10. november spiller den norske pianisten Gunilla Süssmann solorecital i nederlandske Amsterdam Concertgebouw – en konsertscenenes penstue, hvor kun kremen av instrumentalakrobater slipper til. I den forbindelse presenterer Ballade et lengre portrettintervju med den unge pianisten. Her forteller Süssmann om en tidlig musikalsk oppdragelse, enormt øvingsvolum, de problematiske buksene og veien til denne viktige konserten.

Gunilla Süssmann

Av Knut Steen

Det er ikke lenge siden Gunilla Süssmann hadde sin debut med Oslofilharmonien – nå er hun i gang med å forberede seg til sin neste ”store” konsert.

10. november går Süssmann på scenen alene i det svært velrenommerte Amsterdam Concertgebouw, der ett av verden beste orkestre holder hus til daglig. Kravene og forventningene til de få som slipper til, er følgelig skyhøye.

Süssmann kommer også til å spille teknisk krevende stykker: På programmet står verk av Skrjabin (Sonate nr. 3, Etyder op. 42/5 og op. 12/8, Fantasi op. 28) og Rachmaninov (Sonate nr. 2).

En milepæl

Enhver dyktig musiker må på en eller annen måte oppdages før hun gis en slik scene. Da Ballade fikk tak i Gunilla Süssmann, var det naturlig å begynne med å spørre henne om denne oppdagelsen – hvordan fikk hun denne muligheten?

— Altså, det var en ting som kom i stand etter at soloplaten min, ”Tockà”, ble sluppet, jeg tror i alle fall det var bakgrunnen. De ville i alle fall ha et rent russisk program, det kommer vel kanskje av platen. Det er jo naturlig å bruke mye materiale derfra, fordi jeg har det inne, men det vil allikevel bli noe variasjon. Jeg kommer for eksempel til å spille Skrjabins 3. i stedet for den 2., som er på platen. Men det kommer altså til å gå i ham og Rachmaninov.

Concertgebouw kan godt sies å være en av de virkelig store og prestisjetunge scenene, ved siden av New York, Wien og Berlin – er dette noen slags milepæl i din karriere så langt?

— Det er det definitivt, det blir veldig stor milepæl. Som du sa, det er jo ikke et sted der de slipper til hvem som helst.

Nøktern på overflaten

Mye av programmet er som nevnt innspilt og gitt ut på det norske plateselskapet NMA – hvor god reklame kommer denne konserten til å bli for platen din?

— Det kan godt hende at det vil føles positivt for publikum å kunne kjøpe en plate som relaterer så direkte til konsertprogrammet, så kanskje salget kan øke litt der og da. Platen er i alle fall ute i Tyskland, men det kan jo hende at det blir litt salg i Nederland også.

…sier Süssmann, som tydeligvis er nøkternheten selv?

— Tjaaa…for meg personlig er dette stort, men jeg må nesten forholde meg til dette på samme måte som jeg forholder meg til resten av virket mitt. For meg er det alltid like viktig å gjøre mitt aller ytterste uansett hvor og hvem jeg spiller for…men det er klart at solorecitaler i Concertgebouw føles veldig annerledes, sier Süssmann rolig – før innrømmelsen kommer:

— Nå kan det kanskje høres ut som jeg nesten er likegyldig i forhold til å spille der, men egentlig er jeg ganske nervøs og skjelven…men jeg prøver i alle fall å late som jeg har kontroll.

“Musikk er ikke en lek”

Og nettopp ”kontroll” kan vel sies å ha vært et gjennomgangsbegrep i Süssmanns karriere. Hun begynte å spille piano allerede som seksåring, og vant tidlig Ungdommens Pianomesterskap. At Süssmann har hatt noe å slekte på, er det liten tvil om. Hennes bestefar Roland Süssmann kom til Norge etter krigen, og var kjent som en meget habil fiolinist. Foruten å ha spilt i Harmonien en stund, var han også modell for hovedpersonen i Edvard Hoems roman “Frøken Beyers musikkskole”. Hans sønn og Gunilla Süssmanns far, Michael, er også en profilert fiolinist i Bergen.

Det er kanskje litt ufint – men allikevel fristende – å spørre om lille Gunilla noensinne kunne velge å ikke bli profesjonell musiker?

— Neida, det er ikke ufint i det hele tatt, for det er helt sant. Jeg hadde jo ikke noe valg. Det lille valget jeg hadde en gang, var å hoppe fra fiolin – som var mitt opprinnelige instrument – til piano. Familiebakgrunnen bidro til at hele min oppvekst var preget av musikk i alle bauger og kanter. Fra jeg var et lite knøtt var jeg med dem overalt, spilte med dem, og ble veldig fort presset inn i en fil som tilsa at musikk ikke var noen lek. Men akkurat det med fiolinen ble litt tett – med min far som lærer, føltes det veldig fort som om dette ikke var helt meg…så jeg stavret meg til pianoet og forsøkte å begynne litt på den kanten i stedet.

Først ut på Intro Klassisk

Du var jo i det aller første kullet av rikskonsertenes Intro Klassisk-musikere – kan du fortelle litt om hvilke praktiske ringvirkninger den utnevnelsen har gitt i forhold til karrieren din?

— Uten å forringe Rikskonsertene og Intro Klassisk, så har vel ikke den utnevnelsen spilt så stor rolle på veldig lang sikt. Men akkurat der og da, ga det en veldig flott mulighet til å komme rundt i Norge. Jeg fikk også spille med besetninger som vi musikerne helt sikkert ikke hadde kommet på selv. Den opplevelsen har vært veldig positiv, jeg har fortsatt å spille med dem senere uavhengig av Intro Klassisk. Sånn som programmet ser ut i dag, er det kanskje bedre. Rikskonsertene har fått et par år på seg til å sette opp en plan – noe de var veldig ydmyke på at de ikke hadde så mye av den gang. Vi fikk beskjed om at dette var et prøveprosjekt fra begynnelsen, og at de egentlig ikke visste helt hva de skulle gjøre med oss. Jeg vil allikevel gi honnør til Rikskonsertene for at de ga meg en rekke flotte engasjementer – selv om det kanskje ikke er den biten av karrieren som betyr noe i det lange løp.

…det hender man forbanner det lille talentet man har

Spør man om Gunilla Süssmann, er beskrivelsene ”ambisiøs” og ”viljesterk” gjengangere. Selv blant konsertsolister, går Süssmann for å være uvanlig sta i forhold til å perfeksjonere sine opptredener til det optimale. Men når man har nådd det musikalske nivået Süssmann befinner seg på – gjelder fremdeles forholdet mellom 10% talent og 90% svette?

Süssmann ler litt forsiktig av å bli kalt en stabeis, uten å prøve å nekte for det. Hun har erfart at det er nødvendig å slite.

— 10 % talent og 90% svette stemmer nok bra – spesielt i denne sjangeren her. Talentet er vel det man tenker minst på. Det går sin gang og kommer til syne i personligheten i spillet. Men innstudering og tilegning av all den musikken som er skrevet, er beinhard jobbing.. Det hender vel nærmest at man forbanner det lille talentet man har, fordi det øker presset og kravene til egne prestasjoner. Det igjen, gjør at kravene til øvingsmengder blir enda større, forteller Süssmann.

Lange dager

En liten fugl fortalte meg at du antakeligvis var den musikeren som øvde mest under din tid på Musikkhøgskolen?

— Den lille fuglen kan ha rett i det. Jeg hadde en egen greie der, som jeg fulgte hver dag. Klokken sto på 0550 – jeg husker tallene på klokken veldig godt – da sto jeg opp og gikk for å øve. Jeg fikk snike meg inn med vaskepersonalet før noen andre hadde kommet – for da fikk jeg mitt yndlingsrom, nummer 548. Der satt jeg til siste vaskehjelp gikk om kvelden (Musikkhøgskolen stengte dengang klokken 2200, red. anm.). Jeg skal innrømme at det var ekstremt.

Med en slik øvingsfrekvens lærer man fort – hvis det tidligere nevnte talentet er på plass. Og Süssmann har studert under noen av de beste pianolærerne man kan finne: Fra Einar Steen-Nøkleberg, fortsatte hun til den pedagogiske ”superstjernen” Hans Leygraf i Tyskland.

Ble du sendt til Leygraf fordi Nøkleberg mente du var utlært for hans del?

— Nei, ikke helt – det var Nøkleberg som sendte meg til Leygraf, fordi han hadde en annen tilnærming enn Nøkleberg og jeg hadde sammen. Meningen var å gi meg ytterligere inspirasjon. Senere har jeg fortsatt å spille men Nøkleberg i Hannover. Det er viktig å kunne hente inspirasjon fra forskjellige kilder og lærere for å finne en egen spillestil og tilnærming til musikken, mener Süssmann.

De respektløse buksene

At Süssmanns konsertantrekk – bukser – skulle inspirere til så mye oppmerksomhet, lå derimot ikke i planverket:

— Altså, det har vel ikke vært noe bevisst tanke, men det ligger i konvensjonen at kvinnelige solister skal gå i svære struttekjoler og se veldig teatralske ut. Da jeg begynte å spille i bukser, var det fordi det var bekvemt. Det er ikke behagelig å sitte på en pianokrakk i trangt skjørt og høye sko. Jeg ville også kle meg nøytralt, for å ikke ta fokuset bort fra musikken.

Innenfor populærmusikken er det svært viktig å ha et eget uttrykk – ikke bare musikalsk, men også visuelt. Er dette noe som også er på vei inn i kunstmusikkens mange sfærer?

— Ja det tror jeg nok – selv om det ikke var min intensjon å gjøre noe stort poeng ut av å spille i bukser, er det selvfølgelig et uttrykk i forhold til hvem jeg er. Jeg føler meg ikke ene og alene som kvinne, og føler meg heller ikke forpliktet til å spille på en spesielt ”kvinnelig” måte. For meg er det viktig å få frem at alle artistiske uttykk har begge deler i seg. Etter hvert har dette blitt noe folk forbinder med meg.

Men til tross for at musikanter i andre sjangere gjerne belønnes for originalitet, er det overraskende mange som klarer å hisse seg opp over et par bukser på en konsertpianist:

— Å ja. Jeg har fått veldig mye kritikk. En gjenganger er at jeg er respektløs overfor publikum, mens andre går enda lengre – et par stykker har til og med fortalt meg at bukser på en kvinnelig pianist, det er pornografisk.

Pornografisk? Med bukser?

— Jada…folk er veldig opptatte av sånt. I noen tilfeller kan man lure på om de går på konsert for å høre på hva som blir spilt, eller for å se hva folk har på seg, sier Süssmann med et leende.

Men til tross for slike uvesentligheter, har den 29 år gamle pianisten beviselig lyktes i å finne det aller viktigste – nemlig sin egen tone. Süssmanns musikalske signatur har fått mye ros, lenge før Concertgebouw lå i planverket:

I september 2003 framførte Süssmann Messiaen’s Oiseaux Exotiques med Bergenfilharmonikerene, under Reinbert de Leeuws dirigentstokk. Denne konserten høstet stor anerkjennelse, som førte til at Süssmann ett år senere fikk fremføre Griegs klaverkonsert under den prestisjefylte avslutningskonserten ved Festspillene i Bergen. Daværende festivaldirektør Bergljót Jónsdóttir sa dengang: ”Gunilla Süssmann er et innlysende valg. Hennes musikalskhet, friskhet og uttrykksfulle spill fascinerer meg – hun fortjener å bli lyttet til med stor oppmerksomhet.”

I tillegg til solodebuten ”Tockà”, som du kan få tak i på denne lenken, har Süssmann også spilt inn Geirr Tveitts konsert for to klaver og orkester for Naxos (Royal Scottish Symphony Orchestra og Bjarte Engeset). Denne platen ble nominert ved Cannes Classical Awards, i tillegg til å bli utropt til ”editors choice” i magasinene Gramophone og BBC Music Magazine. Mer informasjon om Gunilla Süssmanns konserter, finnes på hennes hjemmeside.

Publisert:

Del: