I dag ville Edvard Grieg fylt 175 år. Hva står han egentlig for i dag og er det mulig – og nødvendig å frigjøre komponisten fra eldre oppfatninger, spør Annabel Guaita.

Annabel Guaita med en byste av Edvard Grieg, © Toni Kastelan

I Bergen Offentlige Biblioteks lokaler, vegg i vegg med de historiske arkivene til Griegsamlingen holder Senter for Griegforskning til. Arkivene inneholder Edvard Griegs originaler. Brev, noter og arbeidsskisser er godt bevart for ettertiden. Men hva nå? Hvordan kan vi åpne et nytt potensial og gjøre Griegs musikk til en mer aktiv kraft i samfunnet? Senteret ble opprettet i 2011 og har siden den gang arrangert flere store konferanser og skapt et attraktivt, internasjonalt miljø for unge forskere i Bergen. Nylig ble det ansatt en stipendiat i en fireårig PhD stilling.

Både politikere og journalister hadde forventninger knyttet til etableringen av senteret og hva man skulle gjøre for ’Bergens store sønn’. Flere spørsmål ble reist: Hvordan kan vi gjøre Grieg mer kjent i utlandet? Har vi fått nok ut av Grieg? La oss gjøre ham større! La oss i hvert fall vise verden at han er større! Vi har fortsatt mye å lære om komponisten! ’.

Musikken til Grieg spilles over hele verden. A-mollkonserten er blant de fem mest spilte klaverkonserter i dag, så er det å gjøre komponisten mer kjent i utlandet egentlig et viktig argument for skulle å forske på Grieg?

Edvard Grieg, © Wikimedia Commons

Grieg som prisme
Det forrige initiativet fra Senter for Griegforskning, konferansen ’Den Nordiske Ingrediens ’ som ble avholdt 20.-21.mars i år hadde foredrag som ikke bare bekrefter oppfatningen vår av Grieg slik vi tror han er, men også foredrag som utfordrer denne oppfattelsen og dermed også oss selv, slik forskning skal gjøre. Daglig leder for senteret, førsteamanuensis Arnulf Christian Mattes hadde invitert tolv forskere og stipendiater (hvorav seks fra Tyskland) som bidro til bred diskusjon rundt hva norsk og nordisk musikk er i dag. Grieg ble på denne konferansen som et prisme. Et prisme splitter lyset som treffer det, og blottlegger alle fargene som er skjult i det hvite lyset. Perspektiver fra krigshistorie, litteratur og teatervitenskap ble sendt gjennom prismet Edvard Grieg. Ulike lag hos komponisten ble eksponert. Nye spørsmål ble reist og gåtene utforsket. Musikken som aktiv kraft i samfunnet ble synliggjort: Hvordan skape musikk etter terrorangrepet på Utøya? Dette spørsmålet ledet til diskusjoner rundt hvordan verdensbildet påvirker musikken som blir skapt. På Griegs egen tid så vel som i dag. En presentasjon av 100-års jubileet for Griegs fødsel i 1943 ble et eksempel på hvordan Griegs musikk ble dratt inn i propagandaen av et totalitært regime. Friedrich Geiger analyserte Harald Sæveruds verk Kjempeviseslåtten i lys av andre liknende europeiske motstandsverker. Kjempeviseslåtten har også blitt slitt også av sin egen fortelling, motstandsbevegelsen. Verket er også et mini-variasjonsverk med oppbygningen, som en eneste crescendo, og temaene som gjentaes men blir variert. I foredraget pekte man blant annet på slektskapet til Beethovens femte symfoni- bankemotivet. I innledningen i okesterversjonen kommer en liknende triol som starten på Beethovens 5. (ta- ta- ta- ta). I den sammenlikningen får verket plutselig en almenngyldighet ut over den norske. Dette ble et eksempel på hvordan et verk har godt av å bli frigjort fra seg selv og sin egen tilblivelseshistorie. Konferansen viste hvordan Grieg er en stor del av vår musikalske identitet, men ikke minst hvordan vår identitet i Norge skapes og vitaliseres i møtet med stemmer utenfra.

Iscenesettelse av Grieg
Å skulle revitalisere ’Bergens store sønn’ Edvard Grieg er en utfordring, kanskje spesielt i Bergen. Mens forfatteren Ibsen og maleren Munch stadig dras inn i nye samfunnsaktuelle debatter, er det som om den nasjonalromantiske musikken forblir i en nostalgisk og ufarlig boble. Er Grieg en ’byste av stein’ frosset i tid? En av foredragsholderne, Ina Rupprecht åpnet for en diskusjon om hvordan forestillingen om Grieg kan være mer en iscenesettelse av en idé som ble projisert på han gjennom biografier. Hun trakk frem Gerhard Schjelderups ”festskrift” til Griegs 60 årsdag skrevet i 1903, som et eksempel. Gerhard Schjelderup var for øvrig en av redaktørene for den første norske musikkhistorien, med prosjekt å definere den norske musikken.

Schjelderup innleder Grieg-biografien med en fremstilling av Norge gjennom en idealisering av bondekulturen, det eksotiske drømmelandet i nord og fortolker musikken deretter: ”Folkevisen er også ægte Grieg, norsk natur sett gennem en sterk personlighed”. Når han skriver om Griegs forfedre fokuserer han på den mannlige delen av familietreet, slik som var vanlig i det århundret. Griegs mor, Gesine Hagerup, blir bare til en viss grad kreditert i forbindelse med Griegs musikalske oppdragelse. Det tones også veldig ned at Grieg både hadde skotsk og dansk blod i årene. Ina Rupprechts innlegg viste hvor omhyggelig denne biografien ’iscenesetter’ komponisten som nasjonal toneskald og nyanserer Grieg og hele hans nasjonale prosjekt. Hun peker på at Norge var i ferd med å bli selvstendig og trengte en helt, et geni, og at Grieg fikk dette oppdraget på vegne av en hel nasjon. Var han ambivalent til dette? Mest sannsynlig. I brevene hans beskriver han fossene i Hardanger som fordummende på hans skaperkraft. Men likevel lever den romantiske forestillingen om Griegs forhold til den norske natur videre. På Ullensvang Hotell fortelles fortsatt at Dovregubbens Hall fra Peer Gynt opus 23 skal ha blitt omskrevet etter at komponisten hørte lyden av et snøskred.

Edvard Grieg, © Wikimedia Commons

Forskning eller anekdoter? Jatakk- begge deler!
Mange av biografiene som finnes sementerer en fortolkning som har blitt hengende ved komponisten, mens både historie og hvordan vi definerer kvalitet er levende og endrer seg i takt med tiden. Det viser at det er en sjanger med sterk overlevelsesevne. Vi ser tilsvarende styrke i narrativet gjennom filmer som ’Kampen om tungtvannet’ og ’Den 12. mann’. Disse gir et ensidig bilde av fakta rundt annen verdenskrig i Norge. Rupprechts påstand er at det anekdotiske bildet som Schelderup tegner av Grieg i stor grad har blitt videreført i norske og tyske biografier som brukes i dag. Er det slike fremstillinger som har gjort Grieg til en uangripelig ’byste i stein’? Motstridende historier kan resultere i frykt for ’den andre’ fortellingen fordi den utfordrer vårt verdensbilde, vår sannhet. På 1970-tallet ble det for eksempel gjort et forsøk på å få Griegs forbudte symfoni frigitt, men forgjeves. Et av argumentene som ble brukt, var at hans gode rykte kunne bli ødelagt fordi symfonien kanskje ikke var god nok. Å rekonstruere historie er en komplisert prosess. Man kan aldri være helt sikre på fakta. Det er uløselig knyttet til spørsmålet om hvem som er fortelleren og hvilket perspektiv denne har tatt.

Flerstemmighet: et sunnhetstegn
I fjor kom den britiske forskeren Benedict Taylors grundige og banebrytende analyser av den harmoniske grammatikken i Griegs musikk. Den tar også opp temaene natur og nasjonalisme. Dette er hardcore-forskning som virkelig gir ny innsikt ved å gå i dialog med eksisterende oppfatninger. Norsk Forskningsråd ønsker å fremme fremragende forskning i Norge. En norsk forsker som har pekt på at Griegs historie ikke bare bør fortelles biografisk og fra en persons perspektiv, er Inger Elisabeth Haavet. Da hun i 1998 gav ut boken om Nina Grieg, var hun en av de første til å bringe inn kvinnenes historie i denne fortellingen. Hennes bok er et viktig bidrag til å se historien om Grieg i lys av en hel generasjons historie. Hun setter både Nina og Edvard Grieg inn i en bredere kulturell kontekst, ikke minst fra et kvinnehistorisk perspektiv. I disse dager ble Erling Dahls og Tønnes Gundersens nye bok om Grieg ’Fra motgang til seier’ lansert. I den savner jeg tilsvarende perspektiver. Denne boken er en dokumentasjon av biografiske fakta og tilføyer informasjon om det man mener å vite om Griegs selvforståelse som ektemann. Boken er utgitt med forskningsmidler, men går ikke i dialog med tidligere forskning. Jeg savner for eksempel at den kommenterer tidligere bidrag til kjønnstemaet slik som Inger Elisabeth Haavet sin biografi om Nina Grieg representerer. Det er diskusjonene og forhandlingene mellom stemmene som er interessante. Når noe blir motsagt oppstår flere spørsmål som igjen genererer behov for forhandlinger. Det å ha flere alternativer, flere versjoner av historien blir således et sunnhetstegn. Det er når de ulike narrativene utfyller eller motsier hverandre at man åpner for debatt, og man som nasjon eller by kan åpne for selvrefleksjon.

Senter for Griegforskning har som hovedprosjekt å gi fornyet relevans for denne musikken og Griegs rolle. En slik flerstemmighet, har mulighet til å få stor innflytelse på vår kulturelle bevissthet. Dette vil også gjøre musikken til Grieg til en mer aktiv kraft ¬– i Norge så vel som i utlandet. Om vi legger til Astrupsenteret i KODE har vi nå to ‘unge’ forskningssentre i Bergen, på kunst- og musikk. Det burde være grunnlag for å bygge opp et spennende tverrfaglig forskningsmiljø om norsk kulturarv – midt i selveste kulturarvens vugge, Bergen!

Gratulerer med dagen, Edvard Grieg!

Annabel Guaita, pianist og formidler

Publisert:

Del: