De nordiske landene bør se til og lære av hverandre for å styrke kunstens rolle i skolen, sier professor Anne Bamford.

Anne Bamford, © Eva Kylland / Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen.

Bamford har i løpet av de ti siste årene blitt godt kjent i Norge. I 2010 reiste hun rundt for å kartlegge forholdene til kunstfagene i norske skoler, og siden har hun besøkt landet mange ganger. Hun har gjort tilsvarende arbeid i Danmark, Island og Finland, og kjenner altså kunstfagenes posisjon i hele Norden. Før jul innledet hun på konferansen SamBa i Kristiansand, som ble arrangert av Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen, og i etterkant snakket Ballade med henne om nordiske forhold.

Oppvåkning hos Ludvigsen
Bamford har nærlest både Ludvigsen-rapporten ”Fremtidens skole – fornyelse av fag og kompetanser”, som kom i juni 2015, og delutredningen ”Elevenes læring i fremtidens skole – et kunnskapsgrunnlag” fra 2014. I ordbruken ser hun en utvikling i løpet av året som skiller dem.

– I 2014 ble vitenskap nevnt en rekke ganger, men ordet kunst ble ikke nevnt en eneste gang. I 2015 hadde mye skjedd. Ord som kunst, kreativitet, kultur, estetikk og deltakelse gikk igjen i en helt annen frekvens, sier hun.

Ulike utfordringer i Norden
Bamford mener dette viser at Ludvigsen-utvalget ser hvordan arbeid med kunst og kunstfag kan bidra til å fornye skolefagene og utvikle viktige kompetanser.

– Norge har fått en lovende rapport med Ludvigsen-utvalget, men mange lærere har kanskje ikke kompetanse til å gjennomføre det som står i den. I Finland er det motsatt: Mulige utdanningsreformer kan komme til å senke timeantallet til kunstfag i skolen, men landet har mange kompetente lærerkrefter. I Sverige er utdanningsminister Gustav Fridolin spesielt opptatt av å se sammenhengen mellom kunst og utvikling av demokratiske verdier, og de sosiale konsekvensene av hvordan man organiserer kunstfagundervisningen både i og utenfor skoleverket. På Island blir det samlet inn data for å vise de økonomiske, sosiale og kulturelle konsekvensene av de kreative næringene. En gjennomgang av lærerutdanningen er i gang, og målet er å prøve å forbedre utdanningen i kunstfagene, forteller Bamford.

Hun er aller mest begeistret for arbeidet som er gjort i Danmark de siste årene.

– Da jeg reiste rundt for å kartlegge forholdene for 12 år siden så politikerne at det var viktig å endre kurs. Prosessen har tatt tid, men danskene har sett at det er så viktig at de ikke har villet la det være.

I en evalueringsrapport i Danmark la ungdom vekt på at de ser på kunst og kultur som et frirom i en hverdag som er sterkt preget av målrettethet og karriere.

Forente krefter i Danmark
I 2014 lanserte Kulturministeriet i Danmark tre nye barne- og ungdomskulturelle strategier: En for små barn, en for skolebarn og en for ungdom og unge voksne. Under lanseringen la tidligere kulturminister Marianne Jelved (2012 – 2015) stor vekt på kunsten som identitetsskaper og sentral faktor i dannelsesprosessen fram mot selvstendig samfunnsdeltaker.

– Dannelse foregår i et dynamisk fellesskap hvor man overskrider seg selv og finner seg selv i forhold til andre. Her er kulturen den underliggende drivkraften. Det hele begynner med bildene og fortellingene vi bruker til å finne meningen med oss selv, med fellesskapet i samfunnet og med det å være menneske, uttalte Jelved da strategiene ble lansert i 2014.

En satsning som ble godt mottatt er den såkalte huskunstnerordningen, som man lett kan gjenkjenne som Bamford-flaggskipet ”creative partnerships”. Gjennom ordningen gis det støtte til samarbeidsprosjekter mellom profesjonelle kunstnere innen alle sjangre og skoler. Kunstneren har frihet til å tilrettelegge arbeidet sammen med den enkelte utdanningsinstitusjon. Prosessen skal vare i minst en uke og gi barna mulighet til å følge, delta og fordype seg i en profesjonell kunstnerisk prosess på kunstens egne premisser.

Urkraft for ungdom
Ungdomsstrategien resulterte i at 2015 ble utnevnt til de unges kulturår – Urkraft. Det ble raskt slått fast at de unge måtte få være med å organisere og utvikle sine egne prosjekter. Over 100 prosjekter fikk støtte, det ble etablert to fyrtårnprosjekter og de unge utviklet kulturprosjekter i samarbeid med kulturinstitusjoner. Dessuten ble det etablert en rekke ungdomsråd og håndbøker for hvordan de kan utvikles.

I en evalueringsrapport i Danmark la ungdom vekt på at de ser på kunst og kultur som et frirom i en hverdag som er sterkt preget av målrettethet og karriere. Kunst- og kulturarbeid er også med på å utvikle ungdommene personlig og dermed hjelpe dem til å finne ut hvilke veier de skal velge i livet.

Niels Græsholm Foto: Privat
Niels Græsholm Foto: Privat

Kunstfag tilbake i lærerutdannelsen
Også i den danske lærerutdanningen har kunstfagenes kår bedret seg de siste årene, selv om Niels Græsholm i Kulturstyrelsen mener det er en kompleks tematikk. Det har blitt lettere å velge estetiske fag enn i forrige reform, men samtidig skal studentenes undervisningskompetanse fordeles på flere fag. Det vil uansett bli mindre tid på kunstfagene enn for noen år siden, hevder han.

– Tidligere har det vært sterke miljøer rundt kunstfagene i lærerutdanningen, og det blir spennende å se om lærerutdanningsreformen klarer å gjenopprette dem – for eksempel i et samarbeid med utdannelser i kunstfag, som det er lagt opp til i forholdet mellom musikkonservatoriene og lærerutdannelsen. Og det er selvfølgelig også et ressursspørsmål. Er det økonomi til det? spør Græsholm.

– Jeg har aldri sett mennesker som har kjedet seg så fælt som dem jeg møtte i norske skoler

Samarbeid nedfelt i læreplanen
I siste versjon av lov om folkeskolen, som kom i 2014, blir det lagt stor vekt på å søke en tettere kobling mellom skolen og for eksempel musikk- og kulturskoler. Det heter blant annet:

”Skolene inngår i forskjellige typer samarbeid, blant annet i form av partnerskaper med lokalsamfunnets kultur-, folkeopplysnings-, idretts- og foreningsliv og kunst- og kulturskoler, med lokale fritids- og klubbtilbud og med de kommunale eller kommunalt støttede musikkskoler og ungdomsskoler, som kan bidra til oppfylling av folkeskolens formål og mål for fag og obligatoriske emner. (….) Som ledd (……) kan skolens leder bestemme at personer som ikke er ansatt i kommunens skolevesen i begrenset omfang kan ivareta undervisningsoppgaver i folkeskolens fag og obligatoriske emner og understøttende undervisning.

– Denne ordlyden er tatt nærmest direkte fra Bamfords anbefalinger fra 2006, sier Niels Græsholm, som ser mange muligheter.

– Dette åpner for det første for samarbeid mellom skolen og kunst- og kulturlivet i nærmiljøet. Her er samarbeidet med den lokale musikkskolen en gjensidig forpliktelse. Skal det bli til et partnerskap må det være et sterkt samarbeid.

Græsholm legger også vekt på mulighetene både for at barn i begrenset omfang kan oppfylle undervisningsplikten i for eksempel musikk ved å delta i musikkskolens undervisning og for at kunstnere i begrenset grad kan undervise i grunnskolen.

Anne Bamford Foto: Eva Kylland /Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen.
Anne Bamford Foto: Eva Kylland /Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen.

Kreative nøkkelkompetanser
Bamford opererer selv med det hun kaller “kreative nøkkelkompetanser”. Nysgjerrighet og evne til å undre seg og reflektere er essensielt, likedan utholdenhet, evne til å stå i usikkerhet og å våge å skille seg ut. Fantasi gjør det mulig å se alternative løsninger og prøve ut forskjellige muligheter, trekke linjer og bruke intuisjon.
Hun mener også at elevene generelt må få være mer aktive i alle fag.

– Jeg har aldri sett mennesker som har kjedet seg så fælt som dem jeg møtte i norske skoler. Alle barna jeg intervjuet sa: Skolen er kjedelig. Livet er kjedelig. Vi sitter bare der og gjør ingen ting, forteller hun.

Ikke vent på politikerne
Selv har hun aldri ventet på klarsignal til å gjøre arbeidet sitt. Hun har bare satt i gang. Det oppfordrer hun lærere og kunstnere i Norge til å gjøre også.

– Gå ut og gjør en forskjell på ditt felt. Hvis man venter på at politikerne skal ta ledelsen, vil det ikke skje noe. De har uansett bare kortsiktige visjoner. For en endring i utdanningssystemet trenger man langsiktige visjoner, sier hun.

– Om man ikke griper sjansen man har fått med Ludvigsen-rapporten, kan toget komme til å gå. Da vil det komme en annen rapport, og når jeg kommer tilbake til Norge om ti år er situasjonen akkurat som nå.

Hva gjør Norge etter oljen?
Da Bamford reiste rundt i norske skoler 2010/2011 syntes de fleste hun snakket med at kunst var koselig, men ikke særlig viktig. Nå ser hun en viss oppvåkning. Hun tror det kan ha med oljeprisene å gjøre.

– Jeg tror nordmenn begynner å se at de ikke lever i et overflodssamfunn til evig tid. Det må skje noe hvis landet skal klare seg når oljen tar slutt. Da kan man ikke ha intelligente barn som går ut av skolen for ikke å gjøre noen ting. De vil ikke ha råd til det.

Når vi oppsummerer at PISA- resultatene til norske skoleelever heller ikke har blitt bedre i løpet av de siste ti årene, konkluderer hun kjapt:

– Jeg visste det. Jeg kunne ha sagt det på forhånd.

Publisert:

Del: