Da Gramo inviterte til lukket seminar om lokaliseringen av et fremtidig senter og arkiv for norsk populærmusikk trakk de verken kulturpolitikere eller departementsfolk, men flere av representantene rapporterer om et hyggelig møte. Gramo, ved Sæmund Fiskvik, avslørte imidlertid at de ikke bryr seg om hva politikerne mener om saken: – Gramo mener at hva det offentlige, les Kulturdepartementet og ABM utvikling, mener om denne saken overhodet ikke er viktig. Gramo vil fristille seg fra den offentlige utredningen som er i gang, og komme med sin anbefaling før jul, sa Fiskvik under møtet. – Tonen i Fiskviks innlegg var av en så “fiendlig” art at flere etter møtet var redd for et scenario der Gramo nå ønsker å ta kontrollen over hele debatten. Da er vi i så fall akkurat der avdøde Helge Gaarder for en hver pris ville unngå å havne, sier INPs styreleder Svein Bjørge, som var til stede på møtet.

Svein Bjørge, 2003b (Foto: Nina Ruud)

Av Knut Steen

Ballade spurte Stiftelsen Institutt for Norsk Populærmusikk (INP)s styreleder, Svein Bjørge, om hvordan han oppfattet seminaret. Bjørges og INPs innlegg under seminaret støttet seg til Jørgen Langdalens rapport om lokalisering og ressursbruk i forbindelse med opprettelsen av et populærmusikkinstitutt/arkiv.

— Det var veldig hyggelig å treffe de ulike lokaliseringsalternativene, som viste stor gjensidig nysgjerrighet og respekt for hverandres arbeider og utgangspunkter, forteller Bjørge.

Bestillingsverk – eller objektiv utredning?
Etter det Ballade har fått høre, poengterte Gramos Sæmund Fiskvik at Langdalen- rapporten var bestilt av INP. ” Hva denne Jørgen Langdalen, som ingen har hørt om, mener om saken er uten betydning”, skal Fiskvik også ha sagt.

— Jo, det er riktig at Fiskvik hoverte over at ingen kjenner “denne Langdalen”, de kommentarene kom i etterkant av min presentasjon. At Fiskvik ikke kjenner Jørgen Langdalen er vel heller ikke så interessant, og angår vel egentlig ikke saken, sier Bjørge, som forteller at INP ble anbefalt av flere å få gjort en uavhengig vurdering av organisering av et pop- og rockarkiv. Han avviser på det sterkeste at INP har hatt noen innvirkning på Langdalen-rapportens konklusjoner.

— At rapporten eventuelt skulle være et bestillingsverk fra INP’s side, er i så fall første gang vi hører. Snarere tvert i mot har vi fått veldig positive tilbakemeldinger på Langdalens rapport både fra politiske hold og fra andre initiativ om at rapporten er både velbegrunnet og grundig. Men om Sæmund Fiskvik og Gramo mener noe annet, så har de selvsagt all rett til det. Jørgen Langdalen er for øvrig en erfaren utreder som er brukt i flere politiske utredninger, sier Bjørge, som samtidig åpner for at INP nå kommer til å gå i bresjen for å få det nasjonale popinstituttet/arkivet til Oslo:

— Når det gjelder Langdalens ene anbefaling i rapporten om at arkivet rent faglig vil ha fordeler av å plasseres på Nasjonalbiblioteket, så var dette et poeng INP over hodet ikke var opptatt av på det tidspunktet. Vår dedikerte oppgave var ene og alene å få politisk aksept for opprettelse av et nasjonalt pop- og rockarkiv. INP’s konklusjon i så måte er helt fersk.

Men nå er dere altså opptatte av lokalisering?

— Ja, det er riktig. Men det er som sagt så ferskt at vi ikke har rukket å offentliggjøre informasjon om hvorfor ennå, sier Bjørge, som foreløpig ikke ønsker å kommentere INP-standpunktet ytterligere.

For rocka til å samarbeide?
De mest oppsiktsvekkende utspillene skulle imidlertid ikke ha kommet fra noen av lokaliseringsalterantivene, men fra Gramos Sæmund Fiskvik, som i det som beskrives som en ti minutter lang tordentale skal ha sagt:

“Gramo mener at populærmusikkfeltet er så rocka at det ikke bør ta del i et felles arkivmiljø, det vil være best tjent med å stå for seg selv.”

Dette resonnementet er Bjørge dypt uenig i.

— Den holdningen Fiskvik forfekter her er svært beklagelig, og av den typen som truer med å trekke forståelsen for rock som kunstnerisk uttrykk 20 år tilbake i tid. Det som preger dagens musikk mer enn noe annet er genreutviskinger, dermed er det heller ikke naturlig at rocken skal trekkes ut av denne sammenhengen. Rocken i dag flyter sammen med vise, jazz, samtidsmusikk og annet, og et forsøk på å stigmatisere rocken som noe “utenfor dette” er en gammeldags holdning, som vi burde vært ferdig med for lenge siden, mener Bjørge.

— Rocken har slitt med å bli respektert og likebehandlet av det offentlige i veldig mange år. Om “bransjen” ved Sæmund Fiskvik virkelig mener dette, så er det ikke bare beklagelig, men også et problem hvis Fiskviks kommentar er representativt for hva Gramo mener om saken, mener Bjørge, som også bekrefter de oppsiktsvekkende opplysningene Ballade har fått i forhold til Gramos ønske om fristilling fra den offentlige utredningen:

“Gramo mener at hva det offentlige, les Kulturdepartementet og ABM utvikling, mener om denne saken overhodet ikke er viktig. Gramo vil fristille seg fra den offentlige utredningen som er i gang og kommer med sin anbefaling før jul.”, skal Fiskvik ha sagt fra Gramo-talerstolen.

Hva fikk du inntrykk av at motivasjonen bak en slik løsrivelse var, etter at Gramo lenge har oppfordret alle til å ha is i magen, og vente på den politiske prosessen?

— Deres poeng er vel å konkludere med noe, og legge konklusjonen frem for den evalueringen det offentlige foretar, og det er jo helt legitimt. Tonen i Fiskviks innlegg var derimot av en så “fiendlig” tone at flere etter møtet var redd for et scenario der Gramo nå ønsker å ta kontrollen over hele debatten. Da er vi i så fall akkurat dit avdøde Helge Gaarder for en hver pris ville unngå å havne, og derfor opprettet det uavhengige INP. En tautrekking mellom initiativ, organisasjoner og fraksjoner i musikkbransjen som alle ønsker kontroll over det norske pop- rock-arkivet og museet tjener ingen. Frem til Fiskviks innlegg eksisterte det en stadig bedre tone og en sunn dialog mellom de forskjellige initiativene. Den “freden” kan nå se ut til å være over, med forbehold om at Fiskviks argumenter ikke nødvendigvis er representativt for hvor Gramo står i saken, sier en bekymret Bjørge, før han fortsetter:

— Jeg kan ikke forstå annet enn at også Gramo og hele musikkbransjen må være tjent med å respektere hva storting og departement kommer frem til. Det hadde vært merkelig om “musikkbransjen” skulle opprette eget arkiv og musum – dessuten ville det koste fryktelig mye, det spørs om Gramo har råd til å ta den regningen, sier Bjørge. Alle initiativene har frem til nå hatt en sunn, gjensidig dialog både med departement og storting, og i evalueringen vil alle få tid til å presentere sine prospekt. I så måte mener jeg alle selvsagt også vil respektere Gramos anbefaling i saken, men å starte en eventuell krig mot departementet taper hele musikkbransjen på, mener Bjørge.

— Jeg personlig representerer vel og et noe “rocka” ståsted, men jeg er alikevel meget komfortabel med at både Norsk Kulturråd, Kulturdepartementet, AMB-utvikling og Stortinget er i stand til å ta en riktig vurdering i denne saken. Det foregår også et generasjonsskifte i de politiske miljøene, og flere av beslutningstagerne har faktisk selv en fortid med rocken. Det er mulig Fiskvik ikke helt har fått med seg dette, bemerker Bjørge.

— Vi er bransjen
Men Fiskvik skal jo også ha sagt under møtet at Gramo representerer “hele populærmusikkbransjen inklusive de rettighetsorganisasjoner et fremtidig popoulærmusikkarkiv må forholde seg til. Sitter du med det samme inntrykket – og er det i så fall i det hele tatt mulig å lage et popmusikkarkiv uten Gramos velvilje?

— Jeg synes for det første det er rart når et styremedlem i Gramo står på en Gramo-talerstol og proklamerer at “vi er bransjen”. Slik jeg forstår det representerer Gramo bare deler av musikkbransjen. Det IFPI, FONO, NOPA, TONO, opphavsmennene, festivalene, musikkpressen, samlerne og andre sitter på av rettigheter er også betydelig og forskjellig fra det Gramo har. Dessuten har alle som produserer musikk avleveringsplikt til nasjonalbiblioteket, så eventuelle antydninger om å holde tilbake materiale til populærmusikkarkiv faller på sin egen urimelighet, sier Bjørge.

Det kan også virke som båndene mellom Gramo og GramArt, som begge har Marianne Antonsen som styreleder, har blitt tettere. Under møtet sa Antonsen at ” I følge vedtak i GramArts styre, mener GramArt det samme som Gramo kommer til å konkludere med i denne saken.”

— Ja, mange stusset veldig på det, og jeg mente også det høres litt merkelig ut. Det er mulig Antonsen uttalte seg litt uheldig, men hvis det nå er slik at GramArt slavisk skal følge Gramo i denne saken, uansett hvilken konklusjon de kommer frem til, så kan det virke som båndene mellom Gramo og GramArt har blitt svært så tette. Eksistere det et styrevedtak i Gramart på å følge den linjen, så lurer jeg også på om alle medlemmene i Gramart er så fornøyde med akkurat det giftemålet. Men det er i så fall en sak for Gramarts medlemmer, avslutter Bjørge.

Publisert:

Del: