– Vårløsninga i musikkbransjen kom tidlig i år, skriver daglig leder for GramArt, Terje Klausen, i dette innlegget til Ballade: – Brønnpissere har fått herje fritt for oss en stund. GramArt ved bl.a. styrets leder, har fått sin del av deres usaklige bidrag midt i fleisen. Skyllebøttene hagler. Som i skyllebøtter flest har innholdet varierende kvalitet og solide innslag av skitt, edder og galle. Jeg vil ikke kaste meg inn i de laveste divisjonene av debatten. Derfor blir ikke dette innlegget publisert bloggvis, skriver Klausen, som ellers mener at musikksjef Per Ole Hagen tyr til usannheter i forsøk på å “redusere sitt personlige helvete”.

CD spiller (åpen)

Av Terje Klausen, daglig leder, Grammofonartistenes Forening (GramArt)

Tre av de aktuelle sakene i vårens kampanjer har vært:

* Utvikling og lokalisering av et nasjonalt senter for pop og rock
* Hvorvidt forslaget til ny åndsverkslov er et (uberettiget) angrep på forbrukernes rett til ubegrenset gratis bruk og deling av artisters prestasjoner.
* Hvem som forhandler for GramArt i forhandlingsmøter med NRK om rettigheter til videreutnyttelse av artisters prestasjoner når artistene deltar i TV- og radioprogram.

Nasjonalt senter for pop og rock
Det er beklagelig at debatten om senteret først og fremst er blitt en kamp om lokalisering. GramArt har sett at senteret kan få en viktig funksjon for bevaring og presentasjon av norsk og internasjonal pop og rock i Norge. GramArt valgte tidlig i prosessen å kanalisere vårt arbeid i denne saken gjennom GRAMO, og har ledet an i Gramos aktivitet i saken fram til organisasjonen konkluderte nå i februar med å anbefale et rent Trondheimsalternativ. GramArt støtter konklusjonen om Trondheim på bakgrunn av de fakta og den dokumentasjon av planer og gjennomføringsmulighet som foreligger i dag.

I 12. time har så IFPI lagt på bordet en idéskisse til et opplevelsessenter kombinert med en livescene for pop og rock plassert midt i smørøyet i Oslo sentrums kommunikasjonsknutepunkt. I motsetning til de som har tatt til ordet imot dette initiativet, og som vil mistenkeliggjøre motivet stort sett med en begrunnelse, ser GramArt dette som en god og interessant idé. Den fortjener å bli utredet. Det at idèen stammer fra Sæmund Fiskvik, er uvesentlig for oss og uinteressant å diskutere. Vi vil ta ballen, ikke mannen. Det er ingen umulighet å utrede idéen tilstrekkelig grundig til at alternativet kan bli vurdert, både som et nytt alternativ for det nasjonale senteret med arkiv, museums og opplevelsesfunksjoner, og som et selvstendig prosjekt. Uavhengig av en opphetet debatt med mange underliggende motiver om nasjonalt senter, er det interessant å se nærmere utredet et grunnlag for en nasjonal scene for pop og rock midt i Oslo. GramArt vil jobbe aktivt for å få flere interessenter på banen for å gjennomføre utredningen.

Forslaget til ny åndsverkslov
GramArt er fornøyd med at flere av våre forslag i høringsrunden er fulgt opp i proposisjonen. Våre rettighetshavende medlemmer får sterkere vern. Særlig viktig er også at departementet har tatt hensyn til vårt forslag og har presisert at retten til rimelig kompensasjon for privatkopiering også skal gjelde utøvere.

GramArt er prinsipielt for at mest mulig av oppkrevd vederlag blir direkte fordelt individuelt til de rettighetshavere som får sine verk/prestasjoner/produksjoner kopiert. GramArt mener at minst 67 prosent av vederlag som innkreves må fordeles individuelt. I oppfølgingen vil vi fortsatt jobbe for at en slik fordelingsnøkkel blir implementert og at de mest effektive, eksisterende fordelingssystemene blir benyttet. Så langt er alt vel. Vi må bare beklage at kompensasjonsnivået som foreslås og som allerede er tatt inn i statsbudsjettet for 2005, er satt altfor lavt.

GramArt er også opptatt av at publikum, våre medlemmers kunder, skal ha enkel tilgang til musikken de kjøper, og at de skal ha mulighet til å kopiere musikken innenfor rammen av den private sfære. Typisk nok er debatten om avgrensningen mellom publikums interesser og rettighetshavernes interesser blitt tabloidisert.

Ingen har hevdet med krav på å bli tatt alvorlig at all musikk som den eneste form for åndsverk skal være gratis tilgjengelig for brukerne. Altså må produksjon og distribusjon være underlagt noen grunnleggende styringsprinsipper, deriblant at det skal være mulig for utøverne å leve av sitt virke. Mekanismene som brukes for å håndheve dette grunnleggende prinsippet, burde være helt underordnet i debatten om hvorvidt lovforslaget er godt eller ikke.

GramArt mener det er en selvfølge at rettighetshavere til åndsverk skal ha samme adgang som andre tilbydere i markedet til å beskytte sine ytelser mot regelrett tjuveri. Vi er derfor godt fornøyd med at lovforslaget ivaretar dette behovet. Kanskje kan avveiningen mellom kunders behov for praktiske løsninger for å kunne nyttiggjøre seg lovlig kjøpte varer og leverandørens behov for vern mot innbrudd og tjuveri gjøres bedre. Det i seg selv gir ingen grunn til å endre lovforslaget på dette punktet. Mediedebatten om beskyttelsesmekanismer er blåst ut av alle dimensjoner.

GramArts forhandlere – og NRKs
En sak som virkelig er blåst ut av dimensjoner, er den foreløpige stillstand i dialogen mellom NRK og organisasjonene GramArt, IFPI og FONO om kringkastingsavtale. Organisasjonene har hver fra sin kant gjort gjentatte forsøk på å oppnå enighet med NRK om en standardavtale for å regulere radio- og TV-kanalenes utnyttelse av artisters framføring på festivaler og konserter. I fjor var vi nærmere enighet enn noen gang tidligere. Da det likevel ble brudd, samlet FONO, IFPI og GramArt seg om en felles standard uten NRKs tilslutning.

Vi anbefalte aktivt våre medlemmer å kreve standarden lagt til grunn for å tillate formidling av lyd eller bilder fra en konsert. Mange artister fulgte oppfordringen. Så mange at det i følge musikksjef Per Ole Hagen i NRK P1 ble et ”helvetesår” for kanalen. Kanskje er det derfor han infamt nok har sådd usannheter i hviskekampanjer. I følge disse små løgnene som noen har mareritt om, skulle GramArt ha løpt IFPIs ærend i forhandlingene. Det er selvfølgelig usant. Jeg er overrasket over at en presumptivt seriøs forhandler er villig til å ty til usannheter i forsøk på å redusere sitt personlige helvete. Mest overrasket og skuffet er jeg likevel over at løgnene har fått feste helt inn i styret hos en av våre medspillere i saken. Men det er kanskje bare en drøm.

Publisert:

Del: