– Vi slutter oss til at utreder har gitt et svært analytisk og saklig bidrag til debatten rundt norsk ensemble og musikkpolitikk. I stedet for å sette ulike sjangere opp mot hverandre klarer Jørgen Langdalen å vise hvordan det høyst heterogene feltet sliter med de samme problemene, skriver GramArt i dette svært omfattende høringssvaret til utredningen “Musikkliv og Musikkpolitikk”.

Marianne Antonsen

Av Marianne Antonsen, styreleder, og Jan Erik Haglund, daglig leder, GramArt

Nedenfor følger de merknader Grammofonartistenes forening (GramArt) har til de enkelte kapitler i utredningen:

KAP 1 – Innledning
GramArt slutter seg til utreders gjennomgang av begreper og definisjoner. Vi har tidligere etterlyst en begrepsavklaring fra det offentlige, og GramArt mener at utreder langt på vei har klargjort sentrale ord og uttrykk i musikkpolitikken. Rent metodisk er også denne utredningen svært presis når det gjelder avklaring av utredningens formål og oppdrag. GramArt vil særlig trekke frem avsnittet om ”Profesjonalitet og kvalitet” i dette og neste kapittel som avklarende.

KAP 2 – Ensemblenes virksomhet og økonomi
Dette kapittelet viser med all tydelighet at det er flere likheter mellom ulike musikalske sjangere enn forskjeller. Vi tenker her på generelle arbeidsvilkår, organisering, arrangør og turneproblematikk. Gramart vil i denne sammenhengen trekke frem et eksempel fra Symfoniorkesterutredningen for å klargjøre disse likhetene:

Anerkjennelsestrinn (Symfoniutredningen s.34)- kvalitetsbegrepet.

Utreder bruker i denne utredningen disse anerkjennelsestrinnene for å rangere de ulike symfoniorkestrene kvalitetsnivå.

Klassiske orkestre
Spille inn Cd
Konsertere utenbys
Konsertere utenlands
Få kjente solister
Få kjente dirigenter
Bli invitert til utenlandske festspill
Konsertere utenlands i de kjente konsertsalene
”Vikariere” for de mest kjente orkestrene i deres konsertserier
Spille inn Cd for et anerkjent plateselskap
Bli invitert til de mest prestisjetunge festspillene

Det er etter vår mening like relevant å bruke en tilsvarende rangering over for ensembler. Dette gir en rekke indikasjoner på at vi i Norge har en rekke ensembler som holder en svært høy kunstnerisk kvalitet, også i et internasjonalt perspektiv. Det er også verdt å merke seg at et av de få virkelig unike og nyskapende norske kunstneriske uttrykken de siste årene, nemlig blackmetal, er relativt dårlig representert i tildelinger. Det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved Norsk kulturråds evne til å etterleve sinegen målformulering:

”Rådet ønsker å stimulere til nyskapende kunst og kulturaktivitet og kulturvern. Midlene konsentreres om tiltak som ellers faller utenfor ordinære støtteordninger lokalt eller sentralt.”, s.155.

At man ikke liker det kunstneriske formspråket er et fullstendig uholdbart argument i denne sammenhengen. Historien er full av eksempler på kontroversielle kunstuttrykk, og så lenge det offentlige har definert et slikt mål for sin virksomhet påligger det også et særlig ansvar for å følge opp disse målene i praksis.( Den internasjonalt anerkjente britiske historikeren Eric Hobsawm påpeker i sin bok ”Ekstremismens tidsalder”(”Age of extremes”) hvordan kunsten alltid har ligget et hode foran den øvrige samfunnsutviklingen, og på mange måter forutsett senere tids hendelser. Jfr. ”Krigen mot terror” – generell konfliktopptrapping i verden)

Noe støtte gis via TTF og FFUK, men som ensemblestøtte er det ikke gitt noe så langt. Mange av disse arbeider svært intenst internasjonalt og sliter med ekstremt dårlig økonomi. Se neste avsnitt.

Det er i denne forbindelse på sin plass å nevne behovet for markedsføringstøtte, eller såkalt ”toursupport” som det kalles internasjonalt. Dette er penger som plateselskapene vanligvis utbetaler for å få artisten ut på turne. Dette er ren reise og transportstøtte, samt at i visse tilfeller må en uetablert artist betale for å få spille, såkalt ”pay to play”, før en kjent hovedartist. Det uheldige er at dette ”lånet” motregnes artistens royaltyinntekter, og derfor setter artisten i gjeld til plateselskapet. Det oppstår en form for livegenskap der artisten skylder så mye penger at det er svært vanskelig å komme seg løs fra en ugunstig avtale. Ved åreise på turne påføres mann m.a.o.en stadig større gjeldsbyrde. Dette burde kunne løses ved at man ga en generell markedsførings og turnestøtte som ikke er honorar til musikere, men som er en dekning av faktiske utgifter. Dette er som utreder påpeker et fullstendig sjangeruavhengig problemområde. Det er selve ”formidlingskostnaden ” som ofte setter en stopper for gode kunstneriske uttrykk. Så lenge man ikke har midler til dekning av utgifter blir det heller ingen mulighet for turnering og opparbeidelse av et marked som igjen kan generere honorarer til deltakerne. Dette er en ond sirkel som alle ensembler sliter med.

Den fundamentale forskjellen mellom institusjonene og de frie ensemblene kommer likeledes godt frem når vi ser på utreders beskrivelse av ensemblenes utgiftsstige:

Ensemblenes utgiftsstige
Konsert: Dekke produksjoner og reiseutgifter
Mulighet forhonorar til musikere
Honorar til øving
Dekning av hviledøgn på turne
Penger til markedsføring/webside
Bruk av ekstern merkantil bistand regnskap/booking
Ansettelse av daglig leder/manager
Fast heltidsansettelse i ensemblet /bandet

Utgiftsstigen kan rett og slett snus på hodet når det gjelder institusjonenes rammevilkår. Her er de faste ansettelsene selve grunnlaget for virksomheten, mens for de frie ensemblene fortoner virkeligheten seg akkurat motsatt. Et ensemble lever i en konstant usikkerhet der ad hoc løsninger er regelen og ikke unntaket. Utreder viser da også at dette nødvendigvis ikke bare er negativt, det medfører en dynamikk som man savner i institusjonene. Dette gjelder både kunstnerisk utvikling og nyskapning. Men behovet for en viss forutsigbarhet understrekes. Jfr. utreders forslag om tre ulike nivåer på støttetildeling.

KAP 3 – Musikkpolitiske mål
Gramart mener at hovedmålet for den statlige musikkpolitikken i etterkant av denne utredningen bør defineres slik:

”Å gjøre musikk på et profesjonelt kvalitetsnivå tilgjengelig for flest mulig og å stimulere til kunstnerisk fornyelse og utvikling.”

Utreder har etter GramArts syn vist at det tidligere begrepet ”høy kunstnerisk kvalitet” innebærer en forskjellsbehandling av sjangere som det ikke lenger finnes grunnlag for å opprettholde. Vi siterer:

”Men det er ikke lenger mulig for det offentlige å operere med en fast verdiskala for høyere og laveremusikkformer. ” s.34.

Gramart vil i tiden fremover ta opp dette i full bredde. Konsekvensen av dette er ikke ubetydelige, og vi mener at den statlige musikkpolitikken må dreies vesentlig i forhold til nåværende praksis.

KAP 4 – Tilskuddsformer
Utreder viser igjen til hvordan sjangerargumentasjon og begrepet ”høy kunstnerisk kvalitet” har ført til at enkelte sjangere har svært gode rammevilkår i forhold til andre, og lever i mer eller mindre lukkede nettverk, jfr. samtidsmusikkens tildelinger over statsbudsjettet. Andre sjangere har langt mindre midler til fordeling, og er ikke minst langt svakere representert i de fora der tildelingene foretas. Dette mener GramArt er svært uheldig, og vi forventer at det vil bli gjort konkrete tiltak for å endre på dette. På dette feltet spiller Norsk Kulturråd en helt sentral rolle. Det heter på s. 33 i utredningen:

”Situasjonen er i dag en annen. Kulturrådet har overtatt et langt videre ansvar i den nasjonale musikkpolitikken.”

Kulturrådet har alltid forbeholdt sine støttemidler til musikk på ”høyt kunstnerisk nivå”. Men det har aldri vært uttrykt noen eksplisitt sjangeravgrensning for Kulturrådets engasjement på musikkområdet.

Gramart mener at spesielt populærmusikkområdet er grovt underrepresentert i relevante råd og utvalg, og vil arbeide aktivt for å påvirke denne situasjonen.

KAP 5 – Utfordringer i ensemblepolitikken.
Utreders forslag innebærer en rekke radikale dreininger av dagens ordninger, og vil måtte drøftes nærmere i tiden som kommer. Vi vil igjen påpeke behovet for representativitet når ulike ordninger skal gjennomgås og dreies i nye retninger. Her er GramArts oppfatning at det opffentlige har et særlig ansvar for å rette opp tidligere skjevheter i ensemblepolitikken.

KONKLUSJON
Utreders konklusjoner er på mange måter radikale. Forslaget om sjangeruavhengige tildelinger virker ved første øyekast som en besnærende ide, og GramArt bifaller dette- under en´absolutt betingelse. Norsk kulturråd må vise evne og vilje til å implementere den kompetansen som GramArt og andre sentrale aktører innehar innenfor det populærmusikalske feltet –dette gjelder både innenfor egen administrasjon og i Norsk kulturråds daglige praktiske arbeide med alle sjangere. Etter GramArts synviser erfaringen så langt at dette ikke er tilfelle,jfr. TTF ordningen. Etter GramArts oppfatning må det komme helt klare og forpliktende utsagn om en dreining av nåværende praksis. GramArt forventer et formelt initiativ fra Norsk Kulturråd etter MOM.

Utreder skriver videre at forståelsen mellom de ulike sjangrene er økende. Dette tror GramArt også er tilfelle. Men utreder påpeker også at ”det er imidlertid mulig å spørre om det ligger strukturelle etterslep i den offentlige musikkpolitikken..”.

Per i dag går ca. 90 % av bevilgningene til drift av store institusjoner som i liten grad har norsk musikk på repertoaret -18 %. 6 % er av nålevende norske komponister i følge Symfoniutredningen.

Hva vil Stortinget med norsk musikkpolitikk? Det er naturlig å sammenlikne med platemarkedet som ifølge Populærmusikkutredningen også er totalt dominert av utenlandsk repertoar. Her var også andelen norske artister kun 18 % (2001), noe som er svært lavt. På verdensbasis er snittet for nasjonale artister 68 % av totalomsetningen(2000).

Staten opprettholder gjennom sin egen rolle som markedskorrektiv en tilnærmet lik fordeling som det frie markedet selv gjør. Vi leser at argumentet for tildeling til de store institusjonene var nasjonsbygging og behovet for egen kulturell identitet. GramArt mener at det er behov for en fullstendig nyorientering. Musikkpolitikken må dreies slik at nasjonalt repertoar får en større plass, dette gjelder for alle sjangere.

GramArt vil gjerne være med på en debatt om hvordan musikkpolitikken best kan tilpasses dagens virkelighet. Dette må baseres på respekt for de ulike sjangerne og miljøenes kompetanse på eget uttrykk. Her har både MOM og POK gitt viktige bidrag. Etter GramArts synbør hovedmålet for den statlige musikkpolitikken defineres slik:

”Å gjøre musikk på et profesjonelt kvalitetsnivå tilgjengelig for flest mulig og å stimulere til kunstnerisk fornyelse og utvikling.”

Norge har et godt internasjonalt rykte for kvalitet på sine musikere. Ved å justere de politiske prioriteringene vil man ved relativt enkle grep kunne bidra til at langt flere både her hjemme i Norge og i utlandet får glede av det rike og svært varierte musikktilbudet de norske utøverne representerer.

Publisert:

Del: