Er DJ-sett fritatt moms? Både myndigheter og nattklubber er i tvil. Det truer klubbmusikkens mulighet til å blomstre i Norge.

Illustrasjonsfoto DJ, © Marcela Laskoski / Unsplash

Ingen har sagt at det skal være en fest å betale skatt, men mye tyder på at Merverdiavgiftsloven (mva-loven) er usedvanlig kronglete å navigere i for folk som driver nattklubb. Revisorer, skattefuter og klubbeiere klarer nemlig ikke å bli enige med seg selv om DJ-sett, i likhet med tradisjonelle konserter, er fritatt moms.

Derfor er det på høy tid at mva-loven fornyes. Natteliv er nemlig en voksende og stadig mer vital del av norsk kulturflora.

Hvem har definisjonsmakta?
I november nevnte min venn Hacir Payan at The Villa, klubben han jobber som bookingansvarlig for, betaler full moms av sine billettinntekter. Det betyr altså at 25 prosent av inngangspengene deres går til staten – forestill deg noen hundre gjester på en kveld, og man nærmer seg vesentlige summer.

Mest forbausende var urettferdigheten det så ut til å bunne i: at myndighetene favoriserer enkelte former for musikkutøvelse over andre.

Noen dager senere fant jeg ut at konsertstedet og nattklubben Blå nylig hadde mottatt et veldig stort betalingskrav fra Skatteetaten, tilsvarende full moms på klubbarrangementer i de tre første terminene av 2018.

– Dette blir vanskelig for oss å leve med, erkjenner daglig leder Nils Sandegren.

Klubben Blå i Oslo, © BLÅ

De har hyret inn en advokat, og holder for øyeblikket på å komme med anmerkninger til saken. Om det ikke nytter, vil de sannsynligvis anke.

– Definisjonsmakten på hva som er kunstnerisk innhold sitter ikke Skatteetaten på, all den tid det ikke er spesifisert i lovteksten, sier Sandegren.

– DJer fakturerer heller ikke med mva, så hvorfor skal inntekter fra deres opptredener være momspliktig? Det kan også få konsekvenser for den stadig voksende klubbscenen i Oslo og resten av Norge. Det eneste riktige er at Skatteetaten snur i denne saken. Så langt har dialogen med dem vært god, så vi tror at vi kan finne en god løsning, sier han.

Fritak i loven
Blå har i motsetning til The Villa ikke hatt for vane å betale moms av dj-settene sine. Og etter å ha vært i kontakt med flere klubber, kan det virke som The Villa har vært ganske alene om å gjøre det.

En av arrangørene jeg snakket med, som ba om å forbli anonym, fortalte at det på et tidspunkt hadde kommet spørsmål fra revisoren deres om momsplikt på DJ-sett.

– Jeg var ganske tydelig. Jeg mener vi har DJs på et sånt nivå at det ikke er interessant å snakke om det er kunstnerisk virksomhet eller ikke, og det syns jeg ingen andre burde heller. Det er å nedgradere ens egen virksomhet. Jeg er av oppfatningen at hvis skattemyndighetene kommer, så sees vi i retten.

Ærlig sak! Men hva sier egentlig lovteksten?

Kall gjerne Norge «den siste sovjetstat», men enn så lenge har vi konsensus om at det skal være gunstig å drive med kunst og kultur. En av måtene dette kommer til uttrykk på, er gjennom fritaket i Merverdiavgiftsloven.

Med «striptease» som eneste nevnte unntak, slipper man å betale moms for «omsetning og formidling av tjenester i form av adgang til teater-, opera- og ballettforestillinger, konserter, sirkus, omreisende tivolier, dansetilstelninger med levende musikk». DJ-sett eller tilsvarende nevnes ikke.

Dette skapte en del forvirring og fortvilelse blant DJer da mva-loven ble oppdatert rundt tusenårsskiftet.

«Det er jo helt latterlig. Det vi holder på med er liksom ikke kultur. Men vi representerer jo en av de aller største ungdomskulturene i vår tid,» murret Olle Abstract i en sak hos Dagbladet.

I et brev fra høsten 2000 prøvde daværende kulturminister Ellen Horn å tette hullene i mva-loven, i håp om å roe hordene med rasende platekusker. Snakker vi om en «konsert» eller «restaurantunderholdning»?

Daværende kulturminister, Ellen Horn, © Riksteatret

I brevet settes en slående motsetning mellom «utøvende musikk» og «tradisjonelle diskotek». Førstnevnte er fritatt for moms, sistnevnte ikke.

Nyanser og tolkninger
Samtidig finnes det en nyanse i Merverdiavgiftshåndboken til Skatteetaten: «Discjockeys vil kunne bearbeide musikken ved en fremføring, og vil da kunne sette sitt personlige preg på fremførelsen. Dette vil være en form for utøvende kunst som vil omfattes av unntaket for fremføring av åndsverk.»

DJ-Forbundet, en forening det er uklart om ennå eksisterer eller ei, viser på sine nettsider til et atten år gammelt brev fra Skattedirektoratet. Her nevner førstekonsulent Jarle Nordal «schratching [sic], miksing, overlapping og sampling» som grep en DJ kan gjøre for å sette sitt personlige preg på fremførelsen.

At Skatteetaten likevel ser seg berettiget til å kreve moms fra Blå, vitner om at lovteksten åpner opp for altfor mye tolkning.

Samtidig skriver Trond Skarbøvik, seksjonssjef for mva i Skattedirektoratet, til meg at: «Vi kan ikke se at det har vært reist mange spørsmål som indikerer at det er spesielt vanskelige avgrensingsspørsmål for DJs».

Nei vel. Rykk tilbake til start.

Pulsen alle lener seg på
Man kan jo godt forstå at folk som driver nattklubb, til og med revisorene deres, klør seg i hodet. Flere spørsmål melder seg: Er det noen vesensforskjell på nattklubber og «tradisjonelle diskotek»? Hvorfor skal unntaket gjelde «dansetilstelninger med levende musikk», men ikke DJ-sett?

Har man hatt like store musikkopplevelser på klubb som på konsert, er forskjellsbehandlingen rett og slett hårreisende.

DJ – illustrasjonsfoto, © Romina Veliz / Unsplash

Ingen forventer at byråkrater skal ha snøring på det nyeste som rører seg i subkulturene, men nå som selv populærmusikken gjennomsyres av artister som er nærmere DJer enn ordinære musikere, fremstår mva-lovens kriterier for hva som er konsert eller ei i beste fall utdaterte.

Skal DJ-sett behandles som «kunstnerisk fremføring», noe jeg mener at man er nødt til, må man også ta innover seg at det er en uttrykksform som følger en del andre parametre enn tradisjonelle konserter.

Fordi man er en slags taus puls som alle i rommet lener seg på, har en DJ har mye mer til felles med dirigenten enn musikeren.

Ikke minst er det å «snurre skiver» å gjøre selve lyttingen om til en kreativ prosess: Man setter sanger opp mot hverandre på måter som kan fortelle noe nytt om lydbilder og stemninger, og når man lykkes oppstår noe merkbart større enn summen av enkeltdelene.

Noen lærer seg å spille instrumenter, andre lærer seg å lage miksteiper.

Prins Thomas, © Promo

En som ofte mestrer disse øvelsene er Prins Thomas, som holder fast hus på Blå med sine Full Pupp-kvelder, og som er blant våre mest respekterte og ettertraktede DJer i utlandet. Blå har likevel vært nødt til å understreke det konsertaktige ved klubbkveldene sine.

– Vi vektlegger at det ofte er live-elementer i klubben, forteller Sandegren.

– Innenfor lovteksten som er nå, må man vise at DJ-settene er et element i en større pakke, gjennom en visuell profil, markedsføring, og så videre.

– Kulturformidling
Blå har i likhet med andre seriøse klubber egne ansatte til å håndplukke programmet. Det er altså ikke bare DJene, men også de som hyrer dem inn, som har en kunstnerisk visjon.

Et argument fra skattemyndighetenes side har vært at folk kommer og går gjennom DJ-settene, som gjerne strekker seg over flere timer.

Dermed kan man påstå at musikken ikke er i fokus; at klubben først og fremst er «restaurantunderholdning», noe som foregår i bakgrunnen mens publikum drikker øl.

Det kan godt hende at det ofte er tilfellet.

Men kan man ikke si det samme om mange konserter? For ikke å nevne de fleste musikkfestivaler? Klubbing er uansett en spesielt sosial aktivitet, hvor det å bevege seg inn og ut av musikken er en naturlig del av leken.

Et av de utestedene som virkelig går i bresjen for klubbmusikk om dagen, er jazzkneipa Kafé Hærverk i Oslo. Om man drar dit natt til lørdag eller søndag, vil man virkelig få kjørt seg.

Det er nemlig en inspirerende kompromissløshet ved klubbkveldene der. Om DJene mikser så elegant er revnende likegyldig.

Daglig leder Vegard Heskestad foreslår å alliere seg med Blå:

– Moms skal det ikke være, det er jo uansett kulturformidling.

Så opplagt burde det faktisk være.

Byen som lekeplass
I sin rebelske ånd minner Kafé Hærverk om en nattklubb jeg en gang besøkte i en drøm, kalt Aktivisten. Venstrevridd feberfantasi eller ei: «Aktivisten» gjorde sterkt inntrykk på meg, fordi den helt åpenbart symboliserte et sted der man kjemper for retten til å leve.

Dette er tankegodset til Situationist International, en gruppe marxister i etterkrigstidens Paris. De forestilte seg storbyene som lekeplasser for voksne: rom der fritida har langt høyere status enn arbeidstida, og der fritid ikke er synonymt med forbruk.

Klubbmusikk er et av de sterkeste uttrykkene vi har for et sånt ideal.

Derfor er det synd at Ketil Skarshaug, som er daglig leder på The Villa, opplever at det å drive nattklubb i Norge «sees på som litt shady business». Kanskje er det den nedarvede pietismen som holder oss tilbake.

The Villa i Oslo, © The Villa

Nattborgermester
Når det kommer til natteliv er det ulike grader av samarbeidsvillighet blant europeiske myndigheter.

I 2016 ansatte London en egen nattborgermester, fordi ordfører Sadiq Khan ikke ønsket at unge og kreative mennesker skulle flykte til Amsterdam, Praha eller Berlin – byer hvor nattklubber «er støttet og får lov til å blomstre».

Dessverre ser det ut til å være litt tomme ord: De største klubbene favoriseres, mens de mindre går tapt til boligbaronene.

Den tyske hovedstaden er nok litt annerledes. Berlin er beryktet for sine svært liberale åpningstider, noe som faktisk ser ut til å føre til en mer avslappet rusbruk, og i desember ble det kunngjort at de lokale myndighetene har satt av en million euro til støydemping av nattklubber. Fremfor å legge press på klubbene, er man på lag med dem.

Kanskje er Berlin det nærmeste man kommer situasjonistenes urbane paradis.

Moms er naturligvis bare en del av dette bildet. Her i Norge er kulturlivet generelt ganske heldige, i hvert fall sammenlignet med andre nordiske land.

På klubb – illustrasjonsfoto, © Sarthak Navjivan on Unsplash

I utelivsliberale Finland har man en redusert momssats på ti prosent for «kultur- og underholdningsarrangementer»; i Sverige er denne på seks prosent. Til gjengjeld har svenskene en tåkete gråsone mellom konserter og ølsalgsunderholdning. Og i Danmark er faktisk ikke «konserter og lignende» fritatt for moms overhodet!

Nok forskjellsbehandling
Om mva-loven oppdateres, kan det kjapt være i en sånn retning Norge vil bevege seg. Både i 2000 og 2009 lå redusert kulturmoms an til å bli innført, mens det begge gangene ble avlyst – mye på grunn av motstand fra kulturbransjen.

Nå ser det imidlertid ut til at flere musikkorganisasjoner forbereder seg på det uunngåelige: at fritaket umulig kan vare for alltid i en verden der kultur omtales som «kreativ næring», og kunstverk til syvende og sist er salgsvarer.

Snakker man varmt om en svensk-finsk momsmodell, gir man kanskje politikere mindre insentiv for å følge danskenes fotspor.

Enn så lenge burde flest mulig vise solidaritet med Blå, og andre nattklubber som i mer eller mindre grad blir rammet av dagens foreldede momslov.

Forskjellsbehandlingen av norsk klubbmusikk kan nemlig ikke få fortsette: DJ-sett må innlemmes i lovteksten, side om side med andre kulturuttrykk.

Artikkelforfatter Kim Klev er kritiker og DJ, © Martin Hartgen

Publisert:

Del: