Goethe-Instituts avdeling i Oslo ble grunnlagt i 1962 og er en del av et verdensomspennende nettverk, som har en to-delt oppgave: De skal spre et realistisk og aktuelt Tysklandsbilde og være en informasjonskilde i tillegg til andre kanaler som for eksempel ambassade og handelskammer. En viktig del av virksomheten er formidlingen av tysk kultur til utlandet. Store deler av kulturformidlingen er basert på samarbeidsprosjekter, noe konserten med “Neue Vocalsolisten Stuttgart” på mandag 6. oktober som et ledd av Ultimafestivalen var et eksempel på. – Vår oppgave er ofte å legge til rette for at ting kan gjennomføres, ikke nødvendigvis starte dem selv, forteller Angelika Ridder, nyansatt sjef ved instituttet, til Ballade.

Goethe Institut

Av Kyrre Tromm Lindvig

Ridder er en av de relativt få juristene som jobber innad i Goethe-Institut systemet. Lederstillinger i utlandet er basert på åremål. – Vanligvis blir man fra tre til fem år, litt avhengig av hvor i verden man er, forteller hun.
— Vi har en avdeling i Kabul, og da er det vel forståelig at man blir hentet ut litt før, vi er ikke tjent med at medarbeiderne våre slites ut heller. Men her i Oslo blir jeg nok i fem år, sier Ridder.

Goethe-Institut disponerer til sammen årlige tilskudd på ca. 170 millioner Euro, det vil si ca. 1400 millioner kroner. De driver 16 institutter i Tyskland og 120 spredt utover kloden. – Vår styrke er nettopp at vi har et enormt kontaktnett, noe som muliggjør at vi kan støtte oss på hverandre, både kompetansemessig og praktisk. Hvis et tysk ensemble er en tur i Stockholm, så kan det likeså godt komme innom Oslo og København også, forklarer Ridder.

Men det er ikke så mange prosjekter som Goethe-Institut i Oslo driver helt selv.

— Vi søker alltid å jobbe med partnere, lokale som fra Tyskland. Poenget er kulturmøtet, ikke at vi presser vår egen agenda på folk, presiserer hun.

— Slikt sett var konserten med “Neue Vocalsolisten Stuttgart” et typisk eksempel på hvordan vi jobber. Der ble vi spurt fra Ny Musikk om å være med, noe vi selvfølgelig gjerne gjorde. Ofte merker vi det særlig på kunst og kulturområdet at aktørene har bedre kontakter enn det vi har. Den bransjen er jo i seg selv internasjonal. Jeg kan ikke sitte og mene: Dette er bra, og dette er ikke bra. Vi skal formidle et mest mulig komplett Tysklandsbilde, og da er det viktig at vi kan gi impulser fra et så bredt spekter av kulturlivet som mulig. Initiativ kommer da gjerne fra andre aktører, slik som for eksempel Ultimafestivalen, og vår jobb blir rett og slett ofte å få det til å fungere, praktisk, økonomisk eller på andre måter, sier Ridder.

– Vår styrke ligger primært på det organisatoriske plan. Vår måte å jobbe på kan kalles “sneballsystemet”. Vi prøver å utnytte en idé så godt som mulig. Et eksempel: Til neste år inviterer vi en aktuell tysk forfatter, Cornelia Funke, til Oslo. Da samarbeider vi blant annet med den Tyske Skolen i Oslo. Men det blir også aktuelt å samarbeide med norske skoler, hvilke det blir gjenstår å se. Kanskje det også blir et foredrag her på huset. Slik bygger ting seg opp; men det er også mange idéer som aldri blir til prosjekter, presiserer hun.

Goethe-Institut sender også ofte journalister og kulturarbeidere på kortere og lengre stipend til Tyskland.

— Dette er en viktig del av vårt arbeide. Det bidrar til at de kan skaffe seg sine egen kontakter som de senere kan jobbe videre med. Vi tilbyr også skreddersydde tyskkurs i den forbindelse. Men det er viktig at de har en viss språkkunnskap fra før, ellers ville det ikke vært så mye å hente, smiler Ridder.

— Til nå har dette vist seg som en god ordning, fordi disse menneskene blir “multiplikatorer”, det vil si at de igjen begynner å bevirke ting på egen hånd. Og da har vi gjort jobben vår, sier hun.

Det stereotypiske bilde som mange har av Tyskland og tyskere i utlandet er knyttet opp til de store klassikerne, Bach, Goethe og Schiller, så vel som Nazi-tiden.

— Vi prøver å vise at Tyskland er så mye mer. Historien vår kan vi som tyskere ikke løpe fra, men en ensidig fokusering på det er rett og slett misvisende for hva som finnes i landet. Nettopp på grunn av vår fortid har vi i dag en veldig sunn kritisk innstilling til spørsmål om hva det nasjonale skal være og ikke være. For hva er nasjonalt i vår globaliserte verden, spør hun.

Filmen “Good bye Lenin”, som nettopp nå går på norske kinoer, er et eksempel på hvordan Ridder mener Tyskland kan vise seg frem.

— Dette er en film som fikk en mye større suksess en man hadde trodd på forhånd, det utslagsgivende er at den viser at det faktisk ikke er en selvmotsigelse å være tysk og morsom på samme tid. Myten om at tyskere er så alvorlige og tunge har mye med det å gjøre at man ikke kjenner landet og folket godt nok, forteller hun og eksemplifiserer.

— I Norge har man tilgang på TV-kanalen Deutsche Welle, som er en meget bra kanal, men det er primært tunge nyheter og analyser. Hvor blir det av ungdomskulturen, subkulturene, humoren? Det er her Goethe-Institut kan bidra, vi forsøker å hjelpe prosjekter som ikke ellers ville ha kommet i gang. Vi vil bidra til å nyansere synet på tysk kultur ved å vise frem bredden, poengterer Ridder.

Men har den nyansatte sjefen noen konkrete planer allerede?

— Nå vil jeg først og fremst bruke et halvt år på å lytte og se meg rundt. Jeg skal ikke komme og kaste ting rundt og si hva som skal gjøres og ikke. Jeg vil være en dreieskive og kontaktmenneske, jeg kan skaffe informasjon og kan via Goethe Instituts administrasjon i München trekke inn spesialister innen nært sagt alle kulturområder. Det er det som er jobben min, avslutter hun.

Publisert:

Del: