderia, som mener at de aller fleste plateselskaper er baserte i USA fordi det er der rettigetene deres står sterkest i forhold til artistene:

— Hvis et selskap har hovedkontoret i USA, kan de også tilby kontrakter basert på amerikansk rett. Å gi artister 75 % av royalties-inntektene for bare 10 låter på et album uansett hvor mange låter det faktisk er på platen, slik som de gjør i USA, hadde for eksempel aldri gått i Europa. Forleggerkontraktene, for eksempel, har faktisk en klausul som gir foreleggeren rettigheter “in perpetuity throughout the universe” – noe slikt som “rettigheter i all evighet igjennom hele universet”. Det betyr som regel ikke at vedkommende forelegger har tenkt til å forsøke å selge musikken din like lenge, eller på et tilnærmet like stort område – men heller at de ønsker å sikre seg mot at noen andre gjør det.

For det er nemlig penger i å sørge for at musikk IKKE blir aktivt promovert, forteller Sarah-Chanderia:

— En hvilken som helst sang har en viss verdi i regnskapene til plateselskapene, og dermed en verdi i selskapenes passiva. Disse verdiene kan brukes til å låne penger på, eller skrive opp aksjekursen i selskapet. Denne verdien øker hvert år. Blir derimot verket spilt eller lisensiert bort til en pris eller et kvanta som tilsier at det er mindre verdt enn den bestemte satsen – noe som vil være tilfellet for alt annet enn storselgere – vil det være mer lønnsomt å IKKE pushe låta på noen, forteller Chanderia.

— De store plateselskapene vil nekte for at dette er en strategi, men det er vanskelig å komme unna når regelverket ligger til rette for det, og plateselskapene ruger på langt større mengder rettigheter enn de noensinne kommer til å ha anledning til å jobbe aktivt med. Det er mange eksempler på at man ikke engang gidder å registrere låta hos de amerikanske ekvivalentene av TONO – nettopp for å få ha den i fred. Taperen i dette blir artisten, som etter forskuddet ikke tjener et rødt øre på avtalen, og til alt overmål er avstengt fra å inngå en ny avtale med noen som er villige til å jobbe med musikken hans. Vinneren er plateselskapet, som tar vare på arbeidsplasser, sikrer økonomien og ruger på verdier ” in perpetuity troughout the universe”.

I møte med den europeiske musikkindustrien generelt – og nordmenn spesielt – ble Chanderia positivt overrasket, og etter et møte med den norske musikken på en musikkmesse i Hong Kong i 1997 valgte hun å relokalisere Hacate Entertainment Group sitt hovedsete til Oslo og Norge:

— Det er mindre eiesyke og mer forståelse av samarbeid her i Europa. Jeg møtte mange nordmenn, og ble overrasket over mye originalt, godt skrevet materiale jeg snublet over. Mens svenskene har prøvd, og til dels lyktes i å lage amerikansk pop bedre enn amerikanerne gjør det, har den norske musikken mer originalitet på tvers av genrene. For meg finnes det bare to typer musikk – god og dårlig. Derfor har jeg også valgt å jobbe ut i fra visse prinsipper innenfor Hacate, forteller Chanderia, som har tre ubrytelige regler for hva og hvem hun vil bruke tiden sin på.

— Jeg jobber bare med musikk som får meg til å føle noe. Jeg jobber bare med artister som er lidenskapelige i forhold til det de gjør. Ingen kan hjelpe den som ikke vil hjelpe seg selv. Og jeg jobber ikke med drittsekker, det finnes alt for mange fantastiske mennesker der ute til å bry seg med de som er det motsatte. Grunntanken min, etter at jeg hadde startet selskapet for å hjelpe meg selv, var at alt kunne selges, så hvorfor ikke selge god musikk som folk vil ønske å vende tilbake til?

Musikk var uansett et tidlig valg for Chanderia, som sluttet på skolen som syvåring. Etter at hun ble angrepet på skolen, der ungene hadde med seg “pumpehagler i mattetimen og kjørte motorsykkel i gangene”, tok foreldrene henne ut av skolen. Fra da av har hun lest mens hun har vært i betalt arbeid – blant annet på en musikkleir, der hun jobbet 7 dager i uken for 40$ i uken, tak over hodet – og ikke minst – musikkundervisning.

Innen hun var tenåring, hadde unge Sarah fått et meget lidenskapelig forhold til musikk. På den lille fritiden hun hadde, jobbet hun gratis i platebutikker – bare for å være i nærheten av plater. Det som var av penger, ble brukt på å kjøpe Elton John-plater, som i tur ble delt ut til DJer, radiostasjoner og andre som kunne tenke seg å spille dem. Da Eltons management omsider fikk tak i den rare, lille 15-åringen som delte ut plater på egenhånd, og spurte om hun ville jobbe med promo for dem, fikk de svaret “Hva er promo?”.

— Da de forklarte meg at det var omtrent det samme som jeg allerede gjorde, bortsett fra at jeg ikke trengte å betale for platene selv, og at de til og med ville gi meg penger for å gjøre jobben, var jeg over meg av lykke, forteller Chanderia, som etter mange år som promoarbeider bestemte seg for å flytte til New York.

— Jeg hadde $400 i lomma, og var fast bestemt på å starte mitt eget band og et firma som skulle drive med musikk på mine betingelser. Jeg visste at jeg trengte utdanning, og begynte å jobbe som vikar for alle slags musikkrelaterte bedrifter. Jeg hadde to jobber hver dag, og arbeidet 24 timer, før jeg sov 8 timer – målet var å lære så mye som mulig. Mesteparten av tiden ble jeg satt til skriving av dokumenter og sekretærarbeid, så i løpet av syv år kjente jeg bransjen godt – jeg hadde skrevet og finlest mengder av dokumenter innenfor musikkjus, sammenslåinger og oppkjøp, og massevis av andre emner. Dermed kunne jeg skrive en vanntett kontakt for mitt eget band – The Hush – i 1995.

Chanderia beskriver også møtet med den islandske popgruppen Sugarcubes som en skjellsettende opplevelse. Bandet var da på sin absolutte høyde med utgivelsen “Here Today, Tomorrow, Next Week!”, og mektig populære både på grunn av sitt spesielle lydbilde og sin eksentriske frontfigur – sangeren Björk.

— De fortalte meg det jeg hele tiden visste – du trenger ikke å lage musikk på noen andres vilkår for å ha suksess, og det er faktisk mulig å være ærlig i denne businessen – hvilket var det stikk motsatte av hva den amerikanske industrien hadde lært meg.

Men med alle høstede erfaringer – hvilke spørsmål bør en artist stille før navnetrekket settes på papiret?

— Det er et par viktige ting å huske på, uansett om du har et uavhengig musikkforlag eller om plateselskapet sier at de skal ta seg av det. En artist må huske at forlagsrettighetene er det de har å leve av i ettertid – om de forvaltes aggressivt og riktig kan de betale for både ungenes utdannelse og mer til. Samtidig kan man fort sitte uten rettigheter til å tjene penger på sitt eget arbeid hvis man ikke er forsiktig med hva men signerer. Dette er de viktigste punktene:

1) Forlagsvirksomheten er fremtiden din – har forleggeren din tenkt til å få musikken din til å jobbe for deg, og hvor er punktene i kontrakten hvor de forpliktelsene er beskrevet – eller har han bare tenkt til å ruge på rettighetene til arbeidet ditt?

2) Gjelder kontrakten bestemte områder, eller hele verden? Finn ut hva forleggeren forplikter seg til å gjøre i ett område, og si at han heller kan få rettighetene til å promovere deg i flere områder når du ser hva han får til.

3) Er de dyktige i dette området? Sjekk hva de har klart å utrette for andre artister du kan sammenlikne deg med. I mange tilfeller har de ingen til å gjøre arbeidet på et sted de har eksklusive rettigheter til – dermed tjener de ingen penger for deg, og du får heller ikke lov til å gjøre en innsats for å tjene penger der selv.

4) Hvor lenge vil forleggeren sitte med rettighetene til arbeidet ditt? Kan du avslutte samarbeidet, og få rettighetene tilbake hvis du ikke er fornøyd med arbeidet som blir gjort etter en viss periode?

5) Hvis dette gjelder et plateselskap – har de i det hele tatt en egen forlegger-avdeling, eller faller dette arbeidet under “promotion” – som stort sett er nedlesset i å promovere nye, store utgivelser?

6) Står det i kontrakten din at plateselskapet skal gi ut OG promovere din plate, eller har de bare tenkt til å gi den ut, og la den seile sin egen sjø? Hvor lange vil man prioritere å jobbe med akkurat din utgivelse, og akkurat hva har man tenkt til å gjøre?

7) Hva skjer hvis personen du har inngått avtalen med slutter, eller blir omplassert innenfor selskapet? Hva skjer hvis selskapet slår seg sammen med eller blir kjøpt opp av andre, som kanskje ikke har til hensikt å jobbe med musikken din? Hvis forholdene forandrer seg drastisk i selskapet som skal sørge for din fremtid, bør du ha en mulighet til å kunne si “beklager, men mitt arbeid følger ikke med på lasset med mindre jeg er overbevist om at dere har tenkt til å forvalte det riktig”.

— De aller fleste av disse punktene kommer til å være umulige å få gjennomslag for hos de aller fleste store plateselskaper – men her ligger nøklene til å kunne leve av musikken i mange år fremover, mener den entusiastiske musikkformidleren.

Sarah-Chanderia er bekymret for at folk skal tro at hun mistror alle som jobber i store selskaper – noe hun avviser på direkten:

— Jeg kjenner mange flinke, dedikerte folk som jobber i store selskaper, folk som jobber lange dager fordi de er mer glade i musikk enn penger. Når man er på et uavhengig selskap, har man mulighet til å sette sin egen agenda etter egne prioriteringer, mens når man jobber for et stort, mulitnasjonalt konsern, vil alltid selskapet komme før artisten. Dette kan være ekstremt frustrerende – det er lett å føle seg fanget av alle reglene slike store selskaper opererer under, sier Chanderia, som mener at artisten bør velge sin musikkforlegger med stor omhu og forsiktighet.

— Musikken er ditt åndsverk og bør være din eiendom, som du kan forvalte slik som du vil. Det å være en skikkelig musikkforlegger er en langt mer aggressiv geskjeft enn å ruge på rettigheter – jeg pleier å si at hele denne jobben handler om å jage tiøringer – “chasing the pennies”. Ser man muligheter, er det helt klart penger å tjene, både for artist og forlegger.

I neste del av dette intervjuet forteller Sarah-Chanderia om hvorfor hun ikke vil jobbe med late artister, hvorfor andre forleggere rister på hodet av Hacates prinsipper, hvordan man kan “snike” en sang inn på radioen – og hvorfor Kirkelig Kulturverksteds utgivelser har for høy kvalitet til å kunne selge i USA.

Publisert:

Del: