György Ligeti er død, 83 år gamal. Med det er ein av dei største komponistane i det 20. århundret gått bort. – Ligeti gjeninnførte lek og nysgjerighet i musikken. Hans påkrevende arbeid på mensuralfronten er vanvittig viktig, for det griper inn i mange prosesser i musikken; ikke bare for hvordan man musiserer men hva man musiserer og hvorfor; i alt fra formoppbygging til timing, meiner komponist Wolgang Plagge som var elev hjå Ligeti på 80-talet. – Ligetis store betydning var at han, da han kom til det vestlige Europa og kom inn i Darmstadtmiljøet, fungerte som brobygger, fortel professor i musikkhistorie ved Norges musikkhøgskole, Elef Nesheim, til Ballade.

György Ligeti (1923 - 2006)

Av Ida Habbestad

— Ligetis store betydning var at han, da han kom til det vestlige Europa og kom inn i Darmstadtmiljøet, fungerte som brobygger, fortel professor i musikkhistorie ved Norges musikkhøgskole, Elef Nesheim:

— Han klarte å være på innsiden av den modernistiske tankegangen og det modernistiske prosjektet, samtidig som han kunne stille opp og være kritisk til den teknokratiske utviklingen som hadde vært i Darmstadt, hvor det nærmest var en ideologi. De fleste viste seg jo avvisende til denne utviklingen, men Ligeti var den som likevel gikk inn i tankegangen og kritiserte den innnenfra.

Mikropolyfoni, klangflater og aleatorikk
Ligeti føddest i 1923 i Transilvania i Romania, men flytta tidleg til Ungarn. Etter at hans far og bror døydde i konsentrasjonsleir under 2. verdskrig, og etter at han sjølv flykta til Austerrike etter den ungarske revolusjonen i 1956, tok Ligeti sterk avstand frå alle slags diktatur eller totalitære regime – og alle andre slags forsøk på å overstyra den intellektuelle tanken.

I Austerrike vart han del av avantgardemiljøet tilknytt Darmstadt-skulen, og arbeidde mellom anna ved Studio für elektronische Musik of the WDR i Cologne på 50-talet.

På 60-talet utvikla han omgrepet ‘mikropolyfoni’, som han karakteriserte slik: “ ‘Micropolyphony’ means such a dense tissue that the individual parts become inaudible and only the resulting intermingling harmonies are effective as a form”.

I 1961 skreiv han verket “Atmosphères” (1961), der Ligeti arbeidde så godt som utan tradisjonelle melodiske, harmoniske og rytmiske parametre, og konsentrete seg om lydar med teksturar i konstant endring. Ligeti mottok den svenske Polarprisen i 2004 for dette verket.

— Det var nok på 1960-tallet at Ligeti var blant de betydeligste komponistene – da var han en foregangsmann, seier Nesheim:

— Da kom for eksempel verkene hvor han tok i bruk klangflateteknikk og aleatorikk. Aleatorikk er musikk hvor du har flere valgmulighetet. Det er ikke tilfeldighetsmusikk som hos Cage, der alt er lov. Alea betyr terning, og i aleatorikk får du oppgitt muligheter, men innenfor rammer. Når du ruller en terning vet du ikke hva du får, men du vet at du ikke får sju! forklarer Nesheim

Transparens og polyrytmiske teknikkar
På 70-talet vart stilen enklare og meir transparent, og han byrja ta i bruk tonale lydar igjen. På 80- og 90-talet utvida Ligeti atter sin musikalske horisont, og tok mellom anna i bruk strukturelle prinsipp frå afrikansk trommemusikk i verka sine, og dermed nye komplekse polyrytmiske teknikkar. I løpet av denne perioden skreiv han sine 3 samlingar av Études pour piano som reknast som eitt av dei viktigste bidraga innan klaverlitteraturen i det 20. århundret.

Musikk som kommunikativt verktøy
Pianist og komponist Wolfgang Plagge, var mellom dei som fekk oppleva Ligeti på 80-talet, då han i Hamburg i perioden 1980-1986.

— Ligeti var ekstremt karismatisk som lærer, seier Plagge. – Han var meget ordrik, og hadde for vane å dra med seg mange andre ting enn bare musikk; han klarte å sette musikk inn i en sammenheng som gjorde den til et kommunikativt verktøy. Og han hadde en enorm vidsynthet når det gjaldt interesse, det var ikke sjelden at timene kunne begynne med analyse av en Bachfuge og så ende i siste utvikling på den filosofiske arena.

Plagge understrekar komponistens betydning – både for komponistar og musikarar:

— Ligeti gjeninnførte lek og nysgjerighet i musikken. Hans påkrevende arbeid på mensuralfronten er vanvittig viktig, for det griper inn i mange prosesser i musikken; ikke bare for hvordan man musiserer men hva man musiserer og hvorfor; i alt fra formoppbygging til timing, meiner Plagge.

Plagge er ikkje er samd i kritikken Ligeti – og mange av dei øvrige komponistane frå Darmstadtskulen etterkvart møtte, som gjekk på at dei vart for tonale i uttrykket då dei vart eldre:

— Jo eldre han ble, jo mer komprimissløs var han med tanke på hovedideene sine, – blant annet å forsøke å forstå tidsløp. Det var han nokså hensynsløst konsekvent på. Han var trofast mot sin opprinnelige plan, men har uttrykt seg klarere og klarere, mener jeg. Han turte å utfordre sin egen nysgjerrighet, og han lyktes med å si de tingene han ville si på mange forskjellige måter.

Den biografiske informasjonen er henta frå Schotts heimesider.

Publisert:

Del: