I dag, fredag 9. november, fyller John Persen seksti år. Og selv om hovedpersonen etter eget utsagn nå har meldt seg ut av norsk musikkliv, vil han neppe få så mye anledning til å gjennomføre akkurat det. For John Persen har hele sitt liv stått på barrikadene for norsk samtidsmusikk, og har selv skrevet verk som vil bli stående. Les Hild Borchgrevinks personlige hyllest – på vegne av alle oss i Ballade og Norsk Musikkinformasjon.

John Persen

— Jamen, John, jeg har tenkt å snakke med deg om musikk, og ikke om norsk musikkliv!

Idet jeg sendte mailen, slo det meg at det antakelig var det dårligste og et av de mer historieløse argumenter jeg kunne ha funnet på overfor en mann som for noen måneder siden var konstituert direktør i Norsk Musikkinformasjon, og egenhendig la nytt gulv i NMIs kontorer, og som før det i litt videre forstand har lagt gulv for kunstneraksjoner, Norges Musikkhøgskole, Ny Musikk, UNM, Oslo Sinfonietta, Norsk Musikkinformasjon, Norsk Komponistforening, Ultimafestivalen, oslo opera net. En mann som har sloss et liv for å bygge hele den strukturen jeg tenker på som norsk samtidsmusikkliv. Men en sendt mail er så pokkers ugjenkallelig en sendt mail.

Så hjalp det da heller ikke. Han vil fortsatt ikke intervjues.

Og jeg må innrømme at jeg har respekt for det. Det handler om at mannen ikke vil slikkes oppetter ryggen fordi han tilfeldigvis er seksti år i dag. Det handler om hans kompromissløse evne til å sette det han arbeider for i sentrum – musikken. Og ikke en hvilken som helst musikk, men den utilgjengelige musikken. Hvis ikke den er utilgjengelig, har den ifølge John Persen sviktet sin oppgave som kunst. “Kunstens politiske kraft ligger i det å skape en ny bevissthet, åpne nye dører til erkjennelse, og ikke å synge sanger eller male bilder som bare bekrefter det venstresida forventer. […] Kunsten kan ikke forandre verden. Den kan bare forandre de menneskene som kan bidra til at verden endres. Vi mista noe i forenklingene på 70-tallet,” sa John Persen da Halvor Fjermeros minnet ham om at han har kalt Vømmøl Spelemannslag for noe av det mest reaksjonære Norge har. Det er en perspektivvidde ikke alle sekstiåttere gjør ham etter.

John Persen reiste etter eget utsagn “til Norge” fra Stabbursneset i Porsanger en gang på sekstitallet. Siden har døsige norske musikkinstitusjoner med jevne mellomrom fått revet laurbærene vekk under seg. Et dusin nye er dukket opp, signert Persen. Men blikket til en sjøsame som lærte seg norsk selv stopper ikke i Norge. John Persen har en beundringsverdig evne til å tenke i ubrutte linjer som ikke holdes igjen av noen svenskegrense, fra Stabbursneset til Paris, fra Oslo til New York. Norsk samtidsmusikk i Persenske termer handler ikke om noen søtladen nasjonsbygging. “På ett plan er Ultima en kamp mot norsk nasjonalisme,” sa han til Nye Musikken i 1996. Men like ofte er det Stabbursneset som slår tilbake mot verden. “I stedet for å ta oppgjøret alvorlig – hva var det som førte til modernismen, hvordan komme ut av den – lar vi syvsoverne komme drassende med den gamle og reaksjonære Schaeffer, og pusse støvet av ham med den norske nisselua,” tordner han i Ballade i 1979. I 1977 innviet han Oslo Konserthus med pistol i CSV. Og han ble hørt også i utlandet. I 1987 ble Et Cetera spilt på Rostrum. Samme år lød TTT på ISCM.

Jeg innrømmer uten å blunke at jeg tilhører en dessertgenerasjon i norsk samtidsmusikkliv. Bunken med avisutklipp i mappa til John på Norsk Musikkinformasjon gjør meg om mulig enda mer ydmykt klar over at da man noe mistenksom stod i et utkommandert barnekor og hviskeskrek i en mikrofon på den første Bryt Lydmuren i 1990 eller deromkring, så var det mulig fordi John Persen hadde vært på banen i 25 år og svingt sabelen over en uforstand og et diskusjonsnivå det nesten er umulig å forstå at var slik idag . “Eine hervorragende geschriebene Partitur,” sa operaens musikksjef om Under Kors og Krone, John Persens opera om Kautokeinoopprøret i 1852. “Persen har pen håndskrift,” oversatte musikksjefens sjef. “Og dessuten har vi ikke en så dyp alt.”

Under Kors og Krone er aldri blitt oppført. Den norske Opera hadde ikke kapasitet til å sette opp bestillingen sin da verket var ferdig i 1985, dog seks år for sent. Da sluttet John Persen å skrive musikk som gjorde at han måtte forholde seg til menneskelige begrensninger. Trodde han. Helt til verket Fuglan veit, elektroakustisk musikk i lydkasser til å henge opp i trær, ble hengt opp på St.Hanshaugen i Oslo. Kassene fikk knapt henge i to timer før de første iltre telefonene kom. Kommunen ble tilkalt, og mannen som kom, demonterte installasjonen, for – “det var jo ikke fuglekvitter som kom ut av boksene”.

Men i 1999, på initiativ fra Olav Anton Thommesen, klarte John Persen å åpne skuffen med skuffelsen og partituret til Under Kors og Krone igjen. Resultatet ble et helaftens symfonisk verk basert på operaens materiale, døpt Over kors og krone,til Ultimafestivalens åpningskonsert i 1999. Til lysende kritikker. “Skön orkesterfresk,” skrev Svenska Dagbladet. “Denna musik fortjänar att bli älskad av en större publik.”

Takket være mennesker som John Persen har kompetansen i og om samtidsmusikk i Norge vokst mange hakk siden 1985. Nå er infrastrukturen der. Nå produseres det flinke komponister, flinke musikere og flink samtidsmusikk på løpende bånd. Ikke så å forstå at kampen for den nye musikken er ferdig utkjempet. Fortsatt danser de fleste norske symfoniorkestre og operaen det meste av tiden rundt i en evig dacapo av Brahms og Hakkebakkeskogen, fortsatt er det mulig for musikkstudenter å få sine eksamenspapirer uten å ha tatt i musikk fra etter 1950. Men for meg fra der jeg sitter akkurat nå – i en lokalavdeling av en organisasjon John har ledet og i en festival John har startet – handler det mye om selve musikken. Ikke bare om at vi skal spille ny musikk, men om hvilken nye musikk vi skal spille. Er denne musikken bra nok? Hvorfor er det viktigere å få bestilt dette verket, å få invitert dette ensemblet, å få satt igang dette samarbeidet, enn å få realisert de tredve andre innovative, genreoverskridende prosjektene som ligger i samme bunke på Norsk Kulturråd? Hva kan vi gjøre for å kvalitetssikre arbeidet vårt, for å sikre at den musikken vi arbeider for, er den musikken som virkelig fortjener det? Dette var det ene som lå bak mitt ønske om å snakke med John om musikk, og ikke om norsk musikkliv.

Og av og til kan man mistenke dem som liker å kalle seg norsk musikkliv for å like litt, bare litt, å kaste beskyldninger i hodet på hverandre på Ballades nettsider. Det handler selvfølgelig ofte om fordeling av midler mellom organisasjoner som på hver sin kant kjemper for å holde hodet over vannet og arbeidet sitt i gang. I den kakofonien har John nå altså bestemt seg for å holde kjeft. Det var den andre grunnen til at jeg ville få mannen til å snakke – om musikken sin. Jeg kan nemlig ikke få meg til å tro at vi ikke skal høre mer til ham. For det er ikke første gang. “Det er artig å være tilskuer til alt,” sa Persen. I 1978. “Nå har jeg gjort nok for norsk kulturliv. Nå trekker jeg meg tilbake for å komponere,” sa Persen. I 1994.

Jeg gleder meg til å høre bestillingsverket til Orkester Norden i 2002 . Det skal skrives av John Persen. Jeg gleder meg til oslo opera nets neste premiere. Den er initiert av John Persen. Og jeg skal røpe at det er et eller annet i meg som har gjort at hver gang jeg har gått forbi en heisekran siden i sommer, så har jeg tittet inn i førerhuset. John har nemlig bebudet at han skal bli kranfører. Men jeg har ikke sett ham ennå.

Gratulerer med dagen, John!

Publisert:

Del: