Guro Skomsnes Moe er en av ytterst få kvinnelige jazzkontrabassister i Norge. 21-åringen fra Brumunddal stiller seg derimot helt uforstående til den oppmerksomheten som vies hennes utradisjonelle instrumentvalg, står det i dette profilintervjuet som Ballade her bringer videre fra sørlandets fremste kulturavis, Stimuli. – Kjønn har jo ingenting å si når du spiller. Du merker ingenting på musikken, sier hun.

Guro Skomsnes Moe (Foto: Tor Erik Schrøder)

Av Håvard Mongstad, Stimuli

Guro går tredje året på Konsen, og har rukket å bli en gjenganger på byens jazzscener. Her kan hun oppleves i konstellasjoner som Henning Strandens Minitrio, Sæter Action Five og Flatland 4.

Frijazz og andre eksperimentelle former er stikkordet når hun er i ilden. Sjangeren har tiltrukket henne lenge, men hun hadde ikke trodd at hun skulle komme så langt som hun har gjort.

Påvirkning fra familie
— Interessen for jazz fikk jeg vel inn gjennom mine foreldre. Jeg begynte med elbass sånn i tolvårsalderen, og spilte en del i band på ungdomsskolen. Storesøsteren min drev jazzklubben på Hamar, og jeg var ofte med og hjalp til under konserter. Slik traff jeg mange musikere, og kom etter hvert inn i miljøet. Etter å ha tatt musikk på videregående var jeg svært sent ute med å søke videre, Kristiansand var stort sett eneste alternativet som var igjen. Jeg hadde heller ingen som helst forhåpninger om å komme inn der, overraskelsen var derfor stor da jeg kom inn.

Må ty til privattimer
Konservatoriet tilbyr pr. dags dato ikke undervisning i kontrabass. Guro har derfor elbass som hovedinstrument, og må ta privattimer utenom. -Det ventes imidlertid en vikar til skolen snart som spiller kontrabass, og det arbeides også med å få på plass et permanent tilbud.

Hun er forholdsvis fersk på instrumentet, det var først for halvannet år siden hun bestemte seg for å kjøpe sin første kontrabass.

— Jeg hadde tenkt på det lenge, det var liksom noe fascinerende med instrumentet som jeg ville prøve. Jeg fikk teste en såkalt 12-bass av en kamerat som nettopp hadde kjøpt seg en i Frankfurt. Dette er basser som er noe mindre enn 3/4 bassene de aller fleste bruker. Dermed tok det ikke lang tid før jeg var på vei til Frankfurt for å kjøpe en selv. De sjangrene jeg ønsker å spille i er også sterkt preget av kontrabass. Som forbilder trekker hun frem navn som Charlie Hayden og Scott Lafaro.

Kjønn ingenting å si
Jazzen er en mannsdominert musikksjanger, men Guro føler ikke at dette byr på så mye problemer.

— Det stemmer vel at de fleste instrumentalister er gutter, men kjønn har jo ingenting å si når spiller. Du merker ingenting på musikken, for å si det sånn. Konservatoriet hadde ikke hatt kvinnelige bassister før jeg begynte. Når det da i klassen min var to jenter på bass og ei jente på trommer vakte det en del oppsikt. Jeg ble faktisk litt skremt av det fokuset som ble rettet mot oss bare fordi vi hadde valgt uvanlige instrumenter. Jeg er i hele tatt svært skeptisk til fokusering på kjønn.

Hun innrømmer imidlertid at det ikke er alltid like morsomt å være jente på scenen.

— Jeg kan oppleve å få en del ubehagelige tilbakemeldinger fra mannfolk blant publikum når vi gjør pubjobber. Da spiller vi jo ofte svært sent på kvelden, og en del personer kan ha fått i seg vel mye alkohol. Men det er noe jeg prøver å ikke bry meg om. Jeg vil spille og ha det gøy, rett og slett.

Usikker på fremtiden
Guro gir uttrykk for at hun ikke helt vet hva hun kommer til å ende opp med når hun er ferdig utdannet.

— Det er vel slik at jeg vet hva jeg vil drive med, men er ikke like sikker på om jeg får mulighet til det. Det hadde vært tøft og hatt et band,men det krever, i tillegg til å være dyktig, at man kjenner de rette folkene og har en god porsjon flaks. De fleste kjente navn med bakgrunn fra Konsen er studiomusikere, men det er ikke noe for meg. Jeg trives best på scenen.

Denne artikkelen er tidligere publisert i sørlandets fremste kulturavis, Stimuli, og bringes videre på Ballade.no med velvillig tillatelse.

Publisert:

Del: