De to norske musikerne Anita Kaasbøll (vokal) og Michael Francis Duch (bass) møter den greske cellisten Nikos Veliotis. Resultat: Platen ”The sea looks green when the sky is grey” som i disse dager slippes på Sofa music. Med tre lange spor på en snau halvtime trår disse tre dyktige musikerne opp nye spor langs veier som tidligere er ryddet av blant andre The Dream Syndicate, Tod Dockstader og Giacinto Scelsi. Resultatet er mørke klangfarver, langstrakte droner og minimalistisk improvisasjonsmusikk.

Anita Kaasbøl

Av Bjørn Hammershaug

Duoen Kaasbøll/Duch avsluttet i vår som første kull masterstudiet i Utøvende musikk ved NTNU i Trondheim, den såkalte jazzlinja som har huset mange av våre mest anerkjente musikere de siste årene. Hvilken betydning har dette studiet hatt for dere som utøvere Anita Kaasbøll?

En lang, kronglete vei

— Det har vært veldig bra oss, ikke minst har studiet muliggjort en del prosjekter som økonomisk ellers ville vært vanskelig å gjennomføre. Skolen dekker prosjekter av utøvende art, som igjen bidratt til at vi har utvidet kontaktnettet og kommet i kontakt med improvisasjonsmusikere både i Norge og Europa. Vi kommer eksempelvis nettopp fra en miniturné i Belgia, Nederland og Tyskland, og vi har også brukt penger på å bringe musikere hit til Norge, sier Kaasbøll til Ballade.

Trønderartisten har studert stemmeimprovisasjon, i hovedsak under Eldbjørg Raknes. Hva har vært dine viktigste inspirasjonskilder i forhold til å finne et eget uttrykk?

— Det har vært lang og kronglete vei, humrer Kaasbøll. – Jeg har gjort mye forskjellig, fra jazz til bossanova, og har aldri vært lenge på samme plass musikalsk sett. For meg har lydforming og klanger gradvis blitt mer interessant, men det har vært mye utprøving. Jeg har funnet mye gjennom å lete meg frem til noe jeg står inne for 100 %, slik jeg gjør nå.

Kan du si noe om hvordan du arbeider med stemmen din i forhold til elektronikk og hvordan du ønsket dette skulle integreres på denne platen?

— Det elektroniske har kommet til litt etter hvert. Jeg ønsker å ta den nevnte utforskingen videre, og elektronikk gir meg flere muligheter. Men det er stemmen som alltid er basen. Det starter alltid med den.

Du driver også i andre konstellasjoner, blant annet det mer rock-orienterte Bladed sammen med gitarist Stian Westerhus.

— Bladed er nærmere rock, men med mye lyd og klare støyelementer. Vi lager låter, og har større fokus på tekster og melodi. Men vi har begge improv-bakgrunn og bringer dette inn i låtene. Disse to konstellasjonen utgjør mine to hovedprosjekter. De er for så vidt ulike, men handler i bunn og grunn om det samme; nemlig lydforming, ikke bare i forhold til egen stemme, men i hele lydbildet.

En dag i Nidraos

”The sea looks green when the sky is grey” ble spilt inn på Nidaros studios i Trondheim i løpet av én dag, live i studio. Trioen spilte inn mye mer enn det som kom ut på den relativt korte platen:

— Platen består av det vi kunne stå mest inne for, svarer Kaasbøll. De tre utdragene henger sammen i et helhetlig uttrykk gjennom tre separate stykker. Dessuten er det jo noe kompromissløs kost, så den er vel kanskje passe lang.

Radarparet Duch/Kaasbøll har denne gangen med seg den greske cellisten Nikos Veliotis. Han kaller seg ”a video artist trapped inside the body of a musician”, og er en produktiv artist, som blant annet har samarbeidet med David Grubbs fra amerikanske Gastr del Sol. Han er også en del av trioen Looper med Ingar Zach og Martin Küchen, noe som åpnet for kontakt med mannen. Anita Kaasbøll kan fortelle at de kjente godt til Veliotis fra tidligere plater, og visste godt hva han stod for.

— Jeg har hørt innspillinger med ham som jeg synes var kjempebra, så han stod øverst på ønskelista vår!

Duch/Kaasbøll har fordypet seg innen fri-improvisasjon, og har i den prosessen valgt å prøve ut mange forskjellige uttrykk.

— Gjennom denne prosessen har ting samlet seg for oss som duo. Der kom Nikos inn i bildet, han passet veldig godt inn i det uttrykket vi føler oss hjemme i.

Inn til benet

De tre har deler dessuten en felles musikalsk visjon:

— Vi er alle opptatt av ting som tar tid. Vi ønsket med denne innspillingen å skjære ned til beinet så mye som mulig. Alt overflødig skulle bort, du kan gjerne kalle det reduksjonisme. Dermed får alle smådetaljene mer plass. Mange er nok vant med raskere utvikling når de hører på musikk, men det kan være behagelig å kjenne på smådetaljene i lydene. Låtene våre utvikler seg de også, men mye saktere og i mye mindre skala enn det som er vanlig.

I beskrivelser av denne platen er størrelser som The Dream Syndicate og Derek Bailey trukket frem – hvordan stiller du deg til slike referanser?

— Vel, først og fremst blir jeg litt beæret av slike sammenligninger. Musikken vår er i hvert fall veldig dronebasert med lange stemningsstrekk og minimalistisk med mørke stemninger. Det som har vært viktig for oss var å ta tak i én musikalsk idé og holde på den gjennom et helt strekk. Mye improv hopper fra det ene til det andre, det er ikke negativt ment, men det er en annen innfallsvinkel enn vår. Vi konsentrerer oss på én ting, det betyr ikke at vår musikk mangler rom for utvikling.

— Du og Michael Duch kjenner hverandre fra mange sammenhenger, for eksempel N-Collective. Hva er den spesielle kjemien mellom din stemme og hans bass?

— Michael har veldig stor oversikt over sitt instrument, noe som skaper utrolige klangmuligheter. Da er det ikke så stor betydning hvilket instrument det spilles på, men musikken som skapes gjennom det. Vi har utviklet et slags felles uttrykk, gjennom å teste ut ulike muligheter hos hverandre, avslutter plateaktuelle og nyutdannede Anita Kaasbøll til Ballade.

Til høsten planlegger trioen Veliotis/Kaasbøll/Duch en turné i forbindelse med denne utgivelsen. Denne kommer vi tilbake til når noe blir klart.

”The sea looks green when the sky is grey” er ute på SOFA. Omslaget er utformet av Lasse Marhaug, den første i en Sofa-serie på seks hvor han har ansvaret for designet.

Publisert:

Del: