– GramArt sauser sammen metadata (som alle er for) med DRM (som alle er mot) og med vannmerking (som mange ikke vet hva er, men som vil bli like upopulært som DRM), hevder Thomas Gramstad, leder for Elektronisk Forpost Norge. – Det skadelige med den sammensausingen er at den gjør det vanskelig å se at vi kan ha lydfiler og musikkprodukter med metadata, men uten både vannmerking og DRM – og at denne løsningen er en sikker vinner for alle parter.

Thomas Gramstad 2006 (Foto:Per Inge Østmoen)

Av Thomas Gramstad

GramArt skriver i Ballade 5. mars at “Av en eller annen grunn hører det dessverre med til sjeldenhetene at penger fra digitalt salg fordeles videre fra plateselskap til artist”. Som Stein Østbø har påpekt[1] er jo en slik innrømmelse det rene dødskysset for PiracyKillsMusic-kampanjen.

Men hvorfor nevner ikke GramArt de mange nye og moderne teknologisk oppegående aktørene[2] som finnes og som nettopp tilbyr digital distribusjon for (uavhengige) musikere og artister?

Disse tilbyr også vesentlig bedre satser enn tradisjonelle aktører i platebransjen, f.eks. tilbyr Magnatune[3], som allerede distribuerer norske artister, at artisten beholder 50 % av inntektene. Slike aktører tilbyr også ofte mer enn bare salg av lydfiler, de hjelper også til med markedsføring mot radiostasjoner, kringkasting m.m., med samme satser. Er alt dette ukjent for GramArt?

Dessverre er denne vesentlige utelatelsen bare en av mange i GramArt-innlegget.

Illevarslende sammenblanding

GramArt begår en farlig og skadelig sammenblanding ved å sause sammen tre svært forskjellige ting i en “pakke”: metadata, DRM og vannmerking.

Metadata er informasjon om verket: skaper, utgiver, tittel, utgivelsesår, lisens osv.

DRM er elektroniske sperrer eller låser som hindrer eller reduserer tilgangsrettigheter, inkludert fjerning av kundens eksemplareierrettigheter.

Vannmerking er å legge inn en skjult individuell elektronisk signatur (“vannmerke”) i en fil som brukes til å skille den fila fra andre filer (eksemplarer) av samme verk. Hver fil gis sitt eget vannmerke.

Legg spesielt merke til forskjellen mellom metadata og vannmerking: Metadata brukes til å identifisere VERKET, mens vannmerket brukes til å identifisere KUNDEN.

Vannmerking: Et skjult angrep på lovlig bruk

Poenget med vannmerking er nemlig at dersom en fil med vannmerke havner i et fildelingsnettverk, så skal man kunne finne tilbake til hvilken kunde det var som kjøpte den fila. For dette blir nemlig lagret og sporet i nettbutikken der kunden kjøper filen.

La oss se bort fra muligheten for at vannmerking reduserer kvaliteten på lydgjengivelsen eller muligheten for å spille av på selvvalgt avspiller, selv om det allerede finnes mange eksempler på det motsatte.

La oss for øyeblikket legge kundens personvern til side. La oss også se bort fra at det sannsynligvis vil være mulig å lage programvare som kan strippe vekk vannmerkene fra filene, og at incentivet til å gjøre dette vil være stort.

Da sier vi at elektronisk vannmerking fungerer og blir etablert, og spør hvordan verden da vil se ut.

Vi får da følgende scenario, med studenten og musikklytteren Anders:

Anders kjøper vannmerket musikk fra Bonnier Amigo og hører glad og fornøyd på den med både MP3-spiller, PC og stereoanlegget som kan spille CD-er med MP3-filer. Han er veldig fornøyd med å bruke alt dette utstyret så enkelt, fremfor all jobben det var med musikken han kjøpte fra iTunes i fjor.

Anders er student og deler hybel med noen gode venner, blant annet Bjørg. Bjørg liker også musikken Anders kjøpte og ber om en kopi. Anders vet at han kan dele musikken han kjøper med nære venner og lar Bjørg få kopiere musikken sin.

Så langt alt vel. Men så skal Bjørg på fest hos Christian, og hun tar med seg MP3-spilleren sin. På den ligger blant annet musikken Anders kjøpte, selv om ikke Anders kjenner Christian selv. Bjørg og Christian kopierer all musikken fra MP3-spilleren til Bjørg til Christians PC, så de kan høre på den under festen. Bjørg og Christian er ikke i hverandres nærmeste omgangskrets, så denne kopieringen er i gråsonen for hva som er lov.

Christian, derimot, er en ekte pirat. Han bor på studenthybel og har 100 Mb/s-tilkobling til Internett via universitetet. Denne bruker han aktivt til å kopiere både musikk, filmer, TV-serier, spill og alt annet han kommer over. Dette visste ikke Bjørg, og i alle fall ikke Anders, som aldri har møtt Christian!

Kort tid etter er Anders utestengt fra å handle mer hos Bonnier Amigos nettbutikk, siden den vannmerkede musikken han kjøpte ble funnet på The Pirate Bay. Dit hadde den kommet etter at Dennis, en annen bruker av fildelingsnettverket Christian foretrekker, hadde lagt den ut der. Dennis bor i Tyskland og har aldri snakket med Christian.

Så kommer mp3-politiet på døra til Anders og anklager ham for lovbrudd og truer med fengselsstraff og store bøter.

Her blir Anders mistenkt og straffet for hva Bjørg, Christian og Dennis har gjort. Vannmerkingen sporer opp den opprinnelige kunden, og ikke den som har utført lovbruddet.

Dette betyr at vannmerking vil gi folk mindre lyst til å drive lovlig deling av musikk. Det er i dag lovlig (og etter de flestes mening ønskelig og verdifullt) at folk deler musikk med venner og familie.

Kontroll og overvåkning

Dersom en personlig fil deles med en venn, …, som deler det med en venn, som legger den ut på nett, så vil anklagene peke tilbake til den første personen. Det blir som om banken noterer serienummer på alle sedler du tar ut og registrerer dem på deg, og så holdes den som tok ut seddelen ansvarlig dersom en av sedlene dukker opp i en kriminalsak.

Vannmerking er altså et psykologisk kontrollmiddel for å hindre kopiering og deling av musikk, og er basert på et premiss om at all kopiering og deling skal stoppes – også den lovlige (noe vi vet at de store aktørene i musikkbransjen ønsker).

Vannmerking er strengt tatt ikke en form for DRM (det er ikke en elektronisk lås eller sperre), men det er likevel et overvåknings- og kontrollmiddel slik som DRM er. Derfor vil vannmerking utløse den samme aktive motstanden hos og sabotasjen fra individuelle kunder og brukere og nettverk av brukere over hele verden som DRM allerede har utløst.

Resultatet vil trolig være et nytt våpenkappløp der teknologi for å fjerne elektroniske vannmerker til enhver tid vil ligge noen hestehoder foran vannmerke-teknologien, på samme måte som vi i dag ser med DRM.

I tillegg vil den politiske motstanden mot vannmerking øke, fra de samme som i dag reiser motstand mot DRM: forbrukermyndigheter, undervisningsinstitusjoner, biblioteker, personvern-interesser, datatilsyn, borgerrettighetsforkjempere, akademikere, kunstnere, musikere, forfattere osv.

Sagt på en annen måte: Dersom vannmerking fungerer så må den stoppes politisk fordi den vil skape et kulturfiendtlig kontrollsamfunn (kultur er det som deles); og dersom vannmerking ikke fungerer, vel, da er det igjen enda en haug med bortkastede krefter og penger – vannmerking er altså akkurat som DRM i så måte!

Forøvrig er vannmerking en gammel ide som allerede har feilet flere ganger før [4] – det er synd at verken platebransjen eller Gramart ser ut til å være villige til å lære av historien.

GramArt sauser altså sammen metadata (som alle er for) med DRM (som alle er mot) og med vannmerking (som mange ikke vet hva er, men som vil bli like upopulært som DRM).

Det skadelige med den sammensausingen er at den gjør det vanskelig å se at vi kan ha lydfiler og musikkprodukter med metadata, men uten både vannmerking og DRM – og at denne løsningen er en sikker vinner for alle parter.

DRM-pest eller DRM-kolera?

GramArt kommenterer også Steve Jobs’ utspill mot DRM. Det er lett å være enig med GramArt i at dette utspillet er mer ment som skuespill og politisk spill enn det er alvorlig ment, fordi det er en rekke ting Jobs kunne gjøre på egen hånd per idag[5], dersom han virkelig mente det alvorlig at han er motstander av DRM – men som han altså lar være å gjøre[6].

Det GramArt ikke nevner er at det pågår en “DRM-krig” mellom de store aktørene i IT-bransjen på den ene siden (og seg imellom), og de store aktørene i musikkbransjen på den andre siden. IT-aktørene vil ha DRM i avspilleren eller programvaren (som de kontrollerer), mens musikkbransjeaktørene vil ha DRM i eller knyttet til filene eller innholdet (som de kontrollerer). Begge deler er like ille for kunder, brukere og kultur og samfunn.

Promotering av leilendinger og kunnskapsløshet

GramArt nevner heller ikke noe om det veldokumenterte faktum[7] at en plateutgivelse på et stort plateselskap for artisten/musikeren er et tapsprosjekt der man gir fra seg rettighetene sine til spottpris som en annen leilending. Mens f.eks. en uavhengig distributør som CD Baby[8] selger plater (og filer og webhosting) der mesteparten av inntektene går til musikerne (det er altså fremdeles fullt mulig for artister å tjene penger på plateutgivelser). Det er ikke uten grunn at flere[9] og flere[10] sier at man bør holde seg unna de store i platebransjen, både som artist og som kunde.

I stedet dilter GramArt som en søvngjenger i de mørke gropene til dinosaur-fotsporene etter platebransjen og fortsetter med å gjenta platebransjens påviselig feilaktige påstand om at fildeling er skadelig for salg og produksjon av musikk og utgjør en trussel mot musikernes evne til å leve av musikk og mangfoldet i musikklivet. Lenger bort fra virkeligheten og inn i kunnskapsløsheten skal det godt gjøres å komme.

Kildehenvisninger

[1] Dødskysset

[2] MP3 – Street Legal

[3] Magnatune: We Are Not Evil

[4] Reading Between the Lines: Lessons from the SDMI Challenge

[5] Steve Jobs’ iTunes dance

[6] An Open Letter to Steve Jobs

[7] The Problem With Music

[8] About CD Baby

[9] Platebransjens problem

[10] Don’t Buy Major Lebels: The Reasons

Thomas Gramstad er leder for EFN.
EFN er en elektronisk borgerrettsorganisasjon – en rettighetsorganisasjon for alles rettigheter – som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.

Publisert:

Del: